Ventetiden på eksportkontroll skader NTNUs ry internasjonalt

For en del år siden kom jeg i prat med en norsk etterretningsoffiser på en konferanse i informasjonssikkerhet. Jeg husker blant annet at han sa noe sånt som «Du aner ikke hvordan det er i vår verden.» Nå tenker jeg at dette utsagnet må sendes motsatt vei. «Det virker som dere ikke aner hva et universitet er.»

 Aftenposten melder at Danmarks e-tjeneste PET har en «reklamekampanje» med poster på busskur: «Du står af ved Niels Bohr institutet. Men havner dit arbejde i Teheran?» De har også opprettet noe de kaller senter for vitenskapssikkerhet.

Her støter to vidt forskjellige verdensanskuelser sammen. Den frie menings- og kunnskapsutvekslingen ved universitetene er tydeligvis ikke av det gode, den er i høyeste grad suspekt sett fra de hemmelige tjenesters perspektiv. Noen ytre årsaker til alt dette ser ut til å være at PST oppdaget en russer på UiT som utga seg å være fra Brasil, og en lignende avsløring ble gjort i 2020 på et dansk universitet.

Søkte UD om lisens for kinesisk forsker – har fortsatt ikke fått svar etter ett år

Jeg tenker vi her har et eksempel på et kognitivt fenomen som ofte kalles «availability heuristic», at vi mennesker tilordner størst sannsynlighet til trusler som ligger fremst i minne.

 Når vi først er inne på historiske hendelser som kanskje ligger kognitivt lenger bak for de yngre trussel-vurdererne, så minner jeg om at de største spionskandalene vi har hatt i Norge etter 2.verdenskrig var utført av norske tjenestepersoner i Utenriksdepartmentet; Galtung og Treholt. I stedet for oppfordringen om at vitenskapelig ansatte på universitet skal begynne å skule på hverandre, så foreslår jeg et alternativ basert på eldre fakta slik at skulingen heller burde trappes opp i statsadministrasjonen.

Utilgivelig behandling av unge mennesker

Ansporingen til dette innlegget er at jeg nå har ventet 4 måneder på en «eksportkontroll» i ansettelsesprosessen av en stipendiat fra India. Jeg antok at denne prosessen skulle ta en uke eller så. Nå har jeg undersøkt med kolleger på NTNU og andre norske universiteter, som forteller om tidvis årelang prosesstid. Min ventetid så langt imponerte ikke dem. Og ingen verken på NTNU eller UD er i stand til å fortelle meg hvor lenge denne undersøkelsesprosessen varer.

Les også: Søkte UD om lisens for kinesisk forsker - har fortsatt ikke fått svar etter ett år

- Hvis NTNU vurderer nasjonaliteten på søkerne først, bryter vi norsk lov

Slik systemisk brems og usikkerhet av denne størrelsen virker svært dårlig for våre unge søkerkandidater som vil videre i sitt liv og karriere. Det burde være klart og åpenbart for alle at dette er langt fra akseptabelt. Slik det har blitt nå innbyr vi de faglig beste unge mennesker rundt om i verden om å søke til en doktorgradsutdannelse ved NTNU. Deretter la vi være å svare på søknaden i ett år! Ingen formell tilbakemelding til søkerne om eksportkontroll og lang saksgang og beklager. 

Dette er utilgivelig behandling, og skader vårt ry internasjonalt. Dertil er det jo svært jammerlig for oss professorer og fremdriften i våre prosjekter. I de fleste teknologiske forskningsfelt er det konkurranse om de beste kandidatene, og selvfølgelig vil våre unge søkere akseptere tilbud andre steder som er i stand til å respondere raskere. De venter ikke, og vi mister de beste.

Handlingslammet ledelse

Jeg har fått med meg at NTNU og andre universitet har sendt høringssvar med protester på dette nye lovforslaget/regelverket. Unisont uttrykkes det slikt som «sterkt bekymret» osv. og dette vil bli «krevende» osv. Rektorene forutser at dette vil lage lange saksbehandling- og ansettelsesprosesser, og butter med universitetsorganisasjonen. Svært gode og runde formuleringer av budskapet har blitt nedtegnet. Også Dag Rune Olsen ved UiT har gitt en fornuftig analyse, slik jeg leser.

Les også: Ny forskrift om eksportkontroll kan få alvorlige følger for forskningen.

 Godt, godt, men har disse fine setningene forårsaket forente proaktive initiativ og tiltak? Ikke det jeg finner. For meg ser det ut som om det bare er å akseptere at slik blir det. «Export control is here to stay» forteller en overskrift i Universitetsavisa skrevet av en professor på IDI. Handlingslammet ledelse er et mer egnet ord jeg vil fremheve her. For eksempel, hvorfor ikke få en rettsprøving på spørsmålet, det kryr jo etter hvert av jurister og advokater på universitetene.

I intervju i Universitetsavisa påstår rektor Grande at det er ulovlig å utelukke søkere fra noen land i verden. Han begrunner ikke dette direkte, og jeg får ikke svar fra han. 

Nytt direktorat for eksportkontroll

Norge får et nytt direktorat

Nylig har Utenriksdepartementet opprettet et direktorat for eksportkontroll, som skal avlaste departementet med saksbehandlingen. Kanskje vi burde hjelpe til med litt kø-teoretiske betraktninger der? Det tegner til at dette direktoratet blir et viktigere styringsorgan for norsk universitetsforskning enn Forskningsrådet. Et viktig spørsmål blir nå: Vil vi få godkjent eksport-lisens for forskningsprosjektet og mannskapet av dette direktoratet? Min lille etterretning blant kolleger tyder på at rekruttering av forskere og prosjekt-beskrivelser allerede er i ferd med å bli godt tilpasset denne nye situasjonen, på en stillferdig måte. 

Min analyse av problemstillingen er følgende. Når vi huser utenlandske borgere ved våre universiteter, kan to forskjellige «trusler» ramses opp. Det første, som PST kjører på, er faglig spionvirksomhet internt på universitetet. Dette synes fullstendig misforstått, noe jeg kommer tilbake til.

Les også: Professor bekymret for å bli stengt ute fra forskningen ved NTNU. 

Den andre «trusselen» er at universitetet gir et legitimt opphold som maskerer for spion- og terror-virksomhet i landet. Dette synes å være en mer seriøs vurdering. Betegnelsene «illegalist» og «sovende agenter» blir brukt. Det er UDI og politiet som håndterer oppholdstillatelse. Dette ligger utenfor universitetets ansvar allerede. Og professoren bør ikke settes til å kontrollere hva stipendiat eller postdoc gjør på fritiden. Det får vi overlate til PST. Vi er travelt opptatt med morsommere problemstillinger.

Åpenhet ved universitetene

Tilbake til PSTs bekymring for at forskningsarbeidet og kunnskapen havner i Teheran og Moskva og Beijing og Islamabad osv. Min forståelse er at et norsk universitet er en sivil organisasjon med åpen generering og forvaltning av vitenskapelig kunnskap. «Open Access» er stikkordet. Jeg tar også med UiT-Olsen sitt konsise utsagn her: «Åpenhet og kunnskapsdeling er fundamentalt for et universitet.» 

Export control is here to stay but how can we minimize its negative impact on our day-to-day work?

Det som UD og PST gjør nå må sees på som en militarisering av de norske universitetene med kommandoen «Conditional Access», med politisk beslutning. Jeg tenker at forsvarsrelatert forskning og undervisning er selvfølgelig nødvendig, men at vi har mange offentlige og private virksomheter og bedrifter i Norge som utfører dette, og som har egnede omgivelser for dette.  Dersom det finnes forskningsaktiviteter på NTNU og andre universiteter som det hefter spion-bekymring med slik PST vurderer det, ja så flytt dem til et svartkammer i disse virksomhetene som er rigget for denne type forskning. Dermed legges spionansvaret der det hører hjemme, og vi slipper å kjøre hver eneste ansettelses-søknad gjennom en eksportkontroll som tar måneder og år. Penger, tid og ressurser spart, og responstiden til våre stipendiatsøkere vil bli normal igjen.

Ansvaret legges til universitetene

Det er ille at regjeringen har gjort en innstramming i eksportkontroll ved å innlemme «kunnskapsoverføring» ved universitetene, og uten å klargjøre sitt byråkrati for å behandle dette regelverket med normal effektivitet. I tillegg overlates problemet til «utdanningsinstitusjonene», bare hør her.

 I UDs retningslinjer står det at «utdanningsinstitusjonene må selv vurdere sensitiviteten i fagområdene og emnene som tilbys […] og hvorvidt overføring av slik kunnskap vil være i strid med norsk eksportkontrollregelverk.» Underforstått, UD har selv ikke peiling på hva en teknologi-spion kommer til å se etter. Det kan være så mangt, og vil endre seg raskt med utviklingen av ny teknologi, så det er mye enklere å skyve ansvaret ut til de som faktisk steller med sånt. Smart!

 Min konkrete erfaring er at fakultetet bemyndiger så denne sensitivitets-vurderingen til en administrativ person. Dette er selvfølgelig en faglig vanskelig oppgave, for ikke å si umulig, å være i stand til å tolke all teknologiforskning og «kunnskapsoverføring» som foregår på fakultetet i lys av en liste av militære og «dual-use» varer og tjenester. Hva vil en spion være ute etter? Vedkommende administrative person vil ikke ta risikoen med å gjøre feil, derfor sendes beslutningsoppgavene videre til UD for å dekke sin egen rygg. Så finner direktoratet at det mangler noe informasjon i skjemaet, dette må etterspørres, først til fakultetet, som må spørre professoren, og så videre. Sånt tar tid.

 Og, uansett tildelt eksport-lisens eller ikke, dersom det viser seg senere at stipendiaten reiste tilbake til et land på sanksjonslisten, så er det professoren som blir saksøkt. Nei, slik vil vi ikke ha det!