UA mener:
’Det var fryktelig med Charlie Hebdo, men…’
Sjefredaktør Stéphane Charbonnier i Charlie Hebdo sa på et tidspunkt at ”jeg vil heller dø stående enn å leve på knærne”. Det er store ord. I går ble han som uttalte dem skutt ned og drept i sin redaksjon sammen med 11 andre, de fleste redaksjonelle medarbeidere.
Teksten lyder: "100 piskeslag hvis du ikke dør av latter."
Montasje/faksimile
Når man hører noen sier noe og utsagnet inneholder mer enn én mening, gjør man klokt i å stryke alt før ordet ”men”. Som når en person erklærer at vedkommende er for ytringsfriheten, men at det også er viktig å vise besinnelse.
Alternativt at man ” tar avstand fra enhver bruk av terror, men … tar også avstand fra slike tegninger". Lederen for det muslimske samfunn i Trondheim ordlegger seg slik i dagens Adresseavis, og i praksis kan man nøye seg med å lese det som kommer etter ordet ”men”.
Det er her man får avsenderens egentlige budskap, som er:
Ytringsfrihet er viktig, men det er viktig å vise moderasjon/ansvar/besinnelse.
Terrorhandlinger er avskyelige, men de som rammes av dem har også et ansvar.
Slik kan man fortsette.
Vi andre som ikke utfordrer makten på samme kompromissløse vis som dette anarkistiske, satiriske franske tidsskriftet, henvises til de mellomstore ord. Vi kan forsiktig minne om at ytringsfriheten er truet fra ulikt hold. Om ikke av maskerte menn med AK 47 så av personer som kommer med erklæringer etterfulgt av ordet " men".
Ytringsfrihet, eventuelt i form av pressefrihet eller akademisk frihet, er viktig, men man må tenke på egen sikkerhet, på egne arbeidsplasser, på andres opplevelse av krenkelse.
Ledere innen politikk, næringsliv og akademia som ordlegger seg på tvetydig vis har dekning i holdninger i den norske opinionen. Hør bare:
Stiftelsen Fritt Ord ga for få år siden Institutt for samfunnsforskning i oppdrag å undersøke ytringsfrihetens kår i Norge. Resultatet viste at nordmenn vektlegger verdier som trygghet fra terror, personvern, beskyttelse av religion og beskyttelse mot rasisme foran ytringsfrihet.
Denne viljen til å kompromisse med den fundamentale retten til å ytre seg fritt, kommer for eksempel til uttrykk når norske næringslivsledere og universitetsledere er villig til å se igjennom fingrene med kinesiske overtramp mot egen befolkning, fordi man frykter konsekvensene av å bli stengt ute.
NTNU-forskere var villig til å snakke bort behandlingen av nobelprisvinner Liu Xiaobo og overgrep mot Falun Gong for å berge forskningssamarbeid med kinesiske universiteter. Eksempelvis uttalte representanter for ledelsen ved NTNU den gang (med referanse til Falun Gong) at ” dette er ikke bare idealisme, men handler også om næringsutvikling. For Norges del er det svært viktig at Kina representerer et kjempemarked for oss.”
Ytringsfrihet er vel og bra, den skal bare ikke koste.
Dette behovet for å inngå kompromisser, handle pragmatisk, komme til minnelige løsninger, alt i den hensikt å maksimere egen velstand og sikre en så behagelig tilværelse som mulig, er grunnfestet hos de fleste av oss.
Problemet oppstår når fundamentale rettigheter krenkes og vi ender med å skyldbelegge offeret. Det er en stor synd.
I dag er en fin dag å stryke ordet ”men” og alt som følger deretter.