Til vanlig henger dette verket av Hannah Ryggen i et auditorium. Nå skal det på utstilling

Kunstnere og arbeidsfolk fartet rundt som noen travle maur da UA besøkte Gråmølna onsdag. Gardintrapper, materialer og opprigging dominerte rommet. Midt oppi alt kaoset sto prosjektleder, konservator og Hannah Ryggen-ekspert Solveig Lønmo med sommerfugler i magen. Rekker de å gjøre klart alt til fredag?

Vi så oss grundigere rundt i rommet og DER hang det: Teppet som bærer navnet Den fortapte sønn, og som i flere tiår har hengt i auditorium D10 på Dragvoll. Nordenfjeldske kunstindustrimuseum har fått låne det i anledning Hannah Ryggen Triennale.

- Så vidt jeg har forstått det, er dette et verk som tilhørte den gamle lærerhøyskolen. Det kom nok derfra som en medgift inn i NTNUs kunstsamling, forteller kunsthistoriker Margrethe C. Stang.

Bildevev sett på som typisk kvinnelig

Stang har i alle år vært bevisst at det henger et Hannah Ryggen-teppe i et av Dragvolls største auditorier, og har bekymret seg for om verket blir godt nok ivaretatt. Også Solveig Lønmo husker det fra den gangen hun studerte kunsthistorie. Hun ser for seg at mange studenter har hatt det i øyekroken uten helt å vite hvilken skatt det er som åpenbarer seg.

- Det er nok i begrenset grad kjent at vi har et slikt verk hengende i et av auditoriene. De gamle på Dragvoll er nok klar over det, og vi på kunsthistorie. Ellers tror jeg mange studenter og ansatte i liten grad kjenner til det. Det er fint om det nå blir mer oppmerksomhet rundt at vi har noe så fint i vårt arbeidsmiljø, sier Stang.

Stang synes det er interessant i seg selv at Den fortapte sønn kom til dagens NTNU via Trondheim lærerhøgskole.

- De var kanskje mer kvinneorienterte og Ryggen skapte bildevev, som man så på som typisk kvinnelig. Lærerhøgskolen har nok fanget opp dette. I dag er Hannah Ryggen anerkjent som en betydelig kunstner, men det har tatt sin tid. Fordi hun skapte tekstilkunst var hun nok litt nedvurdert tidligere, sier Stang.

Var ment for ei kirke

Solveig Lønmo opplyser at Hannah Ryggen (1894-1970) fikk i oppdrag å utsmykke Bakkehaugen kirke i Oslo, som var under oppføring. Egentlig var verket en del av en større serie, det skulle være en frise med flere bibelske lignelser i kirkerommet under tittelen Jordens salt. Ryggen var svært glad for å få et slikt oppdrag, som betydde mye både kunstnerisk og økonomisk. Skuffelsen var derfor stor da oppdraget ble trukket tilbake, kunstneren hadde allerede vevd flere deler.

Kunstneren satt altså igjen med flere bibelske motiver, blant annet Den fortapte sønn. Det er den øverste delen av det teppet vi har foran oss i dag. Hun gjorde det opprinnelige verket om til et større arbeid.

- Den fortapte sønn er et interessant verk. Det er en bibelsk fortelling om sønnen som er villfaren, vender hjem, blir tilgitt og møtt med kjærlighet. Samtidig er det et slående årstall på verket: Det er vevd inn 1944. Teppet ble altså til under Den andre verdenskrig, sier Lønmo.

Da Ryggen satt og vevde dette verket, benyttet hun tufteteknikk i tillegg til vanlig billedvevteknikk, forteller konservatoren. I nederste del ser vi skritt og fotspor som nettopp er tuftet, og som trer fram som relieff mot bakgrunnen.

- Jeg tror hun tenkte at dette er fotsporene til sønnen som har vært ute og kommer hjem. Akkurat i 1944 ble også hennes ektemann plassert på Grini. Det skriver hun mye om i brev og notater, og innholdet vitner om en sterk kjærlighet mellom dem. Mens han er der, må hun leve videre med dattera og jobbe med verket. Jeg ser disse skrittene litt som det å være hvileløst på flukt.

Gir aktuelle assosiasjoner i dag

Da Lønmo skrev om Den fortapte sønn i forbindelse med Hannah Ryggen Triennalen, sto fargene i verket tydelig fram for henne:

- Plutselig ble de blå og gule fargene veldig knyttet til Ukraina. Det er en radikal lesning av et verk fra 1944, men alle som betrakter kunst ser den i lys av egen bakgrunn og egne assosiasjoner, som opptar dem akkurat nå.

Derfor understreker hun at ei utstilling ikke er en presentasjon av et statisk verk. Den endrer seg for hver nye betrakter som kommer inn. Verkene er uavsluttede.

- Hadde Hannah Ryggen levd i dag, ville hun hatt så mye å ta av og kommentere og protestere mot, konstaterer Lønmo.

Hannah Ryggen blir oppfattet som en politisk kunstner med klar brodd mot den framvoksende nazismen. Margrethe C. Stang sier det slik:

- Hun hadde et tydelig radikalt budskap. Det var en kollega som sa at politisk kunst gjerne er veldig kjapp, for eksempel plakatkunst, men vev er et langsomt medium, det tar sin tid. Det er kontrastfylt med politisk vevkunst. Hun har veldig mange antikrigsmotiver, hun har vevd et teppe mot atomvåpen og har sterke politiske uttrykk, både under krigen og mot nazismen før krigen.

- En advarsel til verden

Stang peker på verket Lise Lotte Hermann fra 1938 for å vise hvor opptatt Ryggen var av faren som truet fra Tyskland. Der skildrer hun den unge kommunisten, som nettopp var blitt mor. Hun var i opposisjon til Hitlers ideologi. Hun ble arrestert, barnet ble tatt fra henne og hun ble til slutt henrettet. Hannah Ryggen ytret sin protest gjennom dette teppet.

Solveig Lønmo trekker fram Drømmedød fra 1936. Vi ser Hitler, Goebbels og Göhring som tar kvelertak på en anonym person med hakekors under seg.

- Så direkte og uredd var hun. Verket var en advarsel til verden, og merk årstallet som jo er før Ryggen og Norge er direkte berørt.

Og at hun gikk rett på sak, vitner også verket Etiopia om fra 1935. Der protesterte hun mot Italia og Mussolinis innmarsj i Etiopia ved at den italienske statsministeren ble framstilt halshugget i teppet.

Mange fikk kunnskap om Hannah Ryggen etter at Vi lever på en stjerne (1958) ble ødelagt da terroristen bombet Regjeringskvartalet i 2011. Da fikk teppet en rift, som vi i dag tydelig kan se er reparert. Også dette verket er hentet inn til utstillinga.

- Det er et godt eksempel på at kunstverk, selv om tråden er festet og malinga er tørr, så har det et etterliv i endring. Vi lever på en stjerne er blitt en kommentar til 22. juli, også fordi kjærlighetsbudskapet er i en slik kontrast til det som skjedde. Det er blitt det sterkeste minnesmerket etter hendelsen i mine øyne.

Veldig støvete

Solveig Lønmo deltok da Den fortapte sønn ble tatt ned fra auditorieveggen på Dragvoll.

- Det var mye støv. Det er tydelig at teppet ikke er rørt siden det ble hengt opp der. Vi har renset det med ordentlig tekstilstøvsuger før vi fikk det opp hos oss, sier hun.

Etter utstillinga håper hun at NTNU tar kostnaden ved å sende det til Bevaringstenestene i Salhus, som har erfarne tekstilkonservatorer. Da kan det få en ordentlig rens og fargene vil komme bedre fram. De vil også antakelig sy på et stoff bak, som forsterker vevkonstruksjonen.

Den dagen fagmiljøene flytter fra Dragvoll til Gløshaugen, håper hun Den fortapte sønn kan havne et annet sted enn i et auditorium.

- Ja, det bør være lettere tilgjengelig, det er ikke laget for det rommet det er i nå og visningsforholdene er ikke optimale. Det henger veldig høyt og er dermed beskyttet, men NTNU bør planlegge godt hvor det bør henge for å få en prominent plassering, og samtidig ha bevaring i fokus, sier Lønmo.

Vises fram tre steder

Hannah Ryggen Triennale åpner i dag, 25. mars, og vil pågå fram til 14. august. Både Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Kunsthall Trondheim, Trondheim kunstmuseum, K-U-K og Ørland/Bjugn Kunstforening samarbeider om utstillingene, hvor utvalgte samtidskunstnere deltar og utforsker arven etter Hannah Ryggen. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum arrangerer en tredelt utstilling, hvor tittel og tema er Anti-monument, kuratert av Solveig Lønmo. Her blir 15 av Hannah Ryggens kunstverk vist fram i Gråmølna, Hannah Ryggen-senteret og Austråttborgen på Ørland sammen med verk av 15 samtidskunstnere.

- Vi viser flere av Hannah Ryggens største og viktigste verk, og noen arbeider som er mindre kjent. Gjennom triennalen vil vi hente fram nye sider av kunstneren og gjøre henne mer kjent. Derfor er det så viktig at vi får låne NTNUs verk og presentere det i et nytt lys.