Nedlegg forbud mot å argumentere for tverrfaglighet - uansett løsning

Som Mats Ulseth Ramo peker på i sin kommentar i Adresseavisen 1. april, har NTNUs campusprosjekt i helt usedvanlig grad produsert svada. Forkledd som høringer, visjonsarbeid og medvirkningsprosjekter har store ord flydd forbi sammen med millionbeløp i tapt arbeidstid og kostbar konsulentbistand.

Adresseavisen har sammen med ledende Trondheims-politikere gaflet i seg svadaen i angst for at Trondheims viktigste næringsgrunnlag – NTNU – ikke skulle kunne fortsette å fø på eiendomsutviklere og handelsstand. Brått kom så Ola Borten Moe og forstyrret festen. Det var jammen på tide at en voksen entret scenen!

Mens campusprosjektet og Sta(t) sbygg forsøker å berge stumpene, bør vi andre følge Aksel Tjoras oppfordring i Universitetsavisa om å vende tilbake til start. Nå er ikke alt reverserbart, for svada er skadelig. Et av ofrene for campussvadaene har vært tverrfaglighet.

«Tverrfaglighet» er et forskningspolitisk honnørord med uklart innhold og derfor et takknemlig offer for den typen tanketomt snakk som NTNU-ansatte har vært overøst med. Campusprosjektet har prestert å tre nedover oss en bygningsteknisk trivialisering av begrepet ved å begrense tverrfaglighet til å være spontane prosesser, som skapes gjennom tilfeldige møter på en overbefolket campus. Uten noen som helst forankring i forskning var planen å gjennomføre verdens suverent mest kostbare eksperiment i akademisk tverrfaglighet inntil Borten Moe kom og ødela moroa.

Fordelen med det bygningstekniske grepet at det tilsynelatende overflødiggjør strategisk tenkning om hvordan man kan tilrettelegge for og stimulere til tverrfaglige praksiser i forskning, undervisning og innovasjon. Det er bare å vente på Sta(t)sbygg. Denne ventingen er tragisk.

Et eksempel er en nylig framlagt NTNU-rapport om humsam-fagenes fremtid. Her er det lagt stor vekt på betydningen av tverrfaglighet uten å gå inn hva tverrfaglige undervisningspraksiser kan være, og hva som kreves i utøvelsen av dem. Et annet eksempel er NTNUs store utlysning av midler til forskning om bærekraft, der tverrfaglighet bare handlet om et uspesifisert samarbeid på tvers av faggrenser.

Vi vet fra egen og andres forskning at det finnes mange former for tverrfaglige praksiser som ofte, men ikke alltid, er basert på samarbeid. Hvordan samarbeidet organiseres og hva som er formålet, varierer mye. Det er imidlertid ingen tvil om at sentrale ingredienser er planlegging, ressurser, metoder og språk. Det er også viktig med tillit og personlig «kjemi». Møteplasser kan være viktige, men helst som steder der man kan samarbeide konsentrert og uforstyrret i kortere perioder.

Siden personlige bekjentskaper er viktige, er det nødvendig å skape arenaer der faglige kontakter planmessig kan utvikles. Det kan for eksempel være seminarer eller gjesteforelesninger, men også møter med mer åpne agendaer Næringslivets idéfond for NTNU bidro i sin tid med dette. De strategiske satsingsområdene er også nyttige her, men de har for lite penger og det er for få av dem. Framover bør NTNU satse på å organisere flere møteplasser for folk på tvers av fag og profesjoner, gjerne gjennom flere tverrfaglige satsinger på forskning og undervisning. Dette kan ikke utsettes i 10–15 år.

I den videre diskusjonen om humsam-fagenes fysiske plassering foreslår vi at det nedlegges forbud mot å argumentere med tverrfaglighet for den ene eller andre løsningen. Diskusjonene om og tiltakene for tverrfaglighet må frigjøres fra denne tvangstrøya. En eventuell samlokalisering må baseres på holdbare argumenter om samfunnsnytte, slik for eksempel det dyre Livsvitenskapsbygget i Oslo er basert på en forskningspolitisk visjon om den framtidige økonomiske betydningen av forskning på medisin og bioteknologi. Det holder ikke med et ønske om at NTNUs studenter må spares for korte bussturer mellom Gløshaugen og Dragvoll.

Dette innlegget ble først publisert i Adresseavisen