- Det opplevdes som en frihetsberøvelse

- Det var nesten litt sjokkartet at vi måtte avbryte undervisninga og ikke lenger fikk være på campus. Det opplevdes egentlig som en frihetsberøvelse, sier universitetslektor Egil Krystad.

Torsdag 12. mars 2020 står Krystad i et auditorium i Elektrobygget og foreleser for studentene på forkurset i matematikk. UAs to journalister kommer busende inn og utbasunerer at NTNU avlyser alle fysiske forelesninger og annen undervisning med umiddelbar virkning.

Krystad ser opp mot studentene og gir følgende beskjed:

- Da kom det vi var forberedt på, vi må dra hjem.

Ett år seinere tenker han tilbake på dette øyeblikket som spesielt. At det ikke lenger var lov til å ha studenter i undervisningslokalene og selv ikke være der, det var noe han ikke hadde opplevd før.

- For oss på forkurset gjaldt det nå så fort som mulig å kommer over i den digitale verden, akseptere at slik er det nå og gjøre det beste ut av det.

Prøvde, feilet og fomlet

Dagen etter la det seg et hvitt dekke på noen av NTNUs campuser. De snødekte trappetrinnene opp til Hovedbygningen var uten fotspor. I korridor etter korridor var det stengte dører selv om noen ansatte ble igjen og holdt hjulene i gang.

Førsteamanuensis Margrethe C. Stang var egentlig på farta til USA, men bestemte seg for å avbestille 10. mars. Derfor hadde hun gitt studentene en oppgave de skulle jobbe med i ti dager framover.

- Det er jeg utrolig glad for. Da fikk jeg et pusterom og slapp å omstille meg fra dag én. Heldigvis slapp jeg også å bli sittende fast i sørstatene, sier hun, fortsatt lettet over det, ett år etterpå.

Deretter var det bare å trekke pusten og sette i gang. Første punkt på lista: Hvilken plattform skal vi bruke? Etter hvert noen famlende forsøk på å gjøre opptak.

Student på tolv kvadratmeter

- Første gang jeg prøvde å spille inn ei digital forelesning, fikk jeg ikke til å ta opp. Jeg leste inn i 20 minutter og så ble det ingenting. Jeg prøvde på nytt og på nytt, og fjerde gangen fikk jeg det til.

Dagen etter våknet Stang med sår hals. Hadde hun fått covid-19? Nei, det var bare det at hun hadde belastet stemmen ved å gjøre opptaket flere ganger. Veiledning fra kollegene var borte. Før kunne hun få hjelp av dem hvis hun sto fast, om det så var Blackboard eller Inspera. Hun hadde deltatt på et Zoom-møte før, Teams var installert. Nå satt hun og ektemannen på hvert sitt rom i huset for å teste ut teknologien.

- Studentene skjønte heller ikke dette med Teams. Det å få en felles forståelse av hvordan vi skal kommunisere, tok forbløffende langt tid. Disse digitale kursene var ikke alltid like pedagogiske, sier hun.

Det ble å tenke i etapper. Nå må vi klare oss til påske, så må vi klare oss til sommeren. Stang hadde en konstant følelse av at det de gjorde, ikke var bra nok.

- Vi har idéene om at digital undervisning skal være bra. Slik det ble i starten, var jeg bare fornøyd hvis jeg greide å spille inn noe og det ble et opptak.

Noe av det verste for Stang dette lange året har vært bekymringa for studentene, å ikke få møte dem ansikt til ansikt. Hun har skjønt at den sosiale biten ved læring er viktig: Gleden over at studentene lærer ved å være sammen.

Hjemmekontor er ikke noe som passer for henne. Hun strukturerer tida og livet dårlig. Det blir sømløse overganger mellom jobb og fritid. Ekstra stressende er det før deadline. PC-en brenner som en atomkoffert og venter på at hun skal skrive ferdig.

- Jeg er redd for at hjemmekontor blir en trojansk hest som gjør at vi mister cellekontorene. Mange trives bedre med å jobbe hjemmefra, men de faglige fellesskapene er så viktige. Vi blir så utrolig glade nå når vi ser hverandre i korridorene, vi som har fått lov til å være på campus innimellom.

Hun mener mange akademikere ønsker å gjøre en bra jobb og er drevet av en følelse av at man veit selv når det man leverer er bra. Selv innser hun at undervisninga hennes har vært dårlig, hun har ikke laget så gode opplegg som hun burde har gjort. Å holde på slik over tid har vært anstrengende. Fravær av konferanser har også vært et savn.

- Jeg er ikke den som sier at jeg aldri mer skal fly på en dagstur til Oslo igjen. Er det faglig sett interessant nok, så drar jeg.

- Mindre sosialt, mer arbeid

Hjemmekontoret til Iuliana Mariana Hussein ser så koselig ut. Bamse sitter ved bordet og overvåker arbeidet. Det ryddige kjøkkenbordet er arbeidsbord, og vi kan skimte en kamin i bakgrunnen. Vi snakker ikke lenge med Hussein før idyllen slår sprekker og travelheten overtar.

Hun er seniorrådgiver og jobber med veiledning til internasjonale forskere og deres familier, hjelper ektefelle og partner med karriereplanlegging og holder kurs og arrangementer.

Like før alt ble stengt, var hun i Brussel på et seminar. På flyplassen på vei tilbake merket hun at folk brukte munnbind og at en del ting var annerledes. En studietur til Cambridge ble avlyst fordi alt var så uklart. Derfor var hun ikke så overrasket da beskjeden fra NTNU kom.

- Det har ikke vært en kjedelig periode for meg, men mye mindre sosialt og mye mer arbeid, konstaterer hun.

For nå dukket det opp reiserestriksjoner her og der, mange internasjonale forskere skulle begynne ved NTNU, men fikk ikke komme inn i landet, noen ble værende i hjemlandet, andre oppholdt seg i et tredjeland. Endringer oppsto fort, nye krav kom til.

Hussein har barn i skolealder. Å kombinere hjemmeskole med hjemmekontor er ikke noe hun har lyst til å prøve igjen.

- Jobben min krever at jeg snakker med folk. Det passer utrolig dårlig med to unger som har skole samtidig. Jeg klarte ikke å gjøre en god jobb verken som lærer eller på jobb. Men med en gang barna var på skole, fungerte det rimelig bra med hjemmekontor.

Hussein savner også den sosiale biten. Det å ha noen å drikke kaffe sammen med, slå av en prat med kolleger, dra fra en bygning til en annen på vei til et møte.

- Jeg jobber i strekk og det er nok mer effektivt å ha hjemmekontor. Vi produserer mer. Men det er nok ikke bra for helsa.

Når vi intervjuer henne, sitter hun hjemme med bamse ved siden av seg. Den siste tida har hun jobbet 50 prosent på kontoret på Gløshaugen.

- Hvis jeg absolutt må nevne noe positivt om denne perioden, så må det være at det ble lettere å inkludere NTNU i Gjøvik og Ålesund når alt var digitalt. Vi så også at det gikk greit å gjennomføre mange ulike oppgaver digitalt.

Betong og digitalisering - er det mulig?

Tor Kristoffer Klethagen er en av flere ansatte som ble værende på campus. Som avdelingsingeniør var det særlig én ting som sto i hodet på ham 12. mars i fjor: Vi må sørge for at studentene som er avhengig av lab-arbeid, må få fullført bacheloroppgavene. Vi må finne ei løsning.

- Vi hadde ikke tid til å bli overveldet.

I samarbeid med instituttleder og lab-leder kom de raskt fram til ei løsning. Lab-ene var stengt for studentene, men ikke for alle ansatte.

Mens studentene satt hjemme på hver sin hybel, instruerte de lab-ingeniør Klethagen om hva han skal gjøre via Skype. Da UA skrev om denne måten å undervise på, var de i gang med å finne ei erstatning for sement slik at sementmengden i betong kan minskes. Dette vil redusere CO2-avtrykket til betong.

- For meg var det mye å drive på med. Jeg var her hver dag i tre uker og støpte og testet betong for fire bachelorgrupper. Det var ikke optimalt, men studentene sa at hadde det ikke vært for dette, så hadde oppgavene deres gått i grus.

Selv mener han det er viktig at studentene får praktisk erfaring. Betong er noe du må ta på for å oppnå skikkelig læringseffekt. Men han understreker at han ikke gjorde jobben for dem, men var mer som en robot.

- De prøvde og feilet og jeg sa ja eller nei til løsninga de kom med, så de fikk litt ut av det likevel. Men de skulle helst ha vært på lab-en, studentene har gått glipp av mye, sier han.

Lab-innovasjonen til Gjøvik ble møtt med stor interesse. Klethagen forteller at Teknisk Ukeblad var innom og skrev to sider om opplegget i april. Det var kun NTNU i Gjøvik som fant en slik løsning på at lab-ene i starten var stengt for studentene.

Han er glad for at han fikk være på jobb. Det har vært alenekontor på lab-en. Litt rart har det vært. Han hadde følelsen av å være på en spøkelsescampus.

12 timers arbeidsdager

- Det var nesten en helt surrealistisk opplevelse. De fleste var på kontoret og vi fikk beskjed om å det var bare å pakke å komme seg ut. Det var nesten som om vi evakuerte bygningen, forteller Gunhild Thunem om den travle dagen for ett år siden.

Hun er universitetslektor ved NTNU i Ålesund og underviser sykepleierstudenter, som brått fikk avbrutt praksis. Selv har hun nære pårørende som er i risikogruppa, noe som la stein til byrden.

Så kom de hjem hver til sitt. Hvilken ende skal vi starte? Hvordan begynner vi? Hva skjer? Studentene var like forvirret. Nå var gode råd dyre for å finne ut hvordan de skulle få fullført studieprogresjonen uten praksis. Lærere måtte informeres og en slagplan legges for å ivareta studentene.

- Vanligvis er våren en rolig periode, da er studentene i praksis. Nå ble det mer tidkrevende enn normalt. Jeg hadde 12 timers arbeidsdager den første perioden, sier Thunem.

De utviklet ei læringspakke, der de som ikke kom seg ut i praksis måtte fylle opp med innholdet fra denne. Praksis ble erstattet med teori. Det var som en gordisk knute: Hvordan få studentene til å forstå hva praksis handler om ved å se på filmer og løse oppgaver?

- I starten var det et uoverstigelig kaos, det var nye beskjeder og et vanskelig landskap og manøvrere i. Jeg tror det ble brukt dobbelt så mye tid på praksisoppfølging enn det som er vanlig.

Så skjer det noe dramatisk. I midten av juni går hun tur i fjellet og pådrar seg et stygt ankelbrudd. Da var hun og kollegene akkurat begynt å snakke om hvordan høsten skulle planlegges. Thunem ble sykmeldt i flere måneder, men kom gradvis tilbake på jobb.

- Da måtte de andre, som allerede hadde det travelt, overta mine oppgaver. Det var ikke noe hyggelig.

- Var det en liten lettelse også, nå slapp du alt styret på jobb?

- Jeg var så dårlig at jeg hadde ikke noe tanker om det. Men i ettertid har jeg tenkt at jeg ble nok spart for ganske mye. Jeg var ikke med på semesteroppstart om høsten og usikkerheten rådet. Det har vært krevende for mange.

Underveis i praksisperioden fikk hun tilbakemeldinger på at studentene følte de var godt ivaretatt. Det var en viktig oppmuntring, da følte hun at hun hadde gjort noe riktig. Nå håper hun at høsten 2021 blir mer normal, ikke minst med hensyn til studentene. Digital undervisning er mer krevende enn fysisk undervisning. Hun ser ikke om studentene forstår stoffet, eller om de er slitne, mister konsentrasjonen og trenger en pause. På skjermen er de kun koblet på med navn.

- Å kjøre så mye digitalt som vi har gjort, er ikke hensiktsmessig for noen.

- Det sosiale livet står på pause

Uka etter sto Egil Krystad i et tomt klasserom og snakket via Blackboard. Studentene var hjemme.

- Det var ei veldig endring og en veldig tomhet over hele NTNU og hele hverdagen. Jeg fikk ikke sett ansiktene til studentene lenger, det er en utrolig drastisk endring for en underviser.

Etter ei uke i klassrommet, måtte han undervise hjemmefra. Han koblet opp utstyret, tok med skriveplata som ble et substitutt for undervisningsutstyret på campus, og satt ned i kjellerstua. I starten var det tungt.

- Det som var mest skuffende, var å merke hvor lite studentene var villige til å vise fram seg selv. De ville ikke ha på kamera. De så meg, men jeg så ikke dem. Å se på en svart skjerm over tid, gjorde det vanskelig å opprettholde motivasjonen.

Nå går det bedre. Han er blitt mer vant til situasjonen og ser ikke like mørkt på å ha nettundervisning.

Han er mektig imponert over studentene, de har holdt motet oppe og hatt en stå på-vilje. De har vært flinke. Det har vært en felles forståelse av at dette er midlertidig, vi skal tilbake til normalen.

Noen av emnene på sivilingeniør- og ingeniørfagene på Gløshaugen hadde et høyt antall av juksesaker. Også ved forkurset i matematikk ble et knippe førsteårsstudenter utestengt på grunn av juks etter hjemmeeksamen våren 2020.

- Det er noe jeg veldig gjerne skulle ha sluppet å oppleve. Det er tungt å være sensor etter eksamen når vi merket at det var en del som prøvde seg ved å bruke hjelpemidler som ikke var tillatt.

Han mener de fikk avdekket mye av jukset og tror studentene nå har skjønt at det er veldig dumt å ty til juks.

- Å utnytte anledningen til å jukse til seg et vitnemål, er en utrolig stor risiko å ta. De prøvde å jukse og fikk svi for det. De som jukset er sikkert fine folk som kunne fortsatt studieløpet, men fristelsen ble for stor. Det er bare trist, hele denne saken.

Ellers mener Krystad det er gjennomgående at det sosiale livet er forverret. Både kolleger og studenter ser lite til hverandre.

- Det føles som om det sosiale livet står på pause og bare venter på at vi skal trykke play og fortsette der vi slapp. For hver måned som går uten, så blir det en stadig større lengsel etter å komme tilbake til normalen.

Torsdag kan du lese i UA om hvordan studentene har opplevd det siste året.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.