Gryende privatisering av høyere utdanning, Borten Moe?

I uke 39 dette år har vi opplevd en uvant forelesningsrekke fra en minister i sittende regjering. Minister for høyere utdanning Ola Borten Moe har invitert seg selv på en rekke gjesteforelesninger i Trøndelag med den fengende tittelen «Norge inn i fremtiden». Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt, ei heller tematikken og tittelen. Denne regjeringen føler de må si de trekker Norge inn i framtida, siden de viser i praksis at kunnskap og utdanning ikke er prioriterte satsningsområde for å gjøre Norge bedre rustet for framtiden. Forskerforbundet reagerer på Borten Moes dommedagsprofetier for forskningssektoren, og særlig på antydningene om økt privatisering av forskningen.

Her legger Ola Borten Moe ned sin første grunnstein

Sal S3 på Gløshaugen var godt under halvfull mandag 26.09, hvilket vel viser at de fleste i sektoren har mistet troen på hva denne ministeren kommer med. Det var få som trodde det skulle komme noen løsninger med tanke på de problemene som finnes: midlertidighet, arbeidstid og studenters økonomi og psykiske helse, blant annet. Dessuten er nok de fleste klar over hva som sannsynligvis kommer i statsbudsjettet 6. oktober uansett: Tydelige kutt, direkte eller skjulte, i bevilgninger til UH-sektoren, kunnskapsarbeidere som en salderingspost, manglende incitament for å bygge infrastruktur for forskning og utdanning og ingen økt økonomisk støtte til studenter. Dette blir langt på vei bekreftet av Borten Moe, da tall og statistikk som fremmes i stor grad tegner et dystert bilde av verdenssituasjonen og utdanningsinstusjoners plass i denne. Som han selv sier på foredraget senere på kvelden ved Trondheim katedralskole: «Vi må bruke mindre penger, ikke mer…». Tidligere på dagen, på Gløshaugen, sa statsråden at vi måtte slutte å stille spørsmålet om hvordan vi skal få mer penger av staten. I en høykonjunktur slik vi står i per i dag, er det vanskelig å se for seg at forskning og utdanning på et høyt internasjonalt nivå skal kunne forekomme med reduserte bevilgninger til sektoren. Nå er kanskje ikke statsråden så opptatt av anerkjent internasjonalt nivå på forskningen, men andre, som NTNU, er det. Så hvordan tenker statsråden at vi skal få midler til forskning og utdanning i det hele?

Det er her det mest overraskende og skremmende for sektoren blir antydet. Rett nok lover Borten Moe at bevilgningene fra staten fortsatt skal være høye, selv om vi allerede i dag er langt unna målet om 3% prosent av statsbudsjettet allokert til forskning og høyere utdanning. Men i samme åndedrag mener statsråden at vi må se etter andre finansieringskilder. Det er tydelig at han ønsker mer bruk av eksterne finansieringskilder utover det Forskningsrådet kan tilby, noe som allerede er en del av den daglige driften ved universiteter rundt om i landet. Bare i fjor hentet NTNU inn over en halv milliard kroner fra EU-program, det er vanskelig å se for seg at dette skal øke i all evighet. Hvilket betyr at også andre finansieringskilder må vurderes, og Borten Moe går langt i å antyde en privatisering av forskningen.

Det er allerede et press på UH-sektoren om å målrette forskningen mer, noe som vil forsterke seg ytterligere hvis tilgangen til Fripro-midler kuttes ytterligere neste år, eller fjernes helt. Dette rammer grunnsforskningen, som er helt nødvendig for å drive samfunnet og verden framover. Det er forventet at langtidsplanen for forskning i stor grad vil innrette seg mot de samme europeiske missions som EU definerer i sine program. Dette innskrenker handlingsrommet for våre forskere, og struper en del muligheter enkelte miljøer har til å drive den forskningen de mener kan bli vesentlig i framtiden. Samtidig er det et press om å gjøre for eksempel HumSam-fagene mer «arbeidslivsrelevant». Dette griper ikke lenger bare inn i økonomien til UH-sektoren, men bidrar til å definere enkeltområder som viktigere og mer relevante enn andre. Verdien i forskning og utdanning måles åpenbart i én form for verdiskapning og enkelte områder er mer utsatte enn andre i denne regjeringens politiske spill.

Vi vet også at eksterne midler for finansiering er hovedgrunnen til den høye andelen midlertidighet i sektoren. Med økt bruk av eksterne og målrettede finansieringskilder vil det ansettes enda flere forskere i prekariat, som med sannsynlighet vil ha færre muligheter til å forlenge og jobbe seg inn i en fast stilling i kortere og mer intensive finansieringsordninger som for eksempel EU-program. I tillegg har de betydelig mindre muligheter til å stille kritiske spørsmål vedrørende retningen forskning og utdanning i Norge ta. Dette er ikke en villet utvikling, statsråden har selv hevdet at han skal få midlertidigheten i sektoren ned på samme nivå som resten av det offentlige. Det holder ikke å fjerne toer-stilllinger hvis du samtidig øker mengden stillinger som per definisjon er midlertidige og helt avhengige av ekstern finansiering, selv om de i statiskken muligvis ikke vises som midlertidig. Det bidrar til større usikkerhet, og ikke til et godt sted for Norge i fremtiden.

Borten Moe er selvfølgelig opptatt av byggeprosjekter da han er ved NTNU. Her har regjeringen allerede skapt enorm usikkerhet rundt både samling av fagmiljøer ved NTNU og Ocean Space Centre, en definitiv kjempe for utviklingen av Norge i fremtiden. Det var derfor en glede for statsråden å få legge ned grunnsteinen til Helgasetr-bygget, et bygg han hevder viser muligheten til å bygge like godt til en lavere kvadratmeter-pris. Spørsmålet er selvfølgelig hva man mister med den reduserte prisen, som for eksempel miljøgevinster, som de fleste er enige i er viktige for fremtidens Norge. Og hvordan vet Borten Moe, bedre enn sektoren selv, at det vil bli like bra kvalitet? Dette er ikke tema i forelesningene til ministeren. Kanskje er det også her mulig å ty til privatisering, det er nok av næringslivsaktører som allerede har vist interesse for innpass fysisk ved norske campi. Hva gjør det eventuelt med konkurransefortrinn og tilgang til kunnskap for hele samfunnet? Det er i det minste åpenbart at private aktører på campus vil enklere kunne påvirke forskningen, og dermed bidra til å true den institusjonelle autonomien. Det vil endre fundamentet for selve ideen om hva et universitet skal være, og dreie samfunnsoppdraget i en retning vi vil kjempe imot.

Kanskje det mest foruroligende med en gryende tanke om privatisering av forskningen, er at dette på sikt vil utfordre gratisprinsippet i norsk utdanningssystem. Vi ser allerede tendenser til dette, også i UH-sektoren. Det store fokuset på EVU og livslang læring, gjerne finansiert av bedriftene selv, og NOUen om lærekraftig utvikling fra 2019 som åpner for at private tilbydere skal kunne produsere studiepoeng på korte kurs er tendenser i tiden som lett kan utnyttes av en regjering på jakt etter finansieringsordninger. Hvis forskningen kan privatiseres i større grad, så er det ingen grunn til at utdanningen ikke kan utsettes for det samme, og dermed kan vi oppleve et skifte i en anerkjent og god ordning om mest mulig kunnskap til flest mulig på en økonomisk bærekraftig måte. Er dette en utvikling regjeringen og statsråd Borten Moe ønsker? Og privatiseringen gå enda lengre om ryktene som NRK presenterte torsdag 29.09 stemmer. Her spekuleres det i planer om at internasjonale studenter skal betale for høyere utdanning i Norge i fremtiden. Det vil i så fall tydelig begrense tilgang til høyere utdanning som beskrives som en sentral faktor i FNs bærekraftsmål fire. Norge har et globalt ansvar her for å øke tilgang til utdanning, ikke minske den, og vise internasjonal solidaritet i en tid da mange land er mye mer utsatt enn Norge. Men det handler også om kvalitet og viktigheten av mangfold i norsk UH sektor, vi trenger flere forskjellige perspektiv i våre utdanninger for å forberede studenter til å jobbe med fremtidens globale og komplekser utfordringer.

Det er bare å stålsette seg for et tøft budsjett for UH-sektoren i år, det er i det minste klart etter Borten Moes rekke av gjesteforelesninger om Norge i fremtiden. Hva det faktisk vil gjøre med Norge i fremtiden, og med UH-sektoren virker å være mindre gjennomtenkt og vurdert fra denne regjeringen, dessverre. Forskerforbundet kommer til å fortsette å jobbe for institusjonell autonomi, arbeidstakeres arbeidsvilkår, gode forutsetninger for utdanning og ikke minst for muligheten til fortsatt å drive grunnforskning på et internasjonalt anerkjent nivå. Det skulle bare mangle, i motsetning til regjeringen satser vi på fagpolitikk og har tro på at kunnskapssektoren er viktig for fremtidens Norge.