Rangering av forskere

Rettelse 4.12 kl 15:30: Artikkelen er endret for å klargjøre at Forskerforum er redaksjonelt uavhengig av Forskerforbundet

Det kan være greit først å minne hverandre på at målet med forskning er å finne ny vitenskapelig innsikt og erkjennelse og kommunisere denne til andre forskere og samfunnet. Den vanlige måten å formidle sine resultater på til kolleger er gjennom fagfelleevaluerte vitenskapelige artikler, og da er det rimelig å tenke at jo flere, jo bedre. Ikke-kommunisert innsikt har liten eller ingen verdi.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Noe overraskende er det Forskerforum som offentliggjør en liste over de 500 forskerne i Norge som hadde flest publiseringspoeng. I en artikkel i Forskerforum gis listen uten noen kommentarer eller noen kontekst. Samtidig skriver Forskerforbundet i sin Forskermelding, som jeg nylig omtalte i min gjesteartikkel i UA, blant annet (s. 59) at

«Noen mener følgelig det sterke insitamentet i «tellekantsystemet» fører til at det publiseres for mye, og «middelmådig», forskning. Det er også dem som peker på at det i jakten på nivå-2-publikasjoner, utføres en del spektakulær eller spekulativ forskning som det kan stilles forskningsetiske og metodiske spørsmål ved. Videre har det vært antydet at forskningsarbeider deles opp for å få mer publikasjonspoeng, såkalt salamisering; og selv om dette ble tilbakevist i en grundig evalueringsrapport av publiseringsindikatoren i 2014, vil det alltid hefte ved en viss antakelse om at publiseringsadferden styres av også uheldige tilpasninger til indikatorsystemet.»

I sin egen arbeidsmiljøundersøkelse skriver Forskerforbundet om et publiseringspress blant forskere. Det litt rart at Forskerforum er med på å bygge opp under publiseringspresset uten å sette det inn i en kontekst.

Jeg omtalte tellekantene i en tidligere gjesteartikkel i UA og i et innlegg i Aftenposten. Tellekantene har vært med å gi en ubyråkratisk, enkel, direkte og målbar finansiering til universitetene, og de har stimulert til økt vitenskapelig publisering i Norge, noe som var nødvendig. De gir et godt grunnlag for å sammenligne forskningsaktiviteten ved større institusjoner med nokså sammenlignbare utdannelser, for eksempel UiO, UiB, NTNU og UiT. Men tellekantene har også åpenbare og fundamentale svakheter – de er ubrukelige på individnivå og virker dårlig mellom ulike fag. Problemet er at de er så lette å bruke på individnivå, og fristelsen til å lage sammenligninger synes uimotståelig. Vi ser her et tilfelle av Goodharts lov som sier at «when a measure becomes a target, it ceases to be a good measure». Det er planer om å gå bort fra tellekantsystemet som finansieringsmekanisme for universitetene. For motstanderne av tellekanter er det imidlertid liten grunn til optimisme før man ser hva som eventuelt erstatter tellekantene.

Edvard og May-Britt Moser er ikke på denne listen. Det er alltid grunn til skepsis til en rangering av norske forskere som ikke plasserer dem svært høyt. De er utvilsomt flaggskipet i norsk forskning, og fremstår som et ideal for veldig mange. De har nemlig en helt annen publiseringsstrategi.

May-Britt Moser sier til Khrono at «hun kommer fra en tradisjon og miljø som sier at det ikke er viktig å ha mange publikasjoner, og viste til hvordan hjerneforskeren Per Andersen hadde tenkt rundt dette.

- Har du én kjempegod publikasjon hvert femte år, skal du være stolt. Det var det ene rådet [Per Andersen] hadde. Det andre var «hva er en god publikasjon?». Det er en publikasjon som er dønn solid. Det er en publikasjon der folk der ute kan snappe opp og replikere. Som det er litt «wow-følelse» på. Og når du har en slik, liker vi likevel å sende den inn til såkalte gode tidsskrifter. Det er fordi de tilbakemeldingene du får er så utrolig verdifulle.»

Denne strategien gir få publiseringspoeng, men kan altså gi en Nobelpris.

Så er det spørsmålet om siteringer. Her gir Khrono en liste over de mest siterte forskerne i Norge utarbeidet av Clarivates Web of Science. Det er klart at vi alle ønsker at vårt arbeid skal bli lest og brukt av andre. Antall siteringer er utvilsomt et mål på hvor viktig et arbeid er, men det er ikke nødvendigvis noe godt mål. For å unngå å fornærme noen, kan jeg ta meg selv som eksempel. Jeg har nesten dobbelt så mange siteringer som Abelprisvinner Andrew Wiles (som er kjent for å ha bevist Fermats teorem), og jeg har mer enn 6 ganger så mange publikasjoner (det forklarer jo selvsagt litt antallet siteringer), men ikke engang min mor ville sagt at jeg er en bedre matematiker. Nå er Wiles ekstrem med svært få publikasjoner, som alle er av eksepsjonell kvalitet, men det er et problem når dette målet ikke fanger opp adferd som vi ønsker å støtte. Andre varianter som H-indeks endrer lite på svakhetene.

Alle er klar over svakhetene ved bruk av bibliometriske data (inkludert «impact factors») for å sammenligne og måle forskning. Mange institusjoner, blant annet NTNU, har undertegnet the San Francisco Declaration of Research Assessment (DORA) der det blant annet heter

«Do not use journal-based metrics, such as Journal Impact Factors, as a surrogate measure of the quality of individual research articles, to assess an individual scientist’s contributions, or in hiring, promotion, or funding decisions.»

Nylig har også NTNU undertegnet en europeisk avtale initiert av the European University Association og Science Europe om reformering av forskningsevaluering. Her heter det blant annet: «Focus research assessment criteria on quality. Reward the originality of ideas, the professional research conduct, and results beyond the state-of-the-art.» Det er også etablert en Coalition for Advancing Research Assessment (CoARA) for å følge opp avtalen.

Dette er skritt i riktig retning, men det møter også den barske virkeligheten når man for eksempel skal vurdere ti søkere for én stilling, og hver av søkerne har vedlagt sine ti viktigste arbeider. Da blir det vanskelig å «focus research assessment criteria on quality». Bibliometriske data er uendelig lette å ty til, og de er ikke helt grunnløse.

Carl Friedrich Gauss (1777–1855), en av de fremste matematikere gjennom alle tider, og kjent for alle som skaperen av gausskurven eller normalfordelingen, hadde som valgspråk «pauca sed matura», som kan oversettes til «få, men modne». Han drev det kanskje for langt da hans etterlatte notatbøker inneholdt mange upubliserte, men banebrytende resultater. Det gir ikke mange publiseringspoeng, men det har gitt forskningsresultater for evigheten.