ytring

Unnskyld, jeg glemte at vi var best

I en undersøkelse for en tid tilbake kom Norge ut som det eneste landet hvor flertallet av innbyggerne faktisk mente at vår egen kultur var overlegen alle andres. - Joda, vi er best, og vi vet det, skriver Jon Olaf Olaussen, i denne, noe syrlige, kommentaren hvor han oppsummerer debatten som hans gjestekommentar har avstedkommet.

Jon Olaf Olaussen NTNU Handeshøyskolen
- I min naivitet trodde jeg det var mulig å uttrykke noen spissformulert meninger om likhet mellom bokmål og nynorsk uten å bli avkrevd hverken dyptpløyende analyser, cv eller publikasjonsliste, skriver professor Jon Olaf Olaussen.
Publisert Sist oppdatert



Jeg må bare legge meg så paddeflat som kulemagen tillater. I mitt forsøk på å skrive en gjestekommentartekst jeg selv syntes var litt morsom og spissformulert, kom jeg i skade for å glemme at Norge er desidert best på absolutt alt, og at det følgelig ikke er rom for forbedring av noe slag. Jeg uttalte meg i tillegg om noe jeg som samfunnsøkonom absolutt ikke er meningsberettiget om, nemlig noe så fjernt som skriftspråk. Jeg banket på en dør jeg burde holdt meg unna, og fikk den som fortjent smelt rett i trynet.

I min naivitet trodde jeg det var mulig å uttrykke noen spissformulert meninger om likhet mellom bokmål og nynorsk uten å bli avkrevd hverken dyptpløyende analyser, cv eller publikasjonsliste. Når det er sagt, selv om jeg angrer dypt og inderlig og lover bot og bedring, ønsker jeg å oppsummere hva jeg har lært.

Jeg ser bort fra de første vennskapelige sverdslagene med min gode kollega Lars Magne Lundheim. Han satte selv strek for vår lille meningsbrytning på en utmerket måte. Innlegget fra Erlend Bakke, medlem i Noregs mållag, lar jeg stå for skribentens egen regning. Jeg prøvde å se inn i framtiden, og måtte forvente noen gufs fra fo…. Unnskyld, nå holdt jeg på å glemme meg. Norsk kultur, inkludert dialekter og nynorsk, er jo uansett desidert best selvsagt.

I en interessant og fin kommentar skrev Kristin Melum Eide om tidligere tiders syn på hodet som en overfylt vannbøtte. Hun konkluderte med noen vennskapelige spark på skinnleggen om at to skriftspråk neppe kunne være noe annet enn samfunnsøkonomisk lønnsomt. Mulig hun har rett, men jeg er mer usikker. Vi økonomer er blant annet opptatt av marginalnytte og marginalkostnader, og ville nok derfor måtte vurdere nettopp denne vannbøtten litt nærmere. Ikke av hensyn til kapasiteten i hodet, men med tanke på ressurs- og tidsbruken. Hva er alternativkostnaden av å bruke så mange undervisningstimer på to såpass like skriftspråk? Med andre ord, kunne det tenke seg at ressursene og tiden var enda bedre brukt på kulturforståelse, språkhistorie, spansk, matematikk eller biologi? Nei, nei, nei, nå glemte jeg meg igjen. Norsk kultur, inkludert dialekter og skriftspråk, er jo selvsagt desidert best og viktigst uansett.

Etter at prorektor Marit Reitan betimelig hadde vært ute og lovet bot og bedring på vegne av NTNU, slik at vi nå kan tilføye enda en overskrift til min opprinnelige overskriftkavalkade, nemlig: «Det er ikkje anna å gjere enn å leggje seg flat og be om orsaking», tenkte jeg kanskje sluttstreken var satt. Da kom fagkunnskapen, i form av Tina Louise Ringstad og Anne Mette Sunde fra institutt for lærerutdanning, på banen. De ville først og fremst påpeke min manglende fagkunnskap og kanskje samtidig fremheve egen fortreffelighet på akkurat dette området. Jeg levde i den villfarelse at man kunne ha meninger om aktuelle tema uavhengig av fagbakgrunn, så det var nyttig med denne korreksen og velfortjente korrigering av mine meninger. Ettersom Ringstad og Sunde tydeligvis også er eksperter på kultur, tar jeg også deres implisitte budskap for god fisk: To såpass like norske skriftspråk gir opphav til en unik og flott kultur, mens land med ett skriftspråk åpenbart er belemret med kulturell ensretting og annen styggedom.

Oppsummert takker jeg for all respons på min gjestekommentar både i UA og andre kanaler. Om ikke annet har jeg blitt minnet på en undersøkelse gjort av Pew Research Center for noen år siden. Der kom det fram at Norge var det eneste landet i undersøkelsen hvor flertallet av innbyggerne faktisk mente at vår egen kultur var overlegen alle andres. Joda, vi er best, og vi vet det. Vi troner desidert på toppen. Et ubetydelig land som Frankrike, både språklig og kulturelt, er langt bak. Sverige og Danmark? Pføy, ikke i nærheten selvsagt. Dette må jo bety at vårt valg om å bruke så mye ressurser på to såpass like skriftspråk er roten til alt godt, og derfor bør fortsette i all framtid. Vi har i hvert fall absolutt ingenting å lære av de landene som har gått en annen vei. Vi kan bare riste oppgitt på hodet og himle med øynene over det kulturelle forfallet i bakgårdsland som Frankrike og lignende (hæ, har de kraftige dialekter i Italia, det kan da ikke stemme???). To ganske like skriftspråk er best. Det er ikke engang vits i å diskutere det. Bøtelegg gjerne de som prøver. I stand corrected and apologize for the earlier confusion!

Epilog: Nå gleder jeg meg til å gå inn til en av mine ferskeste kolleger og gi ham skryt for at han har lagt ned en kjempeinnsats og lært seg norsk på rekordtid. Før han blir for stolt, vil jeg selvsagt triumferende legge til at dersom jeg skal regne ham som skikkelig norsk, da må han nok lære seg nynorsk også. Jeg er redd han kan få et litt trist drag i øynene først, men det går nok over når jeg minner ham på at norsk kultur, inkludert dialekter og skriftspråk, er desidert best.