Det er vanskelig å tolke uttalelsen fra Studentersamfundets styreleder Dag Herrem på annet vis. Da Samfundet i stormøte tirsdag kveld fikk til behandling et forlag om å inngå samarbeidsavtale med Odd Reitan, var det et avtaleforslag som ble offentliggjort to døgn tidligere. Herrem begrunnet dette med at man ville ha debatten i Storsalen, ikke i mediene.
Samfundets egne statutter forlanger et minimum på 48 timers varslingstid for forslag som legges fram, slik at styret sørget for å så vidt holde seg innenfor fristen. Man kan undre seg over hvorvidt man hadde valgt enda kortere frist dersom regelverket tillot det. På tross av den korte fristen, var motstanden betydelig: Totalt 753 stemte, derav 531 for, 159 mot og 63 blanke.
Tore Oksholen er ansvarlig redaktør i Universitetsavisa. Foto: Thor Nielsen / NTNU
Avtalen går ut på at Samfundet får 15 millioner fordelt over 10 år, med opsjon for ytterligere 5 + 5 års forlengelse, med ytterligere millioner. Odd Reitan, hva får han? Et skilt på taket hvor det står «Reitan» (noe han gleder seg til, siden han som barn gikk over Bakke bro og så skilt med Stratos på toppen, og syntes det var innmari kult), han får nå tilgang på et serveringslokale for å profilere selskapets produkter og leie et lokale ut mot Klostergata, han får dessuten tilgang til Samfundets kunstneriske gjenger til bruk for Reitan-konsernet på for eksempel hotellet hans.
Hvorfor Studentersamfundets ledelse ønsker dette, behøver ingen nærmere forklaring, bare dette: 15 millioner blanke kroner. Hvorfor kolonialmajor og eiendomsbaron Reitan går inn med dette beløpet krever muligens noe mer. Ifølge leder Karen Mjør er hans begrunnelse som følger: «Det er en brennende trondheimspatriotisme og et ønske om å gi tilbake til byen som motiverer Reitan.»
Det er nesten så man ikke vet hvor man skal begynne.
Kanskje her: Samfundets styreleder opererer med en motsigelse mellom en god debatt i mediene og en god debatt i salen. Hvordan kom man dit?
Eller her: Gamle dagers Stratos-skilt på taket, greit – men i det store og hele har Studentersamfundet vært en, som Eivind Rindal formulerer det, «oase litt fri fra alt det kommersielle presset rundt.» Det kan se ut som storsalen, med dette vedtaket, bryter med en langvarig og flott tradisjon. Er 15 millioner verdt det?
Eller kanskje her: Samfundets leder forsikrer studentene om at det er «Reitans brennende hjerte for byen og for studentene som ligger bak.» Er ikke det en smule naivt? Undertegnede føler ikke behov for å vurdere hvilke saker dagligvaredirektøren og eiendomsinvestoren brenner for, for det er saken uvedkommende. Det viktige er dette: Hva tjener Reitan-konsernet på avtalen. Det er ikke så rent lite. Med den massive utbyggingen av ny campus tett på Samfundet er det et sjakktrekk å sikre seg en god, visuell tilstedeværelse, både på innsiden og utsiden av den runde bygningen.
Ved ettertanke synes følgende inngang å være den mest relevante: Universitetsstudenter forventes å lære seg kritisk refleksjon. Man tenker gjennom aktørers argumentasjon, analyserer motiver, vurderer kontekst, for til sist å gjøre seg opp en kvalifisert mening om hva det er som foregår. Det er grunn til å spørre om ledelsen i Studentersamfundet har gjort det i denne saken. Det er i hvert fall grunn til å tvile på om studentene som ble bedt om å ta stilling, kunne gjøre det på en god og robust måte.
Det er synd at Studentersamfundets ledelse ikke tok seg tid til en lengre og grundigere offentlig samtale om dette er en god beslutning. Det er ingen grunn til å trekke engasjementet og entusiasmen i tvil, ei heller et sterkt ønske om å få satt i gang realiseringen av sårt tiltrengte bygg.
Men man kunne tatt seg bedre tid til å tenke over saken.
