NTNU ga i forrige uke en rekke medier innsyn i Simonsen Vogt Wiigs granskningsrapport. Advokatfirmaet har undersøkt om det var Øyvind Eikrem som skrev de omstridte ytringene og om de er straffbare. I rapporten konkluderer de med at én ytring og ett liker-klikk er hatefulle ytringer. De har ikke greid å dokumentere at det er Eikrem som har ytret dem, men mener likevel han er ansvarlig siden han også har brukt Facebook-kontoen.
- En beklagelig sak
Da UA fikk tilgang til rapporten, kontaktet vi advokat Thomas Lidal Jamne i Pretor Advokat AS. Vi ba ham lese gjennom rapporten og gi sin vurdering av saken mot Eikrem. Jamne har stort sett hatt arbeidsrett som spesialfelt de siste 15-16 årene. Han har ved flere anledninger arbeidet med tvister som har involvert bruk av sosiale medier og forholdet til arbeidsplassen.
Selv ble han kjent med Eikrem-saken via medieoppslag etter at Eikrem ble intervjuet av Resett. Da det deretter kom oppslag om at NTNU hadde hyret inn Simonsen Vogt Wiig (SVW) for å granske Facebook-ytringene, fattet han interesse for saken, blant annet på bakgrunn av eget arbeidsfelt.
Jamne understreker at han kommenterer saken overfor UA på til dels hypotetisk og generelt grunnlag, og har bedt om å få svare skriftlig.
- Etter å ha lest rapporten: Hva er NTNUs sterkeste kort som part i saken?
- Det springer ikke umiddelbart i øynene hva NTNUs sterke kort er. Jusprofessor Olav Torvund har omtalt saken som en «forferdelig smørje» og det kan kanskje være nok å vise til det. Det er kort og godt en beklagelig sak.
- Rommelig margin for smakløshet
Vi skal snart få utdypet hvorfor Jamne karakteriserer saken på denne måten, men først spør vi:
- Hva er Eikrems sterkeste kort som part i denne saken?
- Rapporten kulminerer jo med at det ikke kan føres bevis for noe som helst, verken at han har ytret seg på denne måten, eller at han har «liket» eller delt det innholdet det er referert til i rapporten. For øvrig ville Eikrem uansett kunne støtte seg til det aller mest grunnleggende; ytringsfriheten og hans rett til å ytre seg på den måten han selv ønsker, svarer han.
De ytringene som SVW mener er brudd på straffeloven – og straffbare - er reaksjonen på en artikkel fra ei innvandringsfiendtlig nettside med overskrift: «Asylsökaren Abdullah: «Jag har kommit for å stanna för evigt – inte jobba».
Artikkelen ble delt og i kommentarfeltet skrev pseudonymet Dwayne Elizondo Camacho:
«Han der kunne jobbe i bomullsåkeren. Og med en god slavedriver, så kunne kanskje litt bli gjort på tross av den elendige innstillinga.»
Under pseudonym ble det også, i en annen sammenheng, trykket liker på en kommentar hvor det sto: «sorte svin!»
Til UA sier advokat Jamne at dette er et komplekst spørsmål hvor man ikke får gjort endelige vurderinger før man ser «hele bildet». Det skal legges betydelig vekt på i hvilken kontekst ytringen kom, og man rammes enklere for hets mot en enkeltperson eller ei folkegruppe. Etter hva han forstår, er det ikke en navngitt person med sitt fulle navn som er avbildet på det aktuelle Facebook-innlegget.
- Rettspraksis sier at det skal være en rommelig margin for smakløshet, men det er likevel et grunnleggende skille mellom kritiske ytringer om et emne og utsagn som angriper en eller flere personer. Slike ytringer har et svakere vern, men det er uansett en vesentlig terskel som skal passeres.
Kakkerlakk-dommen
Jamne viser til det samme eksempelet som er nevnt i rapporten fra SVW:
Høyesterett fastslo at utsagnet «fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk» rammes av straffelovens § 185.
- Min vurdering er totalt sett at de to refererte utsagnene går klar av straffelovens § 185.
Liker-klikket på utsagnet «sorte svin!» vurderer advokat Jamne slik:
- Å «like» et eventuelt straffbart utsagn, på for eksempel Facebook, medfører etter mitt syn ikke at man selv gjør noe straffbart. Oslo tingrett tok stilling til et lignende tilfelle i en sivil sak i 2014. En person hadde «liket» en Facebook-oppdatering med ærekrenkende innhold, men retten slo ganske tydelig fast at det å bare «like» ikke er en «medvirkning eller en gjengivelseshandling». Konklusjonen vil nok bli den samme for dette tilfellet. I motsatt fall kan alle som møter opp og eventuelt applauderer på et folkemøte hvor det fremsettes rasistiske utsagn, også bli strafferettslig ansvarlige.
- Kan Eikrem stilles til ansvar for ytringer det ikke er dokumentert at han står bak, fordi han har delt kontoen med andre, slik det konkluderes i rapporten?
- Å dele en konto med andre er lovlig og det blir etter mitt syn prinsipielt det samme som at man eventuelt deltar i en åpen eller lukket diskusjon på Facebook og andre kommer med ytringer som går over streken i kommentarfeltet. Å dele en Facebook-konto innebærer ikke at man påtar seg noe redaktøransvar, slik jeg ser det. Redaktøransvaret rammer den som treffer avgjørelse om innholdet.
Advokat Thomas Lidal Jamne er enig med SVW når de i rapporten skriver at det ikke fins rettslig teori eller praksis å bygge på når de mener Eikrem er ansvarlig for ytringer andre har fremmet på en felles Facebook-konto. Men han mener det kan være grunnlag for en foreløpig konklusjon basert på den praksis som foreligger for lignende problemstillinger.
- Høyesterett har jo fastslått at den som ytrer seg i kommentarfeltet ikke er ansvarlig for hva andre måtte ytre i det samme kommentarfeltet. I praksis blir jo det å dele en Facebook-konto med andre egentlig mye av det samme.
- Hindret aktivt kobling til arbeidsgiver
I rapporten skriver SVW at de omstridte ytringene ble formidlet under pseudonym, ergo kunne de i utgangspunktet ikke knyttes til NTNU som arbeidsplass. Når ytringene likevel ble offentliggjort og det ble, ifølge SVW, påvist at Eikrem sto bak, så greide han ikke å bevare anonymiteten lenger. Dermed ble han koblet til NTNU.
Advokat Jamne kommenterer resonnementet slik:
- Dette er jo en nesten søkt problemstilling. For det første er det vel bare en påstand som er fremsatt om at han står bak denne kontoen. Rapporten sier klart at dette ikke er bevist. Men, igjen generelt: Dersom man skulle legge til grunn at en ansatt har en anonym konto, så har vedkommende i så fall aktivt hindret en kobling til sin arbeidsgiver. Det er en aktiv handling fra andre – blant annet ved fotografering i skjul – som medfører at anonymiteten eventuelt avsløres slik at koblingen til arbeidsgiver kommer frem.
Jamne sier at rettspraksis ikke kan hjelpe oss her. Hans vurdering er likevel at arbeidstakeren ikke kan lastes for den eventuelle koblinga til arbeidsgiver når hans «atferd» i denne sammenhengen nettopp var å hindre dette. Uten denne aktiviteten fra hans kolleger ville ikke NTNU blitt koblet til dette, resonnerer han.
LES OGSÅ: - Eikrem sto bak FB-profil med innvandrerfiendtlig innhold
LES OGSÅ: Snikfotograferte Eikrem for å få noe på ham
SVW: - Trenering er pliktbrudd
Da daværende dekan Marit Reitan bestilte oppdraget fra Simonsen Vogt Wiig, var mandatet å avklare om det kan gjøres sannsynlig at Eikrem står bak de forhold som er fremkommet i media eller andre lignende forhold.
Videre heter det:
«Dersom det innledningsvis konkluderes med at vedkommende står bak de forholdene som er beskrevet i første avsnitt, må det videre vurderes hvorvidt dette innebærer lovbrudd, brudd på regelverk og/eller retningslinjer i staten eller ved NTNU, eller de plikter som følger av vedkommende sitt arbeidsforhold. SVW og NTNU må sammen vurdere hvordan det videre arbeidet skal legges opp.»
Eikrems advokat, Christoffer Hjelde i Forskerforbundet, sendte tirsdag inn sine kommentarer til rapporten. NTNU har så langt ikke antydet noe som helst om hvordan de vil følge opp saken.
I rapporten heter det at Eikrem har trenert fullføring av den, vært lite behjelpelig med å avklare sakens fakta og ikke tatt avstand fra ytringene på noe vis. Simonsen Vogt Wiig mener dette er brudd på de pliktene Eikrem har som arbeidstaker.
- Er dette noe som kan gi NTNU formell grunn til sanksjoner, for eksempel ved å gi ham en skriftlig advarsel, eller flytte ham til et annet institutt?
- Det har neppe noen relevans at Eikrem eventuelt beskyldes for å ha «trenert» advokatenes arbeid. Arbeidsmiljøloven pålegger ham å medvirke til HMS-arbeid, men det er noe annet enn å medvirke til en gransking av seg selv, sier Jamne.
Han viser til en dom i lagmannsretten. Der ble det i sin tid brukt mot en lektor at han nektet å delta i møter som ledelsen hadde innkalt til. Men de møtene gjaldt nettopp arbeidsmiljøet og beskyldninger om at den ansatte plaget sine kolleger med kritiske utsagn om dem og deres kompetanse.
- Dette er jo ikke tilfellet i Eikrem-saken og bare for å illustrere; er man mistenkt eller siktet i en straffesak så har man jo full rett til å ikke si noe som helst – da kan det neppe være problematisk at en ansatt som granskes på grunn av andre forhold, ikke har møtt opp første gang hos SVW. Eikrem ble jo uansett varslet om at granskingen ville fortsette også dersom han ikke uttalte seg.
Advokaten mener Eikrem heller ikke kan pålegges å ta avstand fra andres ytringer. Han viser til hva jusprofessor Arne Fliflet skriver i sin kommentar til Grunnloven:
«Ytringsfriheten omfatter også retten til å forholde seg taus».
- En arbeidsgiver kan ikke konkludere med at en ansatt er enig i et utsagn bare fordi den ansatte velger å ikke ta stilling til det.
- Arbeidsgiver har bevisbyrden
- Helt hypotetisk, hvis NTNU vil sparke Eikrem og han går til sak for å beholde jobben: Hva tror du skjer da?
- NTNU må da få medhold i at de strenge vilkårene i statsansattelovens § 26 er oppfylt. Han må ha vist at han er uverdig til sin stilling eller at handlingene har brutt ned den nødvendige aktelse og tillit til embetet. Terskelen er høy; «bare» det å skade aktelsen og tilliten er ikke nok – den må «brytes ned» og dermed være bortimot uopprettelig. For å si litt om nivået har rettspraksis gitt Forsvaret rett i en avskjed av en ansatt som ble dømt for voldtekt, og terskelen vil være lavere typisk for for eksempel polititjenestemenn. Tilsvarende skal det betydelig mer til for at forskere ved et universitet skal rammes – det er et helt sentralt element ved en slik stilling at man skal kunne være frittalende.
Thomas Lidal Jamne poengterer at det ikke er ført bevis for at det er Eikrem som har skrevet egne, eller likt eller delt andres, innlegg. Da er det arbeidsgiver som har bevisbyrden.
- Og det er all grunn til å tro at de ville få skjerpet bevisbyrde. Ut fra det jeg nå kjenner til av rapporten, og det NTNUs advokater selv bekrefter at de ikke kan bevise, så vil det overraske meg veldig dersom NTNU forsøker å avslutte Eikrems ansettelsesforhold. Dette har til slutt blitt en ikke-sak.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
