Munch lærer studentene å snakke med døende pasienter

Nederlenderen heter Christiaan Rhodius, og han er legespesialist innen palliativ medisin. Som en gavepakke kom han til Norge i fjor. Han slo seg ned i Nittedal sammen med kona og sine fire barn. Kona jobber som geriater og forsker på Ullevål sykehus.

Nå snakker han (ikke helt flytende enda) norsk og har sparket i gang et tverrfaglig pedagogisk prosjekt på Munch (tidligere kjent som Munchmuséet) med studenter fra blant annet UiO, NTNU, Fagskolen og Høgskolen i Innlandet. 

Emosjonell omsorg

Prosjektet omhandler palliativ omsorg, eller omsorg for døende. Et fagfelt Norge henger etter på.

- Undervisning må alltid inneholde tre ting: Kunnskap, ferdigheter og holdninger. Generelt synes jeg at det er mye å hente hvis vi har mer øye for døden. Folk er først og fremst relasjonelle vesener. For å levere god omsorg må vi ha kunnskap, ferdigheter og holdninger som hjelper oss å forstå pasienter. Ikke bare på et fysisk nivå, men på et emosjonell nivå, som er minst like viktig, sier Rhodius.

Døende blir kasteball i systemet

Stortingsmelding 24 tar for seg dette problemet. Her er målet blant annet å unngå overbehandling mot livets slutt, unngå at folk dør i ensomhet eller under transport og at vi får opp kompetansenivået slik at døende kan få riktig behandling. 

- Vi hører historier om 82-åringer som har blitt flyttet åtte ganger på seks uker. Hvorfor skjer det og hvordan er det god behandling i 2023? spør førstelektor på Institutt for helsevitenskap på NTNU i Gjøvik Astrid Rønsen.

Hun har stor tro på det tverrfaglige opplegget som hun deltok på i forrige uke. 

- Vi prøver å gjøre folk, spesielt helsepersonell, i stand til å åpne opp om et vondt og vanskelig tema. Vår største kunstner var flink til å kommunisere om døden gjennom sine bilder. Å mikse kunst og historier fra virkeligheten gjør det lettere å relatere til døden og snakke om den på sine premisser. Det hjelper også å ta med studentene ut av klasserommene. Vi har fått veldig gode tilbakemeldinger, sier Rønsen til Universitetsavisa.

Kjernen i behandlingen

Læringsmodellen som Rhodius tar med seg fra Nederland handler om å komme til kjernen av behandlingen av døende. Da er det gjerne ikke lenger medisin som er viktigst. Han forklarer med en historie fra virkeligheten hvor en 60 år gammel dame ligger for døden på grunn av brystkreft. 

«De eneste som ikke forstår at jeg holder på å dø er legene. Eller så er de bare redd for å snakke om det. Takk for at du stakk innom. Du er den første doktoren som har vært i stand til å snakke om å dø. Det har vært en stor lettelse. Takk!» sa hun ifølge legen selv.

- Dette er et klassisk eksempel på en vanlig felle leger ofte går i: De fokuserer kun på målbare parametere, mens de ignorer den menneskelige og eksistensielle siden av omsorg. I denne tverrfaglige læringsmodellen blir det lettere for studentene å snakke om den vanskelige døden, at det er ok å ha følelser og at det er mulig å dele disse følelsene, sier Rhodius.

Hva man snakker om når man snakker om kunst

Forskningsleder på Munch Gustav Jørgen Pedersen har skrevet doktoravhandling om Edvard Munchs forhold til døden og foreleser om dette på seminaret.

- Edvard Munch fikk veldig tidlig i livet et nært forhold til døden og kunsten hans kommuniserer dette. Han hadde selv en tanke om at kunst kunne ha en terapeutisk effekt, og at man malte for at folk kunne kjenne seg igjen, og forstå seg selv, sitt eget liv og sin egen død bedre, sier Pedersen til Universitetsavisa. 

På Munch betrakter studentene kunsten på veggene mens lærerne kommer med innspill som hjelper deltakerne når de går rundt i museet.

Hver deltaker velger seg ett Munch-bilde fra utstillingen og har en personlig samtale ved selve kunstverket før de samles til å dele sine historier med hele gruppen. Her blir man også invitert til å dele historier fra virkeligheten. 

- Maleriene hans hjelper studenter å oppdage alternative måter å se døden på. Utifra evalueringene å dømme er denne læringsmetoden veldig uvant og annerledes, men også veldig effektfullt. Studentene oppdaget at det var mye mer å snakke om og at kunst gir dem en veldig annerledes inngang, sier Pedersen.

Stort behov

Tilbake på NTNU blir Astrid Rønsen anbefalt i sine evalueringsrapporter å satse hardere. Studiet «Palliativ omsorg» har fire ganger flere søkere enn de har plass til. 

- Det er et stort nasjonalt behov for å utvikle dette fagområdet videre og det har vi alle forutsetninger for å gjøre ved å utvikle en tverrfaglig mastergrad i palliativ omsorg her på Gjøvik, sier hun.