"Hvor tar han det fra?"

I Morgenbladet nr. 44 hevder Kristian Gundersen at universitetenes ledelsesmodell dypest sett handler om hvorvidt universitetene skal styres av forskerne, eller om forskerne skal være oppdragsforskere for institusjonen. Hvor tar han det fra? Kan han virkelig selv tro på at May-Britt Moser og Edvard Moser er "oppdragsforskere" for NTNU, en institusjon som har hatt ansatte rektorer og dekaner siden 2005?

Og hvis ledelse Edvard og May-Britt titt og ofte har framhevet for god støtte og klok ledelse. I dette tilfellet dreier det seg attpåtil om støtte til et forskningsfelt som IKKE er innenfor universitetets typiske profil eller tematiske satsingsområder. Ansatte ledere på rektor- og fakultetsnivå, tidligere og nåværende, har gjennom en årrekke satset tungt på Moser-miljøet, selvsagt vokst fram nedenfra, fordi det er fremragende. Slik vi ufortrødent fortsetter å støtte opp om våre aller beste forskere, de som har vunnet de skarpeste kvalitetskonkurransene som Unge talenter/FRIPRO, SFF, SFI, FME, og ERC, helt uavhengig av forskningens tematiske innretning. Hva i all verden er det som får Gundersen og hans likesinnede til å tro at våre forskere er "oppdragsforskere" for ledelsen og at ansatte ledere ikke driver faglig ledelse?

De universitetskonservative stemmene fra UiO gjør seg skyld i flere misforståelser om ansatt ledelse. Blant annet ser Karin Widerberg ut til å mene at ansatte ledere kun besitter en lederkompetanse som man lett kan skaffe seg på kurs, mens valgte ledere kjennetegnes av sin faglige kompetanse. Jeg er ansatt leder ved vårt neststørste universitet siden 2009 og har ingen formell lederkompetanse. Og – jeg kunne ikke vært ansatt som leder uten å ha faglig kompetanse og faglig legitimitet. Det er noe av kjernen i ansatt ledelse; ved NTNU stilles krav om faglig kompetanse på professornivå for ansatte ledere på alle nivå; institutt, fakultet, rektorat. Faglig legitimitet er helt avgjørende for god ledelse. Du kan rett og slett ikke gjøre jobben som ansatt leder i akademia om du ikke har faglig kompetanse og nyter faglig respekt.

Katastrofebeskrivelse

Styring og kontroll blir forvekslet med god faglig ledelse. En ansatt faglig leder skal støtte opp om kjernevirksomheten og sørge for faglig utvikling. Når jeg som ansatt leder arbeider for at våre forskere skal få de beste muligheter for å yte og utvikle seg, er ikke det for å styre og kontrollere, men fordi jeg vet at vi ved vårt universitet råder over store menneskelige ressurser og at det er min oppgave å være med på å foredle denne ressursen. Når jeg og mine dyktige administrative medarbeidere utformer "NTNU toppforskning", med bl a Stjerneprogrammet der noen unge talenter får særlig gode kår og rammer for å bygge opp en selvstendig forskerkarriere, er det nettopp for at noen spesielt gode yngre forskere skal få ekstra støtte til å utvikle sin forskerkarriere. Dette slutter fakulteter og institutter helhjertet opp om, «stjernene» selv er stolte og glade over å være på programmet.

Når vi nå har utviklet en publiseringspolitikk og startet arbeidet med en karrierepolitikk, er jo hensikten å legge bedre til rette for at det vitenskapelige personalet får brukt sine muligheter og bygget gode karrierer, ikke styre og kontrollere. Jeg kjenner jeg meg overhodet ikke igjen den katastrofebeskrivelsen som gis av ansatt ledelse. Når Widerberg etterlyser ledere som "setter faglige hensyn i førersetet", blir jo spørsmålet hvorfor hun tror at ansatte ledere ikke gjør det. Det er nettopp de faglige resultatene ansatte ledere prøves på.

Universsitetsdemokratiet ivaretas

Det hevdes videre at ansatt ledelse ved universitetene truer den akademiske friheten. Hvor tar man det fra? For det ene; det blir verken mer eller mindre telling og rapportering med ansatt ledelse. Rammevilkårene er de samme for alle. Universitetene har en eier som det skal rapporteres til og er underlagt et finansieringssystem, enten man holder seg med valgt eller ansatt ledelse.

For det andre; det er for meg helt uklart hvorfor og hvordan en ansatt dekan, til forskjell fra en valgt, skal kunne utøve "makt over forskningen", slik Widerberg frykter. Hva skal være motivet for, og legitimiteten i, at en ansatt leder skal kontrollere innholdet i forskningen, ha makt over de tema som er gjenstand for utforskning? Det enhver dekan må gjøre, valgt eller tilsatt, er å fordele fakultetets ressurser. Etter transparente og diskuterte kriterier. Det vil bety at man satser mer på noen områder enn andre, ja, til og med at man legger ned områder. Men det har lite med ansatt eller valgt å gjøre, noe eksempler fra nettopp UiO tydelig viser.

Det er også min erfaring at når lederne er ansatt blir det ekstra viktig å forankre alle beslutninger godt ute i organisasjonen. Som ansatt rektorat får ikke vi gjort noe uten å ha dekaner og instituttledere med oss. Derfor har vi også en velutviklet møtestruktur som ivaretar universitetsdemokratiet.

Vet de hva de snakker om?

God ledelse er ikke nødvendigvis avhengig av ansatt eller valgt. Selvsagt ikke. Du kan få gode valgte ledere. Og dårlige ansatte. Men, jeg er ikke i tvil om at en ansettelsesprosess gir en form for "kvalitetssikring", som et valg med få kandidater og dårlig oppslutning ikke gir. En grundig ansettelsesprosess siler ut dem som ikke egner seg til ledelse, kartlegger og «prøver» visjoner og motivasjon. Vi er alle opptatt av god faglig ledelse. Vis meg en ansatt universitetsleder som ikke er det. 

De konservative tegner et skrekkscenario som det er vanskelig for en ansatt universitetsleder å kjenne seg igjen i. Man tar seg i å lure på om de vet hva de snakker om. Tvert imot kan det se ut for at ansatt ledelse blir skyteskive for alt man ikke liker med universitetssystemet, men som har lite med ledelsesform å gjøre. Man synes det er for mye telling og rapportering. Man er bekymret over mangelen på "frie" forskningsmidler. Man er opptatt av å hegne om den akademiske friheten. Forskningsmidlene blir ikke mindre «frie» med ansatte ledere, den akademiske friheten ikke mer utsatt, tellekantene ikke flere.

Tankevekkende kan det vel også være at misnøyekulturen ser ut til å være svakt utviklet ved NTNU. Konfliktene er få. Og innimellom all faglige ledelse er vi travelt opptatt med å dele våre erfaringer og tanker om strategisk ledelse med andre universitet.

(Innlegget ble publisert i Morgenbladet 14/11.)