Er NTNU god på digitalisering?

Pandemien har gjort at spørsmålet om digitalisering har rykket helt fram i pannebrasken for oss driver med utdanning. Det letes etter muligheter og løsninger for å gi god kvalitet på digital undervisning både her og der. NTNUs strategiplan, som ble vedtatt i 2017, viser tydelig at NTNU ikke forutså behovet vi nå har. Det lille i strategiplanen som kan knyttes til digitalisering av undervisning er at NTNU skal «iverksette digitaliseringsstiltak og forbedringer som støtter opp under helhetlige, standardiserte rutiner og arbeidsprosesser», men her var neppe undervisning tenkt. Det sies også at «Ny teknologi brukes for å gi studentene tilgang til aktiviserende og varierte lærings- og vurderingsformer». Hvis vi omformulerer disse strategimålene til dagens situasjon, hva er så status i dag? Iverksetter NTNU digitaliseringstiltak som støtter opp under undervisninga? Gir NTNU tilgang til teknologi for å gi varierte digitale lærings- og vurderingsformer? Vi som står for undervisninga – som i disse dager i sin helhet er digital – kan spørre: Er NTNU god på den støtten den gir oss for å digitalisere undervisninga?

Svaret er på mange områder ja. Da fysisk undervisning ikke lengre var mulig i mars, var NTNU raskt på banen med ulike tiltak. For egen del hadde jeg nytte av tilgang til et lavterskel studio på Kalvskinnet som kom opp bare dager etter lukkinga. Der var det ikke bare utstyr for å spille inn undervisningsvideoer; det var også folk med kompetanse på program- og maskinvare. Der fikk jeg vurdert kvaliteten på det jeg hadde selv av utstyr og kanskje aller viktigst for alle de undervisningsvideoer jeg har spilt inn siden: Jeg fikk høre om Panopto. Panopto har vist seg å være enkelt å bruke for oss som undervisere, og tilbakemeldingene fra studentene er også gode: Her kan de få både foreleser, tavle, lysark, etc. Panopto genererer selv en relativt bra innholdsfortegnelse for videoene, og studentene kan lett finne fram, skrive inn, lagre og dele egne notater med andre.

Jeg vet ikke hvor lenge NTNU har hatt lisens på Panopto, men det har skjedd mye med det etter mars i fjor: Nå er integreringa med Blackboard blitt god, og det er lett å bygge opp læringsmoduler med videoer som ligger i Panopto-skya. Blackboard skjønner når det er Panopto-videoer det legges lenke til, og lager gode brukergrensesnitt for studentene. Ja, Blackboard – dette klikk-klikk-klikk-send-systemet – har også vist seg fra sin sterke side under pandemien. Collaborate er minst like god som det som mange av mine kolleger foretrekker og bruker – zoom og teams – og på noen områder også bedre. Det er mulig både å forhåndsopprette grupper og å la studentene selv generere grupper. Gruppene i collaborate er integrert mer funksjonelt enn break-out-rooms (eller «brakeup rooms» som de heter på folkemunne) på zoom og teams. Blackboard kommer vel aldri til å bli intuitivt, men NTNU har god brukerstøtte som kan fortelle hvor man skal klikke-og-klikke-og-klikke for å få lagt inn eller etablert noe.

Orakel-tjenesten har god kompetanse på det meste, men ikke alt. Men noen av oraklene vet hvor man kan få svar på mer tekniske spørsmål. Uten å måtte vente lenge, har jeg fått gode svar på alle mine spørsmål til Multimediesenteret.

I høst var det ikke mulig for alle studenter å følge fysisk undervisning fysisk, men det problemet lot seg lett løse. Det finnes undervisningsrom med kamera, og undervisningene kan enkelt strømmes over Blackboard. Jeg var så heldig at undervisningen jeg hadde i oktober var satt opp i et slikt rom, og kunne gjennomføre den parallelt fysisk-digitalt. Eneste minuset her er kanskje at NTNU selv ikke har oversikt over hvilke muligheter de har. Ingen av rommene på Kalvskinnet – og det er flere – hvor man kan strømme undervisingsøkter direkte, står på NTNUs liste over «Rom med teknologi for nettbasert undervisning».

Heldigvis trenger man verken studio eller eget undervisningsrom for digital undervisning. Med Panopto, Blackboard, iMovie, Quicktime Player og Photoshop (takk til NTNU for at den er tilgjengelig) har jeg som Mac-bruker det meste av det jeg trenger av programvare for å digitalisere forelesninger fra eget skrivebord. På 1980-tallet måtte jeg kjøre matematiske modelleringer på Cray-maskinen (en av de virkelig store digitaliseringssatsingene til NTH og Sintef). Nå kan jeg modellere med større datasett på den minste Macbook Pro. Veien går også til lokale og nære løsninger når det gjelder undervisning.

Så langt er altså svaret ja på det innledende spørsmålet, i hvert fall for en som bruker Mac og dermed har videoredigeringsprogrammer innebygget. Men digitalisering handler ikke bare om programvare – det krever også maskinvare. Nå utrustes maskiner i dag med både mikrofon og kamera som er enkle å bruke. Kvaliteten er derimot ikke den beste. Selv en helt ny Macbook pro klarer ikke mer enn 720 p i video. Det kan være greit nok, men når optikken ikke er all verden, sier det seg selv at dette ikke er mye å skryte av. Nå gjør jeg heller ikke det, men studentene ser fort om kvaliteten er god, vant som de er med å lære gjennom og selv produsere digitalt innhold. Noen studenter er til morsomme på en ironisk måte med å understreke TEKNISK i Norges TEKNISK-naturvitenskapelige universitet.

Så har vi det at videoer krever mye plass. Det er greit når de er lastet opp i Panopto, men man vil gjerne ha originalstrømmene for å eventuelt redigere dem senere på et lett tilgjengelig sted. Selv i 720 p og med lav kvalitet blir ti minutter fort en halv gigabyte. Derfor tar det jo tid å laste videoer opp i skyen, og mye kaffe har blitt drukket mens Panopto driver opplastninga. For oss som har harddisken fullt opp med data til bruk i analyser og modelleringer, blir det fort plassproblem. Standard NTNU-innkjøpte maskiner har for liten harddisk. Ja, det kan lagres i skya eller på eksternt drev, men hvor mye tid skal man bruke på å laste opp og ned eller irritere seg over at remote-løsningen svikter?

Alt dette er i seg selv ikke noe stort problem. Man trenger ikke å kjøpe videokamera men kan bruke eget kamera eller mobil. En nyere iPhone har også mye bedre mikrofon enn den som er bygget inn i en ny maskin. En ekstern harddisk koster rundt tusen-lappen, og da får man et SSD-drev. Så trenger man noen ekstra kabler for å sikre overgang, og kanskje noe program- og maskinvare for å få overgangen mellom mobil eller kamera og maskin til å fungere godt. Jeg har selv kjøpt inn dette, og mener jeg løfter den tekniske kvaliteten på både live-undervisninga og videoene betraktelig.

Men når det gjelder dette området er det både ulik praksis og ikke minst holdninger til behov rundt på NTNU. De fleste institutter jeg kjenner til lar undervisere selv vurdere behovet de måtte ha av teknisk utstyr og programvare. Ansatte kan bruke av annuum til innkjøp av ulike typer vare. På instituttet hvor jeg jobber, er det ikke slik. Der er det bestemt at «Det blir ikkje gitt støtte til teknisk kontorutstyr». Dette vedtaket har vært opprettholdt under pandemien, på tross av forslag om annen politikk inn mot alle ledernivåer på instituttet.

Instituttet har i prinsippet muligheter for at vi ansatte kan få kjøpe inn utstyr, men dette er i prinsippet. Henvendelser til administrasjonen – som håndterer dette – blir stort sett møtt med et spørsmål om det virkelig er behov. Er ikke dette noe vi kan skaffe oss selv hvis det er behov? Det synes viktigere å spare penger enn å legge til rette for det som kan gi bedre kvalitet i produksjonen.

Denne politikken for innkjøp av verktøy for digitalisering er spesielt besynderlig siden instituttet jeg jobber ved er Institutt for lærerutdanning. I rammeplanen for lærerutdanninga sies det at lærerstudenter skal kunne «vurdere og bruke relevante læremidler, digitale verktøy og ressurser i opplæringa». For oss ansatte er det andre som skal vurdere behovet: Det er noen andre enn deg som vet bedre enn deg hva du trenger.

På noen områder er det noen som er bedre i stand til å vurdere hva som kan være bra for å digitalisere undervisninga. Til syvende og sist er det imidlertid vi som skal bruke den ene eller andre varen som vil kunne gjøre den beste vurderinga. NTNU bør ikke bare pønske ut overordnete strategier for innkjøp eller bygging av kompetanse for fortsatt å styrke mulighetene for god digitalisering. Det bør også vurderes hvilke muligheter som gis den enkelte for å kunne gjøre det som strategiplanen også sier at NTNU skal: legge «til rette for personlig vekst og kompetanseutvikling». Hvis man i tillegg har mål om å bygge en NTNU-kultur, bør mulighetene for digitalisering være litt standardiserte. Det bygger ikke fellesskap at forskjellene er så store rundt i NTNU. Og sist det helt opplagte: det finnes selvsagt mye forskning om digitalisering, både før og under pandemien. I en nylig rapport fra Ofsted om digitaliseringen i skolene i England under pandemien konkluderes det med at det må sikres «access to appropriate resources» og «staff well-being». Det gjelder nok i høyere utdanning også.

Vurderinger av behov for program- og maskinvare bør være basert på og gjøres der hvor kompetansen i organisasjonen er. Det er greit nok at det ikke finnes midler til alt, men da må det opp en plan for hva det skal satses på. Det enkleste er ofte det beste: Gi ansatte selv mulighet til å vurdere behov for og kjøpe inn til det som etter hvert er standard utstyr i et digitalt kontorundervisningsrom. De gir både «access» og sannsynligvis også mer «well-being».

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.