Kunsten å male fanden på veggen: tendensiøs rapportlesing av Nøland og Hjelmeland

Jonas Kristiansen Nøland og Martin Hjelmeland har lest vår nye rapport, et arbeid vi har gjort som en del av forskningssenteret FME NTRANS. Rapporten består av en bred analyse av de politiske partienes energipolitikk: Hva mener partiene om ulike teknologiske og ikke-teknologiske valg frem mot 2030 og 2050? 

For å fange dette gjennomførte vi både en survey og dybdeintervjuer med sentrale politikere og rådgivere i partiene. Bakgrunnen er vår observasjon av en uoversiktlig energi- og klimapolitisk debatt, gjerne preget av medie- og opinionsstrategiske valg, samtidig som det er en sult i befolkningen etter klare svar om hva partiene mener. I forlengelsen av denne øvelsen har vi gjort et forsøk på å modellere og analysere mulige konsekvenser av de ulike partienes politikk ved hjelp av en energisystemmodell.

Ytring

NTNU-ledet rapport viser at kjernekraft kan bli lønnsomt i Norge

Nøland og Hjelmeland har respondert på rapporten med kronikker trykket i Teknisk Ukeblad og Universitetsavisa, samt med diverse utspill i sosiale medier. Den som følger duoens oppdateringer kan få inntrykk av at forfatterne bak rapporten naivt og hodeløst har brukt modellen og dens resultater som «orakler som kan spå fremtiden», eller at vi betrakter dem som en slags «fasit». Duoen raljerer på sosiale medier over vår skråsikkerhet basert på modellresultatene og antyder at vi kommer med forutinntatte og følelsesbaserte resultater. De syntes å tro, eller ønsker i iallfall å fremstille det som, at vår ambisjon har vært å «bevise» eller «motbevise» hvor vidt ulike teknologier kan eller ikke kan bli lønnsomme i Norge frem mot 2050.

Fremstillingen er mildt sagt tendensiøs. Vi har ingen illusjoner om at disse modellene representerer hverken virkeligheten eller «fasit». Vi spiller i rapporten med åpne kort om at det vi gjør her er en tankeøvelse med et modellverktøy til hjelp og at analysen må leses deretter. I vår rapport skriver vi: «Det er viktig å påpeke at vår øvelse her, og de resultatene vi finner, ikke må leses som en spådom om hva som faktisk vil skje. Vi har basert oss på det vi oppfatter som sentrale forståelser av rammevilkårene på dette området for å lage våre analyser. Slike rammevilkår kan alltid diskuteres. Heller enn å spå om fremtiden, er vår intensjon er at disse analysene skal bli en ny kunnskapsressurs i diskusjonene om norsk energi- og klimaomstilling». Vi får gi oss selv en klapp på skuldra for at vi har fått flere slike debatter denne uka.

Forfatterduoen har særlig bitt seg merke i den delen av vår rapport som omhandler kjernekraft. Vi skriver her at det er usikkerheter knyttet til prisanslag når det gjelder denne teknologien i fremtiden. I den akademiske litteraturen er det her en kontrovers, hvor noen, som Nøland, hevder usikkerhetene er overdrevet og at vi vil få en lavere pris, mens andre mener vi vil få en høyere pris. Nøland og Hjelmeland viser videre til fire områder hvor det finnes interesse og mulige bruksmuligheter for kjernekraft utenfor det tradisjonelle energisystemet, og at dette kan presse prisen nedover, og at vi burde bake dette inn i våre analyser og sette prisen enda lavere. Som bevis anfører duoen blant mye annet et intervju med Frp-politiker Marius Arion Nilsen som vil ha kjernekraft på Svalbard, rapporter fra FFI om mulig bruk av kjernekraft i forsvaret, mmerikansk mediedekning om big-tech og deres interesse for kjernekraft, samt mediesaker om at shippingselskapet Maersk fremover skal forske på mulighetene for å ta teknologien i bruk.

Ytring

Verdenshistoriens første Generasjon IV reaktorfremdrift på kommersielle skip innen 2030?

Alt dette er spennende, og som samfunnsforskere er det lite som pirrer interessen mer enn når politikere, industri og opinion er i bevegelse. Det er i slike stunder grunnlaget for fremtidens samfunnsdebatt legges, nye politiske allianser smis og innovasjon springer frem. Samtidig er det verdt å minne om at alle disse eksemplene består av komplekse sosiale, politiske, teknologiske, vitenskapelige og økonomiske elementer som må virke sammen før bransjen en gang i fremtiden eventuelt skal kunne høste de fordelene forfatterduoen antyder. Lærdommen fra de siste 150 år med teknologihistorie er at slike systemorienterte endringsprosesser har en tendens til å ta tid og skape splid. Utfallet av slike prosesser er altså fundamentalt usikre. Det er ikke opplagt hva det ville bety å forsøke å konvertere denne usikkerheten i økte eller reduserte kostnader for teknologien i Norge de neste 25 årene, og vår enkle modelleringsøvelse sier ingenting om hva som kan eller ikke kan skje.

Duoen maner i sosiale medier til en mer nyansert energidebatt. Vi kunne ikke vært mer enig, men da er det synd at de to legger til grunn en såpass uredelig fremstilling av hva slags ærend vi er ute på i denne rapporten når de heiser flagg i offentligheten. Flere av partiene har oppfordret oss til å gjenta denne øvelsen, og vi har en ambisjon om å gjøre en ny analyse til neste år, når det står enda mer på spill i valgkampen. 

Om Nøland vil begrave stridsøksen tar vi gjerne en diskusjon om forutsetninger, slik at vi kan ha et best mulig grunnlag for å si noe om det som i sakens natur er svært usikkert. Da håper vi imidlertid på at det er mulig å snakke sammen på et annet grunnlag enn at alle andre forutsetninger enn Jonas Nølands er forutinntatt føleri.