Gjesteskribenten:
NTNUs renommé står på spill
Nå skal vi snart starte på det tredje semesteret i unntakssituasjon. Det er nødvendig at NTNU begynner å informere oss underveis og involverer faglærerne tidlig i prosessen.
Helge Holden
Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO
Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU
Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.
Faglige interesser: Partielle differensialligninger
Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU
Når vi nå nærmer oss julen, er det klart hvor mye samfunnet har endret seg siden nedstengningen den 12. mars. Samtidig ser vi robustheten i samfunnet – infrastrukturen har klart testen, bedrifter som måtte redusere, fikk støtte, leveranser av varer har vært uendret, helsevesenet har tilpasset seg den nye situasjonen, og arbeidsledige og permitterte har fått støtte. Heldigvis er antall døde lavt. Det betyr ikke at det ikke er gjort feil, men i store trekk har Norge klart seg meget godt, selv om smittetallene i hele Europa nå øker mer enn forventet.
Forskningens utrolige styrke
Med en vaksine som trolig snart blir godkjent, ser vi et lys i enden av en lang tunnel. Selv når man begynner massevaksinering, vil det fortsatt ta lang tiden før livet vender tilbake til det normale. At eldre og risikogrupper får vaksinen først, vil trolig ikke føre til noen nedgang i smittetrykket siden de allerede i stor grad har gjennomført selvisolasjon. Andre grupper som nå føler at faren er over, vil kunne slappe mer av, og det kan medføre nok en oppblomstring av smitten inntil store befolkningsgrupper er vaksinert. Det er en økende motstand i mange grupper mot vaksinering generelt. Det er vanskelig å forstå, men en grunn kan nettopp være vaksinenes store suksess – de fryktelige konsekvensene av de sykdommene vi blir vaksinert mot, er ukjente for folk flest nettopp fordi vaksinene virker. Vaksinen mot covid-19 er blitt utviklet på rekordfart, og det kan gi grunn til en viss bekymring. Det er et godt tegn at utviklingen av noen av dem ble satt på vent underveis fordi man ville undersøke mulige bivirkninger. Videre er det betryggende at EU ikke har latt seg presse av andre land til å fremskynde godkjenningsprosessen. Det ville faktisk også være OK om én av vaksinekandidatene ikke ble godkjent til slutt siden det ville vise at godkjenning ikke var automatisk. Den eksepsjonelt hurtige utviklingen av vaksinen viser forskningens utrolige styrke og effekten av internasjonalt samarbeid. Ny teknologi som kan brukes i fremtidige vaksiner, er blitt utviklet, og historier fra Wired, New York Times og New York Magazine viser behovet for en fri forskning. Intet land kan stå for utvikling og produksjon av vaksiner alene, og det faktum at myndighetene har garantert for kjøp av vaksiner før de er godkjent, har sikret at distribusjon kan starte umiddelbart etter godkjenning. Og volumet er svimlende – på kort tid må det trolig lages over 10 milliarder doser! Nå må vi håpe at flertallet vil la seg vaksinere. Jeg tror det vil skje dersom godkjent koronavaksine blir det nye «passet» som land vil forutsette for innreise, samt at flyselskaper og ferger krever det av sine passasjerer.
Verst for studentene
Pandemien er ikke bare et stort helsemessig problem, men den har også formidable økonomiske konsekvenser. Myndighetene må balansere disse to kravene mot hverandre, og det er vanskelig. Samtidig har vi sett en tredje konsekvens av pandemien – de menneskelige belastningene som mange, særlig unge og enslige, føler av isolasjonen og restriksjonene. Innenfor universitetssektoren er det klart at studentene har fått den største belastningen. Alle husker forventningene man hadde som student – starte en utdannelse i det faget man ønsker, treffe andre med samme interesser, og få venner og kjærester for livet. Digital undervisning kan i stor grad gi den faglige biten, men kan ikke på noen måte erstatte det fysiske samværet. Og den tapte tiden kommer aldri tilbake.
I vårsemesteret måtte vi alle improvisere, se Universitetsavisa, og jeg tror nok at undervisningen, bortsett fra eksamen, totalt sett gikk akseptabelt under de rådende omstendigheter. Om pandemien hadde inntruffet noen få år tidligere, uten zoom og hurtig internett, hadde vi trolig bare måttet stenge ned. Da pesten truet i England i 1665, måtte University of Cambridge stenge, og den unge Isaac Newton dro hjem. Oppholdet hjemme benyttet han til å finne lovene for gravitasjon og utvikle differensialregningen (kalkulus) – den største intellektuelle prestasjonen i menneskets historie etter min mening. Det er lite trolig at en total nedstenging nå ville hatt sammenlignbare konsekvenser.
Da vi nærmet oss sommeren, virket situasjonen mye bedre – smittetallene gikk ned og mange av reiserestriksjonene ble opphevet. NTNU annonserte at undervisningen i høst i hovedsak skulle være fysisk og vi skulle tilbake til skoleeksamen. Samtidig forventet alle at smittetallene ville øke igjen utover høsten etter at restriksjonene var blitt redusert og vi trakk mer innendørs. Å åpne samfunnet er uendelig mye vanskeligere enn en massiv nedstengning. De idrettsinteresserte ønsker fjerning av restriksjonene for seg, det samme ønsker de kulturinteresserte, osv. Mange hadde gode argumenter for å lette litt på reiserestriksjonene. Hvert område kan presentere gode begrunnelser for sin sak, men myndighetene må balansere alle kravene, med det resultat at alle kan finne noe å klage på. Det er også nærmest umulig å innføre enkle og presise regler uten at de fører til ulogiske situasjoner.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Blandet erfaring med Zoom-undervisning
Også NTNU måtte bestemme i hvilken grad og i hvilket omfang vi skulle gå tilbake til «business as usual». Her mener jeg det er viktig at NTNU følger myndighetenes anbefalinger ganske tett. Det er lett å legge seg på en litt mer restriktiv holdning for å unngå medieoverskrifter som «smitte ut av kontroll på NTNU». Om vi gjør det, flytter vi bare belastningen over på andre, særlig studentene, og de menneskelige omkostningene blir større. Dersom vi skal følge de meste bekymrede blant oss, skyver vi problemene over på andre.
Resultatet ble mye zoom-undervisning. For meg var det en blandet erfaring. Jeg underviste en seksjon i Matematikk 4, et obligatorisk kurs for sivilingeniørene med ca 300 studenter. Jeg så ikke en eneste av studentene gjennom hele semesteret; de var logget på med «J», eller «Per» eller fullt navn, og ingen av dem hadde på kamera. Det var som om obligatorisk nikab var innført for begge kjønn. Jeg bad ikke studentene om å skru på kamera fordi det ikke ville gjort noen stor forskjell – med en liten skjerm hadde jeg mer enn nok med å håndtere forelesningene på iPad og sjekke om det var spørsmål i chatten, og kunne ikke sett reaksjonene til studentene i et knøttlite vindu. På Gløs har jeg møtt studenter som virker som de kjenner meg, men jeg aner jo ikke hvem de er og går bare videre. Det er ingen god følelse. Selve forelesningene gikk helt fint, det sa også studentene, men totalerfaringen frister ikke til gjentagelse.
Ett forhold som har undret meg mye er følgende: I Norge er vi vant til at alt organiseres og koordineres slik at det skal være likt over hele landet. Det virker ikke som det er skjedd under pandemien, for eksempel når det gjelder gjennomføring av eksamener. Hvorfor kan UiO gjennomføre skoleeksamen i små fag, mens NTNU har gjennomført hjemmeeksamen for alle? Noen bruker bestått/ikke bestått som vurderingsform mens andre gir bokstavkarakterer. Hvorfor har det ikke vært felles tiltak og regler for å forhindre juks? Hvorfor har det ikke vært nasjonal samhandling i ulike fag for å diskutere hvordan man skal håndtere denne unike situasjonen?
Alvorlig når tillit svekkes
Ved NTNU bestemmer den Sentrale beredskapsledelsen (SBL) hvordan NTNU skal forholde seg under pandemien. SBL har bestemt seg for å nekte innsyn i sin saksbehandling, og en henvendelse fra UA ble avvist med begrunnelsen at «det kan skape usikkerhet og uklarhet rundt den endelige beslutningen dersom alle alternativ og vurderinger som er forkastet skal offentliggjøres». Når SBL har denne holdningen, stiller den seg åpen for kritikk. Selv om NTNU planla tradisjonell eksamen i høst, må SBL ha lagt planer for hvordan man skulle gjennomføre en mulig omlegging til hjemmeeksamen på kort varsel. Ikke noe ble meddelt fagmiljøene, ingen diskusjon med faglærerne, og da omleggingen kom på kort varsel, var det lite som tydet på at mye var planlagt. På samme dag som prorektor forklarte i UA hvordan skoleeksamen kunne gjennomføres samtidig som smittevernhensyn ble ivaretatt, ble det annonsert at alle eksamener skulle gjennomføres som hjemmeeksamen. Først da ble det også annonsert at man hadde vurdert, men avvist, leie av flere lokaler for å spre eksamenene mer. Jeg måtte begynne å lage eksamensoppgaver for hjemmeeksamen mens forelesningene ennå pågikk, og der rammebetingelsene for hjemmeeksamen endret seg fra dag til dag. Det er hverken akseptabelt for faglærer eller studenter. Administrasjonen må aldri glemme at det tar mye lengre tid å gjennomføre et vedtak enn å vedta det. En frist på 7 virkedager for innlevering til Eksamenskontoret av en ferdig, digital eksamen er vanskelig å forstå. Benedikt Erikstad Javorovics ytring i UA sier mye om hvordan høstens eksamener så ut for studentene. Det er alvorlig for NTNU når tilliten til eksamenssystemet svekkes.
«Kontrollsamtale» etter eksamen
Det kom opp et forslag om å gjennomføre en muntlig «kontrollsamtale» i etterkant av eksamen for å sjekke mulig juks. Ideen er ved første øyekast god, men blir problematisk ved nærmere ettertanke. Av naturlige årsaker må den komme etter at eksamen er rettet, som fort blir en god stund etter eksamen ble avlagt. Men rammen rundt en «kontrollsamtale» blir spesiell – en nervøs student som vet at om dette går galt, vil alle tro at studenten jukset, og en faglærer som er stilt overfor håpløse dilemmaer. Er et stort avvik bevis på juks, er det ankemuligheter, osv? Diskusjonen om betingelsene for en kontrollsamtale foregikk samtidig med at jeg laget eksamen, og vi fant ut at vi ikke ville gå inn for dette på vårt kurs. Så ble plutselig hele forslaget om en «kontrollsamtale» fjernet uten videre. NTNU har hatt 6 mnd til å planlegge for denne muligheten, men sånn virket det ikke.
Videre sendte administrasjonen ut epost til mine studenter om forholdene under eksamen, herunder hjelpemidler, uten å konferere med meg på forhånd. Det er selvsagt uakseptabelt.
Det var mye juks ved våreksamen
Det har vært mye diskusjon om juks ved hjemmeeksamen, og det er åpenbart stor forskjell mellom fagene. La meg først si at det store flertall av studenter ikke jukser, og de få som jukser ødelegger for de mange ærlige studentene. Når noen studenter stiller med advokat i saker om juks, er det hele kommet ut av kontroll. Mange har bramfritt hevdet at det er lett å lage hjemmeeksamen der mulighetene for juks er små, man har plagiatkontroll, osv. Så lett er det ikke. Ta matematikk som eksempel. Matematikk 1–4 er obligatoriske fag for sivilingeniørene. Det betyr at kullene er store, variasjonen på studentenes ferdigheter er betydelig, og kursene er viktige for studentene og NTNU. En jungellov på gamle NTH sa at «om du klarer Matte 1–4, blir du siv.ing.» Siden alle tar dem, brukes karakterene av mange arbeidsgivere til å kalibrere studenter fra ulike linjer. Så kursene er sentrale. Samtidig fins Wolfram Alpha, en gratis programvare som kan løse de fleste oppgaver på disse kursene. For å gjøre det vanskeligere å benytte Wolfram Alpha, kan vi gi mer uoppstilte oppgaver («tekstoppgaver»), men det er oppgaver studentene har mindre trening med, og det er ikke rettferdig. Det legges mye arbeid i å lage eksamen av samme vanskelighetsgrad over tid, samtidig er det ikke uproblematisk å komme opp nye oppgaver. Overdreven kreativitet hos faglærer blir aldri verdsatt på eksamen.
Det er klart at det var omfattende juks ved våreksamen. Dette er godt dokumentert, se for eksempel P3s dypt deprimerende reportasje. Jeg har savnet en klar og utvetydig uttalelse fra NTNU sentralt der man sier at juks er uakseptabelt uten noe om og men. Hjemmeeksamen gir andre betingelser for en eksamen, og informasjonen om hjelpemidler og samarbeide kunne helt sikkert vært bedre. Men det går en grense, og jeg tror de fleste vet hvor grensen går. Dette er et individuelt ansvar slik Silje Nathalie Luvåsen skriver i Khrono. NTNU skulle sagt klarere fra, og for høstens eksamen hadde vi lang tid til å forberede oss.
Bruken av «hjelpere» må reduseres
NTNU har allerede bestemt at vårens eksamen blir hjemmeeksamen med bokstavkarakter som primær vurdering. For noen fag er det OK, men for andre fag er det svært problematisk. Imidlertid er det fornuftig at alle fag benytter sjansen til å diskutere ulike vurderingsformer, men det må være fagets egenart som bestemmer vurderingsform, ikke et ønske om samme mal for alle. Uansett eksamensform skal man ikke glemme at vitnemålet som studentene får, er et individuelt vitnemål som skal gi et uttrykk for studentens ferdigheter, og ikke være et resultat av en kollektiv prestasjon. Det forventer samfunnet og fremtidige arbeidsgivere. Alle vet at i gruppearbeid er arbeidsinnsatsen som oftest ganske ujevnt fordelt. Det er alltid noen som får en gratis reise samtidig som at andre trekker det tyngste lasset.
Mange har benyttet pandemien til å understreke hvor gammeldags den tradisjonelle eksamen er. Men når noen bruker dette som en unnskyldning for at mange studenter jukser, mister man helt det moralske kompasset. Å være uenig i regler gir deg ikke lov til å bryte dem. Det gjelder ellers i samfunnet, og det gjelder også her.
Men alle som gjennomfører hjemmeeksamen må stille seg det fundamentale spørsmålet: Hvordan kontrollerer vi hvem som sitter foran skjermen? Jeg har prøvd å stille dette spørsmålet når saken har vært diskutert. Reaksjonen er alltid den samme: Alle synes det er et interessant spørsmål, noen sier at dette hadde de ikke tenkt på, og så har samtalen gått videre som om spørsmålet ikke var blitt stilt. Dette er det sentrale spørsmålet. Selvsagt har andre land (for eksempel Sverige, Italia, Frankrike) tenkt på dette – ulike ordninger er gjennomført med webkamera der studentene kan iakttas under eksamen for å redusere mulighetene for juks. Noen har hevdet at dette strider mot regler for overvåkning, men situasjonen her skal sammenlignes med en tradisjonell eksamenssituasjon der man blir overvåket hele tiden av mange personer og ikke engang kan gå på toalettet alene. Det er noe annet enn en vilkårlig overvåkning av en studenthybel. Ble dette eller andre muligheter diskutert av SBL? Å redusere bruken av «hjelpere» er viktig. I mange spesialiserte fag er tilfanget av «hjelpere» lite, men Trondheim har trolig landets største Matematikk 1–4 kompetanse per capita. Vi har prøvd å gi randomiserte oppgaver – på Matematikk 4 hadde vi i høst 256 ulike eksamenssett (som i tillegg skal utarbeides på tre språk) – og det er ingen liten jobb å gjøre dette feilfritt. Men det fjerner ikke hovedproblemet – hvem sitter foran skjermen?
NTNUs renommé står på spill
Nå skal vi snart starte på det tredje semesteret i unntakssituasjon. Det er nødvendig at NTNU begynner å informere oss underveis og involverer faglærerne tidlig i prosessen. NTNUs renommé står på spill her, og på det tredje forsøket må vi være ordentlig forberedt.
Det er spennende å se hvilke varige endringer som kommer ut av denne pandemien. Jeg tror psykolog Willy Tore Mørch fanger mye i sin ytring når han sier at «all menneskelig utvikling er foregått i sosiale settinger», og det innbefatter ikke zoom og Teams.
Men det mest overraskende i denne tiden er undersøkelsen om at over 10% arbeider nakne hjemmefra – dette tar «casual Friday» lenger enn ønskelig! Men de som foretrekker å jobbe nakne, må ikke glemme Mark Twains utsagn om at «Klær skaper folk. Nakne mennesker har liten eller ingen innflytelse på samfunnet.»