Sidemålet og eventyret om da Askeladden møtte døden

Det var en gang noen som foreslo en felles norsk målform. Jon Olaf Olaussen hette han. Neida, det er ikke helt sant. Det han gjorde var å spørre om det er bedre med to av alt. Jeg ønsker å gi noen grunner til hvorfor det holder med én. Dette er ikke ment som partsinnlegg for eller mot nynorsk og om noen oppfatter det slik får så være. Jeg kaller det eventyret om da Espen Askeladd møtte døden. Mer om Askeladden etterpå, først noen ord om Per og Pål og parallellitetsprinsippet.

Navlebeskuende og hyklersk

Parallellitetsprinsippet er at alle læremidler i skolen skal finnes tilgjengelig på begge målformer, til samme tid og samme pris, og står i Opplæringsloven §9-4 om lærebøker og læremidler. Paragrafen har siden 2010 også omtalt samiske læremidler selv om kravene om tilgjengelighet ikke akkurat er de samme. De er faktisk helt motsatt, det står ordrett at krav om slik tilgjengelighet ikke gjelder samiske læremidler. Når så mange engasjerer seg i sidemålsdebatten er det navlebeskuende til det hyklerske at ingen ser hvor skjevfordelt situasjonen er for andre nasjonale språk i Norge.

Er de så ulike, målformene?

I mitt skoleløp har jeg aldri fått en skolekarakter i sidemål. Jeg var heldig nok til å vokse opp med nordsamisk som hovedmål, også i skolen. Likevel påstår jeg å kunne lese begge målformene. Ikke bare det, som underviser ved en institusjon for høyere utdanning kreves jeg å lage eksamen på både nynorsk og bokmål. Vi må kunne bli enige om at det er snakk om målformer og ikke ulike språk, og ta konsekvensene av det. Om ikke annet må det gå an å si at det er en mulighet og tenke høyt hva det kan bety. Når de likevel er så like, er det da så ukristelig å foreslå én felles målform?

Språk er makt og krav om bruk av to målformer er et maktmiddel til fordel for noen og tap for andre. Om språklig ensretting fører til kulturell ensretting så burde vi vel forsøke å sikre et mangfold i språk og kultur heller enn et mangfold av målformer som er tilforlatelig like?

Heller samisk for alle

Heldig er den som bor på Finnmarksvidda. Bortsett fra at det er svært vakkert er det ett av få steder der det er selvsagt at barn får undervisning i samisk. Andre steder må foreldre ofte sloss for dette. Og får vi det så har barna samisk i tillegg til det vanlige skolearbeidet. I Trondheim er det svært få elever med samisk som morsmål. Derimot er det mange som ønsker at barna skal ha en styrket tilknytning til, og forståelse, for samisk kultur og språk. Mangel på lærere gjør at undervisningen for begge disse gruppene skjer ved samlinger og ikke på den enkelte skole. Selv om dette tilbudet er svært verdifullt er det også en åpenbar belastning å ta noen ut av skolemiljøet slik hver uke, gjerne for nesten en hel dag. Man må være litt Askeladd, både heldig og sterk i trua, for å se verdien i det.

Uansett hvor mye foreldre eller skolen ønsker det er samisk for alle, og dermed fritak for sidemål, bare mulig i de samiske forvaltningsområdene. Andre steder finnes ikke dette valget. Det er paradoksalt at i klassen til min datter er det 20 elever som ikke kan velge seg undervisning i ett av våre nasjonalt anerkjente språk men alle skal lære seg to versjoner av norsk. Trondheim er godt innenfor den samiske delen av Norge og er ikke enestående i at mange vokser opp med samiske venner, naboer og kollegaer. Noen av disse kunne nok ønsket seg muligheten til å velge samisk på skolen, både de med og de uten samiske aner. Det ville sannsynligvis vært både samfunnsøkonomisk lønnsomt og utviklende for det kulturelle mangfoldet om de fikk lov til det.

Askeladden og samnorsk

Det som mangler i måldebatten er en forståelse for språksituasjonen i Norge. Det snakkes alt for mye om målform og alt for lite om de mange minoritetsspråkene. I motsetning til, ja tenk på en tilfeldig målform, så er samiske språk faktisk truet. I motsetning til en slik tilfeldig valgt målform så er det få strukturer som legger til rette for økt bruk av samisk språk, i skolen og i samfunnslivet. Det er heller motsatt, at strukturene hindrer bruk av samisk. Jeg skriver for eksempel dette på en laptop som mangler tastene jeg trenger for å skrive nordsamisk. Og selv om mange målfolk setter pris på parallellitetsprinsippet så er Opplæringsloven i dag en systematisk statlig forskjellsbehandling jeg kunne beskrevet med mye styggere ord. Det er utallig fysiske, organisasjonsmessige og lovmessige hensyn der samisk og andre minoritetsspråk på langt nær har samme beskyttelse som nynorsk. Jeg mener vi heller burde snakke om dette og da er samnorsk kanskje et steg på veien. Så kan eventyret handle litt mindre om Per og Pål, og litt mer om Espen Askeladd.