Ytring
Kvar mainn sitt språk!
- I sitt elegante angrep plagierer Lars Lundheim mine argumenter ved å oversette utvalgte deler av innlegget til engelsk. Lundheim har imidlertid også tillagt meg noen synspunkter jeg ikke har, skriver Jon Olaf Olaussen i dette tilsvaret, hvor han under veis slår over til trøndersk.
Jon Olaf Olaussen slår tilbake mot Lars Lundheims siste innlegg, som kom som en respons på Olaussens gjesteskribent-innlegg på fredag.
Foto: Elin Iversen/Kristoffer Furberg
Mitt siste innlegg som gjestekommentator falt som forventet
enkelte tungt for bysten. I sitt elegante angrep plagierer Lars Lundheim mine
argumenter ved å oversette utvalgte deler av innlegget til engelsk. Lundheim
har imidlertid også tillagt meg noen synspunkter jeg ikke har. Mitt innlegg
hadde to hovedpoeng.
1) De to skriftspråkene våre, nynorsk og bokmål, er
nå så like på grunn av alle sideformene og moderniseringene som tillates i
begge at vi like godt kan velge et av dem, eller for den saks skyld, slå dem sammen.
Jeg føler meg rimelig sikker på at det går den veien uansett. «Time will show»,
som Lundheim kanskje ville sagt.
2) Hvis en mener norsk fagspråk er viktig så tror
jeg vi står oss på å ha ett, heller enn å tviholde på to så like varianter.
Når Lundheim implisitt tillegger meg meninger som at det
ikke er viktig å skrive, og at det ikke er en viktig del av tankeprosessen å
skrive, så er det nok forsøket på nynorsk i innlegget som har forvirret ham.
Jeg har nemlig alltid ment at det å skrive er en særdeles viktig del av
tankeprosessen. Skal en ta Lundheims argumentasjon på alvor, må det vel imidlertid
bety at dette ikke er mulig dersom en har ett felles skriftspråk? Da lure æ på koffer æ itj føle at æ
tænke beir på dialekta mi? Skuill itj vi aill bærre ha skrivvi akkurat
som vi snakke? Så va vi færdig med deinn saken?
