Kan de svulstige ideene virkelig forsvare de enorme pengesummene og inngrepene i byen som foreslås?

NTNU sine campusplaner er tilsynelatende i ferd med å gå over ende. Svaret på hvordan vi endte i en sånn situasjon tror jeg ligger i prosjektets uutholdelige letthet. Det er som om Borten Moe med sine kuttkrav avkler prosjektet og blottlegger for all verden hvor tynt fundert prosjektet er. Hvordan endte vi her?

Å samle NTNU rundt Gløshaugen synes jeg i utgangspunktet er en fin tanke. Jeg så for meg et gigantisk byutviklingsprosjekt som med nennsom hånd fylte tomrom i byen med nye bygg og funksjoner, tettet igjen byen sørover og gjorde Trondheim større. Et overflødighetsprosjekt, ja vel, men noe som kunne gjøre Trondheim til en bedre by og NTNU til et mer samlet og kanskje bedre universitet. Et stort prosjekt vi som samfunn burde ha tatt oss råd til. Men i stedet har vi fått et campusprosjekt som foreslår bygg som er for høye, for tette, som foreslår å rive omgivelsene, i stedet for å utfylle dem. Ikke minst, et prosjekt som med alvor foreslår å bygge ned en grønn lunge midt i byen fordi man er avhengig av en «universell innovasjonsforbindelse mellom Gløshaugen og Hesthagen». Du skal ha deltatt på noen runder med Technoport for å svelge det budskapet der rått.

Det virker som om ideen om campussamling springer ut av noen kongstanker, som ikke er mer enn akkurat det; fikse styrevedtak basert på svulstige ideer om samskaping, tverrfaglighet, universelle innovasjonsforbindelser og såkalte «mellomrom med mening». Er det virkelig sånn at det å opprette en rekke fysiske naboskap mellom fag vil gjøre NTNU til et mye bedre universitet? Finnes det forskning på dette, eller andre eksempler på universiteter som har gjort dette med suksess? Jeg har vanskelig for å tro at disse ideene kan være vitenskapelig fundert, i alle fall ikke utenfor økonomifaget. Kan disse ideene virkelig forsvare de enorme pengesummene og inngrepene i byen som foreslås?

Campusprosjektet har drevet byens politikerne fra skanse til skanse hvor det ene hårreisende grepet etter det andre har blitt foreslått. Det virker ikke som om byens øvrige befolkning har noe særlig entusiasme for prosjektet, i alle fall ikke naboene til de nye campusbyggene. De ansatte som skal flyttes fra Dragvoll virker også lunkne til løsningene de blir tilbudt i sine nye lokaler. Det er mulig campusprosjektet kan tilføre byen mange gode kvaliteter, men da har det i så fall blitt gjort en dårlig jobb med å spre entusiasme utenfor «Campuslabben» på Gløshaugen. Fordi prosjektet har tatt de valgene de har med tanke på tomter og lokalisering, har de også endt opp med arkitektoniske løsninger som virker litt passé, ja nærmest litt harry. Jeg klarer ikke å se for meg noe annet enn ti kopier av Trønder Energi-bygget rund baut.

Arbeiderpartiets sedvanlige «lua i hånda»-holdning til alle som vil bygge noe i denne byen gjør seg gjeldende også i denne saken. Jeg finner det uforståelig at byens største parti gang på gang er servile i møte med utbyggere, enten de er private eller statlige. Når Rita Ottervik uttaler at nå skal ikke vi gjøre oss vanskelige for campusprosjektet, fremstår Arbeiderpartiet nok en gang som kuede politiske husmenn uten vilje til å styre med langsiktighet til det beste for byen.

Høyre er ikke bedre, stortingsrepresentantene Linda Hofstad Helleland og Mari Holm Lønseth forlater alt av ideologi på perrongen og hopper på et tog av trønderpatriotisme på vegne av campus som fungerer bedre på Lerkendal enn som politikk. Burde ikke Høyre, av alle partier, være opptatt av at staten bygger så rimelig som mulig og unngår sløsing? Den statlige utbyggeren Statsbygg må fortone seg som et skrekkens selskap for ideologisk forankra høyrefolk. Erling Moe fra Venstre hiver seg også inn i kappestriden om å ha det største trønderhjertet. Den eneste som fremstår med troverdighet er Abid Raja som ikke en gang klarer å få fram et skikkelig smil på selfien med Kvidal og Co.

Vanligvis synes jeg synd på folk som blir satt til å lede håpløse oppgaver. Men ikke denne gangen. Ledelsen av campusprosjektet har snubla rundt i det ene leserinnlegget etter det andre og kommet opp med nye løsninger mer hårreisende enn den forrige. De fremstår som vaskeekte mellomledere blottet for lytteegenskaper og med all verdens buzzwords og svada klar til skyts mot de som måtte kritisere prosjektet. Jeg vet ikke om ett av de mange byggene eller grepene de har foreslått har fått en varm velkomst? Det er rett og slett godt gjort.

Dette innlegget ble først publisert i Adresseavisen