Hvordan er det å lede og drive forskning på øverste nivå i en enhet som befinner seg i et norsk breddeuniversitet? At NTNU sliter på de globale universitetsrankingene, er knapt noen nyhet. At Kavli-instituttet driver verdensledende forskning likeså. I høst feirer instituttet, som ble etablert av May-Britt Moser og Edvard Moser, 25-års jubileum. De leder det fremdeles, fra i år sammen med Bjarne Foss, som kom dit fra jobben som prorektor for forskning ved NTNU.
Moserne ble tildelt nobelprisen for sin forskning i 2014. De faglige ambisjonene er fremdeles svært høye. Instituttet deres befinner seg fortsatt ved NTNU. Å drive en spissenhet innenfor et breddeuniversitet – hvordan funker det?
Fakta
Kavli-instituttet
- The Kavli Institute for Systems Neuroscience ble etablert I 1996 av May-Britt Moser og Edvard Moser. Norskamerikaneren Fred Kavli har gitt navn til instituttet.
- I dag ledes instituttet av de to nobelprisvinnerne og av Bjarne Foss, tidligere prorektor ved forskning ved NTNU.
- Instituttets mandat er å forske på hjernens høyere funksjoner.
- Instituttet presenterer seg som «en interdisiplinær landsby av eksperter som forenes i ønsket om å forstå hvordan kompleks informasjon er kodet i høyere-nivå nevrale nettverk, og hvordan kompleks atferd oppstår ut fra disse koder og systemer.»
Ganske godt faktisk, ifølge May-Britt og Edvard selv. Edvard:
- Jeg føler vi har fått nokså god aksept for å være forskjellige. Vi har reist verden rundt og sett på hvordan våre beste kolleger gjør det, så har vi plukket litt her og litt der og satt det sammen til noe som passer oss.
May-Britt:
- Forskere liker å være autonome. Da kan det fort oppleves som skummelt å befinne seg inni et system, men det gir jo sine fordeler å være der. Edvard og jeg opplever at vi har hatt våre skytsengler ved NTNU helt siden vi begynte her.
- Er dere blitt tryggere etter hvert?
- Vi har vært trygge hele tida. Også fordi vi har hatt en naiv tilnærming – vi har trodd at det skal gå bra. Slik har vi tenkt siden vi var studenter. Vi har hatt en framoverlent holdning, på en naiv, men også planlagt, måte. Slik ett har vi vært u-norske, samtidig som vi er urnorske, i vår grunnholdning. Det er en lidenskap som noen ganger kan drive oss til galskap. Det er dette som er passion.
Uten kompromiss
Autonome, samtidig som man befinner seg i et system: Heri ligger antakelig nøkkelen, er inntrykket de tre etterlater i samtalen med UA, at ledere ved fakultet så vel som sentralt har gitt dem rom til å være forskjellige. De har fått lov til å gjøre ting på sin måte. Hva innebærer det i praksis?
De har mindre undervisningsplikt og lavere publiseringspress. De forsker mer, mye mer.
Her skyter de inn at de har mange-stipendiater gående, og at instituttet har et internasjonalt masterprogram. Men fokuset ligger på forskningen.
- Ved Kavli-instituttet er man kompromissløse på kvalitet, sier Bjarne Foss, og viser til sin egen faglige opprinnelse, som professor ved Institutt for teknisk kybernetikk.
- Jeg kommer fra et institutt som gjør det godt langs alle relevante parametere – som topp skåre innen Forskningsrådets disiplinbaserte eksterne evalueringer, BOA (bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet), publisering og mer til. Jeg kjenner derfor et godt miljø fra innsida. Jeg har også fulgt NTNU gjennom en periode som prorektor for forskning. Det absolutte kravet til kvalitet er det som slår en her, sier han.
De store vitenskapelige oppdagelsene som kommer til å skje i framtida, er i forskningsmiljøer som kombinerer det beste fra eksperimentell forskning med det beste fra den analytiske siden. Dette preger forskningen her.
- Videre er innovasjon viktig ved at ny teknologi utvikles. Dette skjer på en litt annerledes måte enn det jeg er vant til. Innovasjonen foregår i et akademisk fellesskap og all informasjon deles. Dette kalles gjerne åpen innovasjon og kommer forskergrupper i inn- og utland til gode.
Faglig koherens
Også:
- Internasjonalisering. Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med forskningsmiljøer der ute for dermed å kunne kalle seg internasjonal. Det som er krevende, er å samarbeide med de aller beste forskningsmiljøene. Dette karakteriserer nettverket til Kavli-instituttet, sier Foss.
Til tross for den før nevnte autonomien er forskningsmiljøet ved Kavli-instituttet «faglig koherent», som Edvard uttrykker det – forskere definerer seg innenfor én, felles vitenskapelig overskrift, som er å finne beregningsmessige mekanismer i hjernebarken.
Her er virkeligheten nokså blandet, i bokstavelig forstand, rundt om ved NTNU, med akronymtunge instituttnavn med titler som «institutt for det, og det, og det».
Men nyter det øvrige NTNU godt av Kavli-instituttets bravader?
Edvard framholder at man bedriver et utstrakt samarbeid med fagmiljø rundt om ved universitetet. Det gjelder også miljøer som tradisjonelt ikke har stått nær nevrovitenskap, som matematikk og fysikk. Dette samarbeidet er økende.
- Slik har det vært siden tidenes morgen, tillegger May-Britt. Allerede da de var en del av psykologisk institutt, kjørte de mellomfagskurs som involverte fag som filosofi, biologi og mer til.
- Vi tenkte og arbeidet tverrfaglig allerede da.
Imidlertid. Edvard:
- Uansett hva vi gjør – og her er det vel at vi skiller oss fra breddeuniversitetet – ligger det i bunn at vi alltid fokuserer på toppforskning. Hver gang vi fatter en beslutning tenker vi kun på om det tjener forskningen.
Denne forskningen ønsker de skal bli formidlet og forklart til et større publikum. Pågangen er voldsom til tider, derfor har de bygget opp en kommunikasjonsenhet på størrelse med et fakultet.
Misunnelse?
Opplever Moserne misunnelse fra øvrige deler av NTNU, gitt muligheten de har til å fokusere så hardt på forskning og forskningskvalitet?
- Det forteller de i så fall ikke oss, kommenterer Edvard. – Vi håper jo at det vi gjør kan virke inspirerende på andre institutter ved NTNU.
May-Britt:
- Det er jo den versjonen vi hører, at folk ser på oss som to personer som har fått til noe. Vi er begge første-generasjons akademikere. Om vi har fått det til, betyr det at hvem som helst kan få det til.
Edvard:
- Vi vil at noe av det vi gjør skal etterlate spor ved NTNU, spor som går utover Kavli-instituttet. Hvordan innretter man seg for å få til verdensledende forskning? Noe av det vi gjør har overføringsverdi.
May-Britt:
- Da vi fikk nobelprisen kunne man tenke seg at folk kastet negative vibber etter oss. Men det vi opplevde var at folk tok del i lykkefølelsen, responser av typen 'se hva vi får til ved NTNU, se hva vi får til i Norge.' Jeg snakket med en amerikaner om dette, jeg sa at det er jommen litt rart, med den jantefølelsen man snakker om at vi har her i Skandinavia. Da sa han at nettopp den jantefølelsen tror han ligger til grunn for den felles gleden. Janteloven gjør en ydmyk. Det er den ydmykheten dere viser, ønsket om å dele gleden, som ligger til grunn.
Kavli-instituttets klubber
- Ok. Men likevel får dere vel nok noen ganger? Har dere tenkt på at det kunne vært bedre om Kavli-instituttet var et frittflyvende atom i universet?
May-Britt (mens Edvard ler lavt) – Det er klart vi har tenkt den tanken, når vi er litt lei av byråkratiet, med all den rapporteringen. At vi kanskje skulle kjøpt den båten, flyttet labben over i den, seilt til havs. Men vi har det bra her.
Begge bemerker at NTNU faktisk har investert nokså store summer i forskningen deres, og at det kjennes bra.
Tilbake til passion – lidenskapen for forskning, galskapen som May-Britt viste til innledningsvis: En annen ting som Bjarne Foss merket seg etter at han kom hit, er hva han beskriver som en sterkt tilstedeværende vitenskapelig diskurs.
- Dette har jeg ikke sett andre steder. Ukentlig har man noe man kaller dclub hvor en forsker har ansvar for å presentere foreløpige resultater som blir debattert. Og så er det jclub, hvor en forsker plukker fram en vitenskapelig artikkel man finner særlig interessant og som man legger fram for diskusjon.
I tillegg har gruppelederne inngående vitenskapelige diskusjoner seg imellom i Science meeting.
- Om du går rundt i hvilket som helst institutt ved NTNU så ser du at det er uvanlig. Det er særegent å presentere sine arbeider for kolleger på denne måten.
Her skyter May-Britt inn at de også har en sclub, en vitenskapelig klubb – og lclub, lab-møtene.
Manglende selvtillit
- Jeg tror at det handler om at man tør å eksponere seg for andre kollegers oppfatninger og tør å få påpekt feil. Slik er det ikke mange andre steder, sier Foss.
- Hva er forklaringen på det?
- Manglende selvtillit er en faktor, svarer NTNUs forhenværende prorektor for forskning. – Man er også opptatt av å holde resultatene sine for seg selv, i redsel for at andre skal stjele ideene. Det er konkurranse også her, det er ikke det, men man har funnet en god balanse mellom å konkurrere og å dele.
Dette med å lufte ideer og dele resultater tidlig og få disse diskutert er særlig viktig når prosjektsøknader til forskningsfinansører skal skrives. Det er noe man prøver å få til i det øvrige NTNU. Det er noe man har gjort lenge ved Kavli-instituttet.
Med selvtillit øker gjerne viljen til å ta risiko. Man tør å ta seg god tid med publiseringer, det har gått så langt at Edvard har måttet gå til dekanen og forklare hvorfor de har publisert så lite, og fått henstand.
- Dette må dere skaffe dere
Selvtillit og risikovilje handler også om villigheten til å underkaste seg ekstern evaluering. Ved Kavli-instituttet holder de seg med et eget Scientific Advisory Board, som er en gruppe satt sammen av verdensledende ekspertise på feltet, som jevnlig inviteres til Trondheim for å intervjue ansatte for deretter å utarbeide en rapport om hva de gjør, og hva de gjør som bør bli bedre. Denne rapporten går så til folk lenger opp i systemet.
- Det har jeg ikke sett noe annet sted i denne formen, sier Foss. – Til alle andre ved NTNU som har virkelig sterke ambisjoner vil jeg si: Skaff dere et slikt organ.
De rådene som kommer fra dem er ekstremt nyttige, sier begge Moserne. De vil oss vel, men å ville vel kan også innebære å komme med ramsalt kritikk. Den sjansen må man ta.
Foss mener bestemt at NTNU kan få enda mer glede av Kavli-instituttet framover dersom ambisiøse institutter sjeler til Kavli-instituttets metodikk og kultur for å heve kvaliteten på egen forskning.
Så har Kavli-instituttet også nytte av NTNU, ikke minst i forhold til bevilgninger som kommer fra departementalt hold. Et breddeuniversitet fungerer på mange vis som «en trygg havn», tror Foss.
- Kan fort gå galt
- Men, sier han så – og vi forstår at alt ikke er rosenrødt.
- Budsjettfordelingsmodellen. Algoritmen som styrer tildeling av midler. Den vekter undervisning høyt, mens Kavli-instituttet er svært forskningstungt. Det medfører at rammebevilgningen vi får fra NTNU over ordinær ramme bare utgjør 14 prosent av totalbudsjettet vårt, mens det vanlige på NTNU er langt over 50 prosent. Det gjør at det meste av budsjettet vårt er konkurranseutsatt. Vi er på mange måter nede på en basisbevilgning som nærmer seg frittstående forskningsinstitutter, som Sintef. Svaret på dette er at vi ønsker noe tilpasning til vår unike profil. Denne profilen skal fortsette å utvikle til glede for NTNU og hele forsknings-Norge.
Edvard:
- Det er en vedvarende utfordring dette, at vi er så avhengig av eksterne midler. Det kan fort gå galt.
Enn så lenge går det imidlertid ganske så greit.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
