I dag er dagen. Du står nederst i et auditorium. Når du ser opp, ser du rad på rad med oppmuntrende og stolte ansikter til kollegaer, venner og familie. Helt øverst åpner døra seg, og du ser en prosesjon komme ned trappa. Det er instituttleder med sin tradisjonelle kåpe, fulgt av de sannsynligvis tre viktigste personene i livet ditt akkurat denne dagen. Alle reiser seg og ser komiteen sette seg på nederste rad. Du er nervøs, men i dag får du fortelle alle rundt deg hva du har slitt og jobbet med de siste årene, og alle er der for å høre på deg.
Katja Hakel er førstelektor ved NTNU.Foto: NTNU
Noen timer senere. Boblene sprudler. Du har fått godkjent både avhandling og disputas, og nå er det tid for å feire. Deg. Du har samlet familie og venner, kollegaer, komiteen, instituttleder… alle er der. Det blir latter og det blir mange fortellinger. Foreldrene dine holder en tale om hvor stolte de er av deg. Instituttleder har lagt bort kåpen sin, men har brakt med en gave fra instituttet. Det er et maleri, det vil passe fint til veggen på stua. Komiteen er også med, nå kan de slappe av og rose deg for det gode arbeidet du har lagt i doktorgraden din. Tre artikler og en kappe, det har vært mye hardt arbeid og slit, men nå har det faktisk blitt til en «bok». Du takker både hoved- og biveilederen din for all støtte og de takker deg for å ha fått lov til å være veilederne til en så flott PhD-kandidat. Til slutt overrasker kollegaene dine deg med en liten gave, alle har samlet inn til et gavekort. Du gleder deg til å ta fatt på nye oppgaver og nye publikasjoner fremover, nå kan du skrive «Dr.» foran navnet ditt og alle vet hva dette betyr.
I dag er dagen. Du har fått en epost. Endelig! Du er så nervøs som du aldri har vært før, men avsenderen er HR-avdelingen og det kan ikke bety noe annet enn at i dag, det er dagen der du får svaret. De siste årene har du jobbet hardt. Du har gjennomført «pedagogisk forskning og utvikling som tilsvarer en doktorgrad i omfang og nivå». Du har funnet plass i arbeidsplanen for å opparbeide deg «relevant praktisk-pedagogisk kompetanse» og du har også jobbet hardt med å tilegne deg «spesielle kvalifikasjoner» – ledelseskompetanse, nettverkskompetanse, veiledningskompetanse. Du har skrevet rapporter, analyser, kronikker og publisert på konferanser. Du har skrevet om alt dette i en pedagogisk mappe, med analyser og refleksjoner på høyt nivå. I tillegg har du skrevet to fagfellevurderte artikler selv om det ikke er krevd, bare for å sikre deg mot en komite som kan mistolke kriteriene som de skal vurdere deg opp mot.
Kvalifiseringsarbeidet ditt har faktisk blitt mye større enn en avhandling – og dette har du fått til helt uten veileder, uten opplæring i forskning og med kun én FoU-dag i uken, når du ikke druknet i undervisningsoppgaver.
Tilbake til eposten. Vedlegget er på 10 sider, men du scroller ned til siste avsnitt så fort du bare kan og der står det: «Selv om artiklene har blitt publisert i fagfellevurderte tidsskrift og argumenterer godt for dataomfanget, mener komiteen at det er i knappeste laget for å det man forventer på et doktorgradsnivå. Søkeren vurderes dermed ikke å være kvalifisert for opprykk». Det pedagogiske forsknings- og utviklingsarbeidet som utgjør hovedtyngden i arbeidet ditt, den pedagogiske kompetansen og de spesielle kvalifikasjonene teller ingenting.
Du har ingen mulighet til å presentere ditt arbeid for komiteen, venner, kollegaer, familie. Ingen disputas, ingen bearbeiding innen 6 måneder, ingen mulighet til å klage. Heldigvis nevner en kollega for deg at du kan sende inn formelle merknader på at du er blitt vurdert på feil grunnlag. Siden det fortsatt ikke har gått to uker siden komitebeslutningen, rekker du å sende merknadene. At det var det pedagogiske forsknings- og utviklingsarbeidet som skulle tilsvare arbeidsmengde, omfang og kvalitet til en doktorgrad, ikke de fagfellevurderte artiklene. En kollega har ikke vært så heldig å vite om denne muligheten, så han er sperret fra å søke igjen i to år.
Noen uker senere. Du har fått en ny epost. Der står det kun én setning. Komiteen har tatt dine merknader til etterretning og du har fått godkjent førstekompetanse allikevel. Du banker på døra til din kollega. Han har vært en god støtte gjennom de siste årene, dere har hatt mange fine samtaler og du er fortsatt takknemlig for at han lot deg være med i hans prosjekt. Du forteller nyheten, og spør om du kan invitere han ut på en middag som takk for hans støtte. Det blir en trivelig kveld hos italieneren, med han og deg. De andre kollegaene forteller du om opprykket i lunsjpausen. Ingen vet helt riktig hva du har jobbet med de siste årene uansett. Du får heller ikke noe tittel foran navnet ditt nå, så du kan bare venne deg til å måtte forklare i all fremtid at nei, du har ikke doktorgrad, men jo, du er på førstestilling. Det starter allerede når du registrerer deg for neste konferanse – din høyeste grad er da fortsatt en «master», mens de andre kan krysse av for «doktorgrad».
Instituttlederen har du fortsatt ikke hørt noe ifra. Veggen på stua er fin også uten maleri.
