- Det er på tide at NTNU tar de midlertidiges situasjon på alvor

Ett år inn i pandemien vet vi lite om hvilke følger den kan få for fremtidens forskere. Kriteriene for forlengelse bør revurderes, og vi må diskutere hvilke tiltak som kan iverksettes for å håndtere den uavklarte situasjonen dagens stipendiater og postdoktorer befinner seg i. Har NTNU virkelig råd til å sette forskerfremtiden på spill?

Debatten rundt stipendiater og kontraktsforlengelser som følge av den stadig mer omfattende pandemien har vært opp en rekke ganger siden Norge stengte ned 12. mars i fjor. De midlertidig vitenskapelig ansatte har hele veien kommunisert det samme budskapet: De er bekymret for om de får fullført forskingen sin på en god måte og for hvordan pandemien vil påvirke fremtidige karrieremuligheter.

For NTNU, som ønsker å gå ut av 2025 som et “...internasjonalt orientert forskningsuniversitet med høye kvalitetsstandarder” og som skal ha “forskningsmiljøer i verdensklasse”, burde dette være grunn til bekymring. Ett år inn i koronapandemien er situasjonen for mange stipendiater fremdeles uavklart. Vi som er representanter for de midlertidig vitenskapelig ansatte i fakultetsstyrene ved NTNU, mener det er på tide at institusjonen vår tar situasjonen på alvor. Vi mener at NTNU har to viktige oppgaver i denne sammenhengen. For det første må NTNU sine retningslinjer rundt kontraktforlengelser kommuniseres tydeligere. Disse retningslinjene mener vi også er modne for en revurdering nå som vi er ett år inn i pandemien. For det andre må det iverksettes ytterligere tiltak for å sikre at vi som tar doktorgrad under pandemien ikke ender opp som dårligere forskere.

En undersøkelse gjennomført av Forskerforbundet viser at 83 % av stipendiater har blitt forsinket i forskingen sin som følge av korona. Ved NTNU viser en undersøkelse gjennomført av stipendorganisasjonen i Norge (SiN) at så mye som 89% av kandidatene opplever at de er forsinket som følge av pandemien. Et annet hovedfunn var at 46% av kandidatene ved NTNU opplever at informasjonen ikke var tydelig nok til å søke.

Rotete kriterier

Stipendiater ved NTNU var også de som oppgir å ha fått dårligst informasjon rundt kontraktforlengelser. Kriteriene, som NTNU kom frem til etter mye rotete kommunikasjon, gjør likevel at de aller færreste faktisk kvalifiserer for å få forlengelse. I kriteriene heter det at stipendiater kan gis forlengelse i «særskilte tilfeller» for forhold som har vært til hinder for progresjonen i doktorgradsutdanningen. Men hvor omfattende må disse forholdene være for at dette kriteriet skal slå inn?

Et eksempel som virker åpenbart, er at stipendiater som ikke har hatt tilgang på lab eller har kunnet gjennomføre feltarbeid, bør få forlengelse. Men i desember 2020 skrev Universitetsavisa om en stipendiat i bioteknologi som fikk avslag på sin søknad om 40 dager forlengelse som følge av at hun ikke hadde hatt tilgang på lab. Flere stipendiater har rett og slett ikke hatt tilgang på grunnleggende ressurser de trenger for å gjennomføre forskningen sin.

Andre har slitt fordi eksperimenter, feltarbeid, intervjuer og andre datainnsamlinger ikke har latt seg gjennomføre. Mange har måttet gjøre store endringer i forskningsdesignet sitt. Dette er både en tidkrevende og stressende prosess for stipendiatene, særlig i en situasjon for forutsetningene for prosjektet kan komme til å endre seg på kort tid. I ytterste konsekvens kan det bremse utviklingen på fagfeltet – i strid med NTNUs strategi.

Tas ikke høyde for forsinkelser

Et av de mest omdiskuterte kriteriene for å kvalifisere til forlengelse handler om hjemmekontor. NTNU har vært tydelige på at belastninger som følge av hjemmekontor ikke kvalifiserer til å få forlengelse. Dette er på tross av at forsinkelser knyttet til hjemmekontor er blant Universitet- og Høgskolerådets (UHR) og Norges Forskingsråds felles anbefalinger for forsinkelser av stipendiatperioden grunnet korona. Dette er å ikke ta høyde for de forsinkelsene som rammer stipendiater og postdoktorer som holder på med immateriell forsking.

Vi opplever også at begrunnelsene som kan brukes for å søke om forlengelse per i dag tar lite høyde for de psykososiale utfordringene stipendiater og andre midlertidig vitenskapelig ansatte har møtt under koronapandemien. Mange kommer fra andre steder i verden enn Trondheim, Gjøvik og Ålesund, og har begrenset med familie og nettverk i byen. Dette er særlig et vesentlig poeng når det gjelder de internasjonale stipendiatene. At NTNU har håndhevet dette kriteriet så strengt, blir også problematisk når utfordringer knyttet til hjemmekontor har gitt grunnlag for forlengelse ved andre BOTT-institusjoner.

Halve stipendiattiden tilbragt i unntakstilstand

For en stipendiat på en 3-årig kontrakt med oppstart i begynnelsen av pandemien vil kandidaten – hvis vi er optimistiske – ha tilbragt omtrent halve stipendiattiden i unntakstilstand. Hvordan påvirker det hva slags forskere vedkommende blir? PhD-utdanningen handler ikke bare om å levere avhandlingen sin på tiden, men om å utdannes til å bli gode forskere.

Slik vi ser det ligger ideen om at en vellykket doktorgrad er det samme som en avhandling levert på tiden til grunn for NTNUs kriterier for kontraktsforlengelse. Dette er en sneversynt forståelse av hva det vil si å være doktorgradsstipendiat. Nøkkelordet for å utdanne gode forskere er kvalitet. I NTNUs Ph.d.-håndbok heter det at “Ph.d.-kandidatens fremste oppgave er å gjennomføre forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid av høy kvalitet. Det krever aktiv deltakelse i fagmiljøet.”

Det sier seg selv at kandidatene har begrenset mulighet til å bli integrert i fagmiljøet sitt fra hjemmekontoret. I tillegg har det blir vanskeligere å gjennomføre forskningsopphold ved institusjoner i utlandet og delta på konferanser for å presentere arbeidet sitt og knytte viktige nettverk. Mye har blitt avlyst og andre ting har blitt gjort digitalt, uten de samme uformelle samtalene og muligheten til å knytte nettverk. Dette var noe rektor ved UiB Margareth Hagen kommenterte i et intervju i Forskerforum. Der er hun tydelig i sin sak når hun sier at det kanskje er snakk om en hel generasjon forskere som får mindre nettverk og kanskje mer ustabile forskningskarrierer, og som starter karrieren sin med helt andre premisser.

NTNU har ligget bakpå

Vel så viktig er hvilke andre tiltak universitetet kan sette i gang for å bidra til at stipendiatene får levert doktorgraden sin som planlagt og får lagt et godt grunnlag for en videre forskerkarriere. Slike tiltak kan også være mindre kostnadskrevende enn forlengelser. Her mener vi institusjonen har ligget bakpå. Ansvaret for å planlegge tiltak har av NTNU blitt lagt på instituttnivå, men her er det store forskjeller. For å kunne sikre like premisser og forutsetninger for alle er det nødvendig at NTNU sentralt kommer på banen. Samtalen om hvor og hvilke tiltak som trengs, og for hvem de skal gjelde er det til syvende og sist NTNU som institusjon som har et ansvar for å initiere og følge opp, og ikke noe som kan overlates til tilfeldigheter og situasjonen ved hvert enkelt institutt.

Til sist vil vi også si at mye av dette handler om hvordan universitetet kommuniserer. Når budskapet stipendiater sitter igjen med, er at det bare er å glemme å sende inn en søknad dersom begrunnelsen er belastning som følge av hjemmekontor, innebærer det både en mistenkeliggjøring av stipendiatene og en manglende anerkjennelse av hvor krevende situasjonen er for mange.

Vanskelig dokumentbare forsinkelser

I tillegg er det vanskelig å dokumentere slike forsinkelser. Hvis budskapet til de uten målbar forsinkelse på grunn av feltarbeid, lab eller barn er at de uansett blir nedprioritert, kommer mest sannsynlig ingen av de til å søke.

Stipendiater oppfordres i tillegg aktivt til å vente med å sende inn en søknad til de bare har 6 måneder igjen av stipendperioden. Selv om det er forståelig at universitetet ønsker en oversikt over omfanget av forsinkelsene, er det stipendiater i en stressende situasjon først og fremst trenger trygghet og en forsikring om at de og forskningen deres blir tatt på alvor.

I februar rapporterte Universitetsavisa at NTNU i 2020 hadde et underforbruk på en halv milliard kroner. Vi oppfordrer NTNU til å bruke disse pengene på en riktig måte og investere dem i fremtidens forskere.

Av:

Idd Andrea Christensen (leder for Dion), Hannah Monsrud Sandvik (representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte ved fakultetsstyret HF), Bor de Kock (representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte ved fakultetsstyret IE), Veronica Hjellnes (representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte ved fakultetsstyret NV), Håvard Karlsen (vararepresentant for de midlertidig vitenskapelige ansatte ved NTNUs styre), Erik Frydenlund Hofsbro (representant for midlertidig vitenskapelig ansatte ved fakultetsstyret AD), Ingvill Stuvøy (representant for de midlertidige vitenskapelige ansatte ved NTNUs styre), Ahmad Amine Loutfi (representant for de midlertidige vitenskapelige ansatte ved ØK), Mari Liavaag Holm (vararepresentant for de midlertidig vitenskapelig ansatte ved ØK), Eivind Schjelderup Skarpsno (representant for midlertidig vitenskapelig ansatte ved fakultetsstyret MH), Marte Fandrem (representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte ved styret til VM), Alana Denise Lennon (vararepresentant for midlertidig ansatte ved fakultetsstyret SU).

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.