Karriereløp i akademia: Én størrelse som passer alle?

Universitetsavisa hadde denne uken et oppslag om rapporten «En helhetlig stillingsstruktur i akademia», som i disse dager er ute på høring. Dosent Carl Fredrik Dons er blant dem som støtter utvalgets flertallsinnstilling og ønsker én felles toppstilling i akademia. Vi i Forskerforbundet støtter ikke denne løsningen, men ønsker i stedet å videreutvikle dagens tre karriereløp (dosent, forsker og professor) for å sikre mangfold, bredde og fleksibilitet. Universitetsavisa skriver at «alle unntatt Forskerforbundets medlem har vært enige i forslagene til løsning». Det er en slurvete formulering, fordi vi står sammen om det aller meste i Stillingsstrukturutvalgets rapport, inkludert problembeskrivelsene og ønsket om å løse problemene på en god måte. Vi er bare uenige i to enkeltpunkt, og ett av dem gjelder altså dosentløpet. La meg forklare hvorfor.

Les oppslaget i Universitetsavisa her: Dosenter ved NTNU støtter forslaget om felles toppstilling for alle karriereløpene.

Når man opplever prestisjen og karrieremulighetene som bedre for professorene, er det veldig forståelig at dosenter ønsker seg inn i en felles professorstilling. Det er imidlertid ikke slik at alle vil få de samme vilkårene som dagens professorer hvis vi lager ett felles løp. Det vil ikke bli tilført mer penger, slik at alle kan få like mye tid og ressurser til forskning og utviklingsarbeid. Man vil derfor enten måtte beholde dagens fordeling av FoU-ressurser, eller avvikle prinsippet om at noen stillinger har noenlunde lik tid til forskning og undervisning. Da vil i så fall fordeling av undervisningstid og forskningsressurser være helt opp til arbeidsgivers styringsrett. Det ønsker ikke Forskerforbundet.

Dersom alle skal kunne bli professor, uansett om man i hovedsak driver formidling, undervisning, innovasjon, næringsutvikling eller forskning, vil det få noen konsekvenser for hvordan man innretter og bedømmer ansettelse og opprykk. Det forskningsmessige kvalifikasjonskravet til professor må i så fall senkes, med de uheldige konsekvensene det vil få for kvaliteten og tilliten internasjonalt. Alternativt så vil mange som i dag er førstelektorer, og som i hovedsak driver undervisning og profesjonsutvikling, aldri få noen mulighet til å kvalifisere seg til en toppstilling. Det ønsker heller ikke Forskerforbundet.

Dagens situasjon skyldes at sektoren er mangfoldig og at særlig profesjonsutdanningene er langt mer praksisnære og ikke på samme måte er finansiert for forskning som de tradisjonelle disiplinfagene ved universitetene. Lektor- og dosentløpet har derfor vært en mulighet for å rekruttere inn gode profesjonsarbeidere til utdanning og profesjonsutvikling. Striden om en «akademisering» av disse utdanningene og det sterke behovet de stadig har for praksisveiledere og det å være koblet tett på profesjonsfeltet utenfor, understreker en spenning mellom ulike akademiske idealer. Ved å stille krav til doktorgrad for å få karriereutvikling og sluse alle inn i et felles løp hvor forskning vil være dominerende, frykter vi at det vil bli mindre rom for dyktige fagfolk utenfra og at den praksisnære lærergjerningen vil bli nedprioritert og tape ytterligere status. Målene om økt studiekvalitet og livslang læring for arbeidstakerne, gjør at vi vil trenge flere gode undervisere i fremtiden. Da må vi ta bedre vare på de gode underviserne. Et tydelig dosentløp må være de dyktige profesjonsutøvernes karrierevei og samtidig bidra til mer mobilitet mellom arbeidslivet og akademia.

Dagens tre karriereløp med tre toppstillinger med opprykksordninger mellom nivåene, og mulighet for overgang mellom løpene, vil være mest fremtidsrettet ved at det ivaretar bredden i universitetene og høyskolenes oppgaver. Med økende eksternfinansiert forskning og et økende volum på etter- og videreutdanning, er det behov for mangfold. Det taler for å beholde distinkte og gode karriereløp, men med muligheter for å forflytte seg mellom dem for personer som har kompetanse og ambisjoner om det.

Det Dons og andre dosenter i hovedsak synes å være misfornøyde med i dag, er dårlige og uklare standarder for opprykk i dosentløpet og den statusen man har som dosent. Det første kan man, som vi foreslår, gjøre noe med ved å stille tydelige og nasjonale krav til opprykk som førstelektor og til dosent. Tiden er overmoden for å få dette på plass. Forskningens status og eventuelle forrang kommer vi nok ikke til livs med en navnendring og ett felles løp. En «undervisningsprofessor» vil sannsynligvis ikke oppnå høyere status blant kollegene enn en dosent gjør i dag. Vår felles oppgave må snarere være å gjøre dosenturet tydelig, attraktivt - og ikke minst like verdsatt som det er viktig! Mangfold i akademia er bra – én størrelse passer ikke for alle.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.