- Jeg brukte ironi, med innslag av ramsalt sarkasme, for å vise fram dobbeltkommunikasjon om dobbeltkommunikasjon. Les Kristin Melum Eides refleksjoner omkring sitt siste formidlingsoppdrag.
Gjesteskribenten ble nylig invitert til en fagforening ved NTNU for å holde foredrag om et aktuelt tema. Hun bestemte meg for å kalle innlegget «Lynkurs i dobbeltkommunikasjon». Salen var uventet begeisgtrert, beretter hun.
Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.
Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.
Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.
Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.
Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått.
En akademiker kan ikke ha taleskrekk. Har du det, må du kvitte deg med den. Men det går jo an å holde talevirksomheten på et minimum, og begrense opptreden foran et publikum til pålagt undervisning, eventuelt utrolig godt forberedte foredrag. Det en ikke trenger, er å fly rundt og formidle alt mulig, stille opp til debatter og panel, skrive gjestekommentarer og kronikker, delta i radioprogrammer, innlede og kåsere og ellers strutte fram i alle slags sammenhenger der du ikke er pålagt å være. Da kan du takke deg sjøl.
Ikke for det, det er jo rett som det er at oppdragsgiver takker deg også, med applaus, med vakre ord, en årlig julehilsen, en eske dyr sjokolade, et gavekort eller en fin kopp. Men ofte ikke. Noen ganger må en argumentere bare for å få dekket taxi eller bensinpenger. Honorar blir gjerne ikke nevnt med et ord, men om noen tar det opp, blir det ofte klein stemning. Samme om du sjøl tar det opp, eller oppdragsgiver. For det er nemlig ganske flaut å skulle prissette sin egen innsats, og det kjennes litt urimelig også.
For nå har jo jeg fått landets lengste utdannelse, grunnfag, mellomfag, hovedfag, doktorgrad, alskens kurs og videreutdanning gjennom jobben, pluss at jeg blir betalt for hele tiden å sette meg inn i og å lære meg nye ting. Og det har jo ikke vært gratis for det norske samfunnet. Det er en kompetanse som har kosta lassevis med skattepenger, og som i andre land ville ha utstyrt meg med en studiegjeld jeg måtte ha tjent haugevis for å klare å betjene. Så det kjennes jo fint å gi noe tilbake, å spre litt av det som nå finnes oppe i hodet mitt på grunn av denne flotte dugnaden som samfunnet har vært med på å betale.
Formidling skal liksom være en del av oppdraget vårt, men det er ikke en del som verdsettes i form av poeng, lønnsforhøyelse eller andre typer av anerkjennelse. Vi får det ikke på arbeidsplanen. Så det er altså noe det er meningen at du skal gjøre på fritida. Som å skrive lærebøker. Det skal man også gjøre på fritida. Og hvis du er heldig, tjener du noen småkroner på hver bok om selges. Men mest sannsynlig veldig lite.
Alle andre formidlingsoppdrag betaler enda mindre. Når en forklarer dette for folk utenfor akademia, blir de ofte veldig forbauset, for mange tror at vi tjener rått på å skrive bøker, opptre i radio, holde foredrag og skrive blogg. «Men du mener ikke at du gjør det gratis?» sier folk. «Men hva er vitsen da? Er det bare PR-kåthet?» I så fall: Hva kan en bruke den PR-en til? Til å øke markedsprisen sin fra null kroner til to kroner? Men hvorfor gjør jeg det DA?!
Det er litt vanskelig å svare på. En vil jo gjerne gi noe tilbake, som sagt. Å holde innlegg for videregåendelever eller innvandrere som ellers ikke ville ha fått noe påfyll, fordi alt som koster noe er utelukket, det kjennes jo verdifullt. Å bidra med et innlegg eller i et panel: Det er for det første smigrende å bli spurt, og dernest tenker en jo sjøl at en har noe å bidra med, og at det er hyggelig at andre også syns det. Det er ei honningfelle.
Men når en sitter der, dagen derpå, med innboksen full av kjeft både fra lyttere og kolleger etter et radioinnslag eller et intervju eller en kronikk i avisa (fordi en forenklet for lite eller for mye), eller når en måtte sitte og forberede forelesning til klokka halv ett i natt, fordi en prioriterte å skrive foredrag for en eller annen oppdragsgiver, og det er ikke ferdig før det er perfekt – og her kommer den sure svie, for undervisninga må jo også forberedes. Da kan en jo love seg sjøl at en aldri mer skal ut på den galei. Og det løftet kan jo vare en dag eller to.
Sist uke var det duket for nok et spennende oppdrag: Innlede til paneldebatt for min arbeidstakerorganisasjon. Igjen, hyggelig å bli spurt, et verdig formål, og et foredrag der jeg har fullstendig frie tøyler. Jeg skal bare snakke om arbeidstid og arbeidskultur, i samme ånd som mitt forrige innlegg i Universitetsavisa. Og siden jeg bestemte meg for å kalle innlegget «Lynkurs i dobbeltkommunikasjon», virka det som en riktig så god ide (da jeg satt og tenkte det ut) å gjøre innlegget til et morsomt innslag, der jeg brukte ironi, med innslag av ramsalt sarkasme, for å vise fram dobbeltkommunikasjon om dobbeltkommunikasjon.
Folk var uventet begeistret – og kanskje også litt lamslått, og tydeligvis ganske uvant med tanken på at man kan gapskratte av et tema som er såpass alvorlig og betent. Det tok en stund før majoriteten torde å slippe seg helt løs. Noen syntes helt sikkert det var respektløst. Mange—særlig i en arbeidstakerorganisasjon – synes kanskje at en ikke så godt kan spøke med slike ting som midlertidighet, femti-timers uke, arbeidsplasser, arbeidsmiljøloven og cellekontorer. Å brenne for jobben, eller å brenne seg ut for jobben. Hårfine forskjeller.
Men det går faktisk an å spøke med det aller meste. Selv under totalitære regimer finner folk utløp for sosialt stress gjennom galgenhumor, tvetydigheter og finurlige språkblomster som sorterer under humor. Så spøke kan man. Men dernest handler det, som det meste her i verden, om å ha gjort heimeleksa si, å være forberedt, å gjøre research, å vite at en har laga et produkt som andre bør sette pris på å få del i. Har en ikke lagt ned det arbeidet, har en jo ingen kontroll. Det hjelper også å å vite at en har et velvillig publikum. Og så hjelper det selvfølgelig litt å ha tjue års erfaring som revyskuespiller i amatørteater.
Taleskrekk er høyt oppe på lista over svært utbredte fobier, i følge ulike studier. Mange er mer redd for å holde en tale enn å dø. Taleskrekk kan hindre karrieren din og i mange tilfeller styre deg langt bort fra en jobb du ellers kunne ha egnet deg helt strålende til. Men en kan ikke så godt være akademiker hvis en hater å stå foran en klasse, eller et auditorium, eller et publikum. Det er en viktig del av jobben.
For mange er det en pest å holde foredrag. Det er det ikke for meg. Jeg liker godt å fortelle om hvordan verden ser ut fra mitt ståsted. Og det er en fantastisk følelse når publikum skjønner hva du prøver å si. Når de tar til seg en innsikt, når de viser at de er enige eller rykende uenige med deg, når ting har kommet igjennom. Når de ler på de riktige stedene. Når du har fått til «timingen». Når du har formulert ting på en måte som du vet kommer til å være med dem hjem. Og videre også, kanskje.
Det er klart at det kan jo godt være verdt å betale for. En kjapp google viser at TV-personlighet Vendela Kirsebom tar fra 50 000 kroner og oppover for å komme og snakke ei stund om sin reise «fra modell til merkevare». Per Sundnes, som omtales som «kjent fra Melodi Grand Prix», tar fra 45 000 og oppover. Det finnes selvfølgelig foredragsholdere innenfor akademia også som ikke nøyer seg med knapper og glansbilder for å bruke sin fritid på å holde foredrag. Men det er likevel uvant for mange av oss å be om, å tilby, eller til og med å ta i mot honorar. (Et tips i slike tilfeller kan være å klikke seg inn på anbefalte satser fra forfattersentrum.)
I mitt tilfelle ble det slik at oppdragsgiver (min arbeidstakerorganisasjon) nærmest prakket på meg honorar. De liker ikke at folk jobber gratis, de. Så da ble det honorar, da. I tillegg til sjokolade og gavekort. Så tusen takk. Det satte jeg utrolig stor pris på!
