Hvorfor campussamling?

Ansatt-representant i NTNUs styre Kristin Melum Eide siteres i Universitetsavisa 5.5.21 på kritikk av campus-prosjektet der hun mener begrunnelsen for flytting har endret seg fra å handle om trangboddhet og tilstanden til bygningsmassen på Dragvoll til å nå handle om tverrfaglighet og andre forhold. «Det prosjektutløsende behovet var situasjonen på Dragvoll», slår hun fast. Er det hele historien?

Campussamlingen var en ide som antakelig ble klekket ut blant noen politikere for om lag 20 år siden som en mulighet for å få omfattende statlig støtte til byutvikling i Trondheim. De hadde tilstrekkelig innflytelse til å hindre i lang tid at påkrevde midler til vedlikehold og utvidelser på Dragvoll ble bevilget. Lenge ytte NTNU motstand mot en slik sammenslåing. Først med Gunnar Bovim som rektor ble samlingsprosjektet vedtatt. Eide som var med på vedtaket, kjenner sikkert begrunnelsen som da ble gitt, men trodde Styret den gangen at rehabilitering og utvidelse på Dragvoll ville koste mer enn campussamling? Antakelig var det Eide kaller det prosjektutløsende behovet, bare en nøktern erkjennelse at det ikke var mulig å få penger over statsbudsjettet til videreutvikling av Campus Dragvoll. Bare campussamling ville tilfredsstille sentrale politikere.

Hvorfor har så ledelsen for «campus trangt» (som vel etter den siste utviklingen må kalles «campus enda trangere») valgt å fortelle en annen historie, å drive med det Eide kaller historieforfalskning? Det burde egentlig være temmelig opplagt og ikke noe å være overrasket over. Trangboddhet og rehabiliteringsbehov var neppe særlig virkningsfulle argumenter overfor politiske myndigheter. De var ukule og lite sexy, så da gjaldt det om å bli mer kreativ. Campus trangt skulle i stedet bli en banebrytende modell for videre universitetsbygging i Norge. Det skulle bli fremtidens campus, et fremtidsverksted, der ansatte og studenter gjennom utstrakt mingling skulle utvikle banebrytende tverrfaglige tenkning. Jo trangere, jo bedre. Stortinget har nylig tatt til seg budskapet og beskåret campusprosjektet, sikkert for å hjelpe NTNU med å gjøre campus så trangt at det blir umulig å unngå å støte på noen i alle køene som man må stå i på vei til kontorlandskap, møterom og kantiner.

Dersom noen i fremtiden skal skrive historien om campussamlingen, vil de finne mye skriftlig kildemateriale. Det kan bli verre med innsikten i hva som skjedde på alle bakrommene. Da blir det fritt fram for velfriserte framstillinger, selv om det kan bli vanskelig med rosa beretninger om tverrfaglig fremgang på et universitet som har innført et ti-års moratorium for stimulering av tverrfaglig forskning. Dermed ble NTNU liggende bakpå, også her. Historien er nådeløs, men heldigvis er historikere som regel snillere. Men de kunne finne på å undres hvordan konseptutvalgutredningen kunne begrunne betydningen av fysisk samling for mer tverrfaglig samhandling med en løs henvisning til en rapport fra Transportøkonomisk institutt som ved nøye granskning har en beskjeden referanse viser til et par lite kjente studier av småskala samlokaliseringer uten relevans for NTNU-prosjektet. Kunnskap blir til ved forflytning fra dokument til dokument. Jo flere forflytninger, jo sannere blir det, for etter hvert aner ingen hvor påstanden kom fra.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.