Ola Borten Moe gikk for hardt ut

Ukas ord: Kryssbudsjettering. Ordet viser til en praksis Forskningsrådet har basert sin tildelingsvirksomhet på. Statsråd Moe mener praksisen er ulovlig. Da UiO-rektor Svein Stølen gikk ut i UA og kritiserte regjeringen for å gjennomføre kutt uten at det var mulig å få øye på en klar plan, møtte han statsråden til holmgang i Dagsnytt 18, hvor Moe fikk anledning til å redegjøre for regjeringens planer. Det gikk sånn passe bra.

Her hevdet Moe at Forskningsrådet har drevet kryssbudsjettering ved å dekke underskudd på en post som Stortinget ikke har bevilget penger til med overskudd fra en annen post som nasjonalforsamlingen har bevilget midler til. Noe har «gått gæli» slo han fast, og bruker Direktoratet for økonomistyrings rapport som sannhetsvitne.

Dette er feil, konstaterer det nylig kastede styret i en kronikk i Aftenposten. «Den helhetlige likviditetsstyringen sikrer at midler samlet sett og over tid brukes på tiltak i tråd med Stortingets bevilgninger på de enkelte tiltaksområder, men på en måte som sikrer at midlene settes i arbeid så hurtig som mulig og dermed bidrar til å redusere overføringer,» forklarer Forskningsrådets avgåtte medlemmer.

De skriver også, som flere andre har påpekt uka gjennom, at DFØ åpner for at statsråden helt enkelt kunne bedt Stortinget om en enkel fullmakt for at gjeldende praksis kunne vært fulgt budsjettåret til ende.

Sentralt i denne konflikten finner vi 1,7 milliarder kroner. Dette er penger Forskningsrådet ikke formådde å bruke opp år om annet. Selv så man på pengene som en buffer, til bruk siden, i den langsiktige forskningsfinansingen. Politikerne så annerledes på det, og tok dem tilbake. Forskningsrådet valgte å se på disse pengene som et 'lån' til staten, som kom til å bli betalt tilbake. Det er ikke Ola Borten Moe med på. Disse 1,7 milliardene har uansett forsvunnet i det store offentlige sluket.

Underliggende problem ikke tatt tak i

Hvor om allting er: Det grunnleggende problemet har Ola Borten Moe ikke tatt tak i – finansiering av langsiktige forskningsprosjekter, i særlig grad grunnforskning – kan ikke finansieres på en forutsigbar måte dersom pengene bare gis for ett år av gangen.

Problemet blir særlig tydelig når norske forskere lykkes i å konkurrere seg til midler fra Horisont Europa: Finansiering herfra utløser finansiering fra Forskningsrådet. Jo bedre forskerne gjør det i kampen om EU-midler, jo dyrere blir det for den norske stat.

Suksess koster.

Men det vil ikke Moe ha noe av. Han vil tilsynelatende at Forskningsrådet skal følge en rigid statlig budsjettpraksis – penger bevilges for ett spesifikt formål, for ett år av gangen.

Satt på spissen: Om Forskningsrådet får absolutt forbud mot å gå over årlige budsjettposter, og ikke får hente eventuelt underskudd fra andre poster, er den mest effektive måten å sikre seg på å underbudsjettere. Hvert år bruke mindre penger enn man har budsjett til. Om konsekvensen da blir at ikke anvendte midler inndras av staten, sitter man igjen med mindre penger brukt til forskning. Hvilken følge får dette så for neste års budsjett?

Kanskje er løsningen, slik en innsider ymtet frampå overfor undertegnede, å gjøre pengene til Forskingsrådet om til et forskningsfond, til bruk når og hvor Forskningsrådet anser betimelig.

Vart du skræmt no?

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. De har kommet i dannede former. En av professorene undertegnede ringte til forrige fredag sa det slik: ’Vi professorer går ikke i demonstrasjonstog eller sånt når vi er sinte. Da skriver vi en kronikk i avisen.’

Men en garvet fagstatsråd fra Senterpartiet blir ikke skremt av arge professorkronikker. Fins det andre måter å aksjonere på?

Traktorkolonne til stortinget for å markere misnøye med årets økonomiske oppgjør? En annen yrkesgruppe anvendte dette midlet. Metoden gikk hjem, i det minste i Senterpartiet Men få professorer har tilgang til traktor, de som har ville neppe funnet på å kjøre dem i kolonne til hovedstaden og parkert på Løvebakken. Ikke har de vel spett heller.

Hva med en markering a la forkjemperne for Nesna? Antakelig har ganske mange professorer bunad hengende i klesskapet, men noen bunadsmarsj til støtte for statlig forskningsfinansiering ser vi neppe med det første. Så det blir vel enda en kronikk. Mens rektorene tar nok en runde på Twitter.

Vi konstaterer at Senterpartiet på Stortinget tar Moes rygg i saken. Parlamentarisk nestleder Geir Pollestad undrer i Klassekampen i dag fredag seg over hva som ville hendt med en annen statlig etatsleder dersom vedkommende brukte for mye penger. Den underliggende trusselen i Pollestads undring forsterkes til sist i teksten: «Faktum er at etter årevis med kunnskapsministrar som har vore som veskehundar for rektorane ved universiteta, så har dei no fått ei vaktbikkje.»

Budskap: Kjør på du. Ola.

Tillit og forventning

Likevel. Det sinnet, den frustrasjonen og den dype uroen sektoren har mønstret i uka som har gått kan ingen som følger med ha unngått å merke seg. Det er en reell mulighet for at man simpelthen kommer fram til at man ikke kan ha den nødvendige tilliten til at sektorens fagstatsråd vet hva han holder på med.

Til Khrono uttrykker May-Britt og Edvard Moser dyp bekymring for hvordan det skal være mulig å beholde toppforskere ved Kavli-instituttet dersom finansiering uteblir. I et intervju med NRK Nyhetsmorgen fredag slår May-Britt Moser fast at norske forskere har tillit til det politiske systemet. «Det jeg har lyst til å si er at vi har stor tillit til våre politikere, og vi forventer at de finner konstruktive løsninger.»

Man må anta at forsknings-Norge deler nobelprisvinnerens dype uro, og forventning. Ola Borten Moe blir nødt til å finne en vei ut av uføret han selv har forårsaket, ikke minst for sin egen del.