Dragvoll-tilhengerne har et problem

Diskusjonen om NTNU skal fraflytte Dragvoll og samles på og omkring Gløshaugen er omtrent like gammel som Universitetsavisas fartstid som fri og uavhengig avis. Den første runden kulminerte i 2006 med at daværende NTNU-rektor Torbjørn Digernes ga opp forsøket på samling. Året etter besluttet NTNUs styre, under ledelse av en myndig styreleder Marit Arnstad, å utstyre UA med redaktørplakaten. Den som fremmet forslaget var ansattrepresentant, professor Svein Lorentzen. Hans motiv for benkeforslaget var at NTNUs internavis den gangen ble opplevd som ledelsens organ, og derfor ikke slapp til motstanderne av integrasjon. Ved framtidige konflikter av denne arten ville man sikre at debatten skulle kunne gå noenlunde fritt.

I dag, seksten år senere, er vi på oppløpssiden i nok en debatt om campussamling. Samlet campus på Gløs? Eller delt campus, med det andre hovedsetet på Dragvoll.

Notabene: I mellomtida har to NTNU-campuser kommet til: en i Ålesund og en i Gjøvik. Men disse har det bra der de er, og unnslipper snarlig fordring om å samles i nærheten av Hovedbygget i Trondheim.

Men om selv valget er nokså likt i 2006 og 2022 – samling eller ikke – har argumentasjonen endret seg over tid. Hvorfor skal man flytte? Hva er det «prosjektutløsende» behovet?

For temmelig nøyaktig et år siden fikk daværende styrerepresentant Kristin Melum Eide et sinneutbrudd i NTNU-styrets maimøte. Hun hadde finstudert styrepapirene om det pågående camopusprosjektet, og sett noe hun opplevde som ren historieforfalskning. Melum Eide mente å se en sideforflytning i argumentasjonen. Det var ikke lenger behovet for å flytte fra trange og dårlige lokaler på Dragvoll og inn i noe som måtte bli vesentlig bedre som var det prosjektutløsende. Nå var det hensynet til tverrfaglighet som gjaldt.

Denne forflytningen i argumentasjon sto formulert i et oppdragsbrev fra KD fra 2019, hvor man bestilte en kvalitetssikringsrapport av campusprosjektet. I rubrikken Prosjektutløsende behov står det å lese: «Behov for å hente ut synergier mellom fagmiljøene gjennom nærhet, integrasjon og tverrfaglighet. Behov for arealer, bygningsmessige tilpasninger og infrastruktur ved samling av campus og helhetlig campusutvikling.»

Altså: Fra trangboddhet og kontorer hvor det dryppet vann fra taket til vakre ord om synergier og tverrfaglighet.

Mandag denne uka overvar undertegnede rektor Anne Borgs innledning til samlingen for administrative ledere ved NTNU. Borg sveipet innom campusprosjektet underveis. Da rektor utdypet behovet for å samle NTNU på én campus, viste hun verken til trangboddhet på Dragvoll eller til tverrfaglighet, men til læringsarealer. – Gårsdagens undervisningslokaler fremmer gårsdagens læringsformer, argumenterte rektor, og slo fast:

NTNU har læringsarealer som har gått ut på dato.

Derfor er det nødvendig å flytte ut fra Dragvoll og inn i nybygde læringsarealer i og omkring Gløshaugen.

Behovet for nye og moderne læringsarealer blir da holdt fram på engasjert vis av professor Alf Steinar Sætre i en ytring hvor han på pedagogisk vis redegjør for hvorfor gamle dagers auditorier ikke funker til annet enn enveis kateteterundervisning. Slik sett støtter han opp under Borgs argument.

Så kan man spørre seg: Burde ikke dette være mulig å realisere på Dragvoll? Arve Hjelseth argumenterer for at det er like greit å bli værende på Dragvoll, i samme slengen insinuerer han at de som jobber fram de reviderte campusalternativene mer eller mindre med overlegg prissetter Dragvoll-alternativet for høyt. Hjelseth bli satt nokså kontakt på plass av Bjørn Haugstad, som blant annet påpeker at et slikt påfunn ville blitt avslørt, med «selvødeleggende» konsekvenser. «Så dumme er vi ikke,» slår direktøren for organisasjon og infrastruktur fast.

Uansett prisvurderinger – argumentet om romslige lokaler er noe som både Sætre og Hjelseth verdsetter. «For en god del formål er både kontor- og undervisningssituasjonen på Dragvoll fortsatt relativt funksjonell,» argumenterer sistnevnte. Mens en gruppe studenter på sin side argumenterer med nærhet til marka, grøntarealer og gode parkeringsmuligheter som gode grunner til heller å ruste opp Dragvoll.

Men det er et problem.

Med alternativ 0 følger, i motsetning til alternativene 1A, 1B og 2, ingen finansiering. Ola Borten Moe har sagt at man må skrelle bort noen milliarder om man skal få realisert samlingen. Dersom NTNU velger å gå for en variant av alternativene 1 eller 2, vil man være sikret finansiering etter at endelig beslutning er fattet i Stortinget.

Borten Moe, og regjeringen, har ikke sagt noe om finansiering av opprusting av Dragvoll, dersom campusprosjektet frafalles. Når det er flytting fra Dragvoll som er prosjektutløsende, utløser det å bli værende der ikke stort annet enn fortsatt økende frustrasjon over forfallende bygningsmasse.

Slik de ulike alternativene nå foreligger, er forskjellen på å bli værende på Dragvoll, og det billigste flyttealternativet, på i overkant av 400 millioner. Sistnevnte alternativ vil, straks det er fattet en investeringsbeslutning, være fullfinansiert.

Mens dersom alternativ null velges, er risikoen at man havner bakerst i køen når det skal søkes om finansiering.

Alternativ 0 har som premiss at bygningsmassen på Dragvoll skal opp på samme byggtekniske nivå som nybygg på Gløshaugen Så er det naturligvis et alternativ, slik Haugstad påpeker, at man nøyer seg med å pusse opp lokalene på Dragvoll til det som benevnes som «tilstandsgrad 1.» Dette er beregnet til å koste et sted mellom 200 og 300 millioner, og er noe man må anta det lar seg gjøre å skaffe penger til. Er det man da får, til å leve med for studenter og ansatte på Dragvoll?

For mange ansatte kan svaret være ja, dersom man i det minste får beholde kontorene og parkeringsplassene sine.

Når man kikker nærmere på alternativene som campusdirektør Merete Kvidal presenterte for NTNU-styret i møtet på Hell i forrige uke, synes alternativ 2, av de tilstedeværende å bli oppfattet som å være noe man kan leve med. Ventelig er det en variant av dette alternativet styret vil anbefale at man søker regjeringens aksept for.