Surr om sensorer: Hvem vokter vokterne?

Det nærmer seg eksamenstid. I tillegg til å utarbeide og kvalitetssikre eksamensoppgaver må vi velge egnede sensorer. De skal oppfylle flere krav – både være kompetente og være villige til å gjøre en god jobb i en ellers hektisk tid. Særlig for små kurs er lønnen svært beskjeden. Ut over det kommer personlige egenskaper – gjør sensorene en samvittighetsfull jobb og leverer resultatene innen fristen?

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Juni 2024: Holden slås til ridder av 1. klasse.

Eksterne sensorer er uhyre viktige – de virker kalibrerende mellom universitetene, og er storsamfunnets garanti for at utdannelsen holder den ønskede standard. Sykepleiere som synes det er vanskelig å regne ut riktige medisindoseringer, geologer som ikke lærte seg ordentlig om problemer med rassikring, matematikklærere som ikke helt fikk taket på den tredje kvadratsetningen, fastlegen som ikke har kunnskap om symptomer på hudkreft – ingen ting av dette går.

Samfunnet er blitt mer profesjonalisert, og toleransen for feil er blitt mindre. Eksempelvis har vi en ordning for pasientskadeerstatninger. Vi anerkjenner hverandres eksamener, og da må listen ligge samme sted for alle. Sensuren er en sak for faget, og standarden settes på fagets egne premisser, og i noen tilfeller etter nasjonale krav. Om et kurs har for stor strykprosent, må man analysere kurset, se på ressursene kurset er tilført, forkunnskapene kurset krever osv. Det enkleste og billigste er selvsagt bare å senke kravene, og vipps – så er problemet løst. Studentene og administrasjonen er fornøyd, men faget taper og storsamfunnet blir lurt.

I sommer ble dette problemet satt på spissen. Tre eksterne sensorer ved Oslomets fysioterapiutdanning beskyldte i et åpent brev i Khrono Oslomet for administrativt å overprøve deres karaktersetting i et bachelorkurs i anatomi. Kurset hadde en svært høy strykprosent, og Oslomet senket karakterkravet for bestått fra 65 prosent til 58 prosent. Allikevel var det ca. 40 prosent av studentene som strøk. Alle studentene (inkl. dem som ikke strøk) fikk anledning til gjentak, men dette ga omtrent samme strykprosent. Oslomet engasjerte så en tilsynssensor som mente at noen av eksamensspørsmålene var for vanskelige, og reduserte kravene for å bestå eksamen helt ned til 43 prosent. Dermed gikk strykprosenten ned til om lag 10 prosent. De opprinnelige sensorene uttalte: «…vi som sensorer sa klart ifra om at vi ikke kunne godkjenne det vi opplevde som en administrativ overprøving. Etter vår mening bidro OsloMet med dette å kamuflere de uvanlig svake resultatene, og samtidig slippe igjennom kandidater med besvarelser som etter vår vurdering ikke holder et faglig forsvarlig nivå.» 

 Videre skrev de «Når vi på nytt har gått nøye gjennom besvarelsene, fastholder vi at den tilpasning OsloMet har foretatt, etter vårt syn mangler faglig forankring. Vi kan som eksterne sensorer ikke stå inne for en slik endring av den enkle grunn at eksamensprestasjonene denne gang ikke forsvarer en slik ettertidig tilpasning.» 

Avdelingslederen ved Fysioterapiutdanning skrev til sensorene at «deres [dvs sensorenes] oppgave som ekstern sensor er å bli enige (samsensurere) med interne sensorer om poengfordelingen i de respektive eksamensbesvarelsene, mens mål og krav til eksamen er det derimot universitet som setter.» 

Dette utsagnet er uakseptabelt. Om dette er oppgaven til de eksterne sensorene, faller jo hele poenget med dem bort, og alle sikringsmekanismene blir uten mening. 

Som forventet avviser dekanen ved Fakultet for helsefag ved Oslomet sensorenes fremstilling, og hun skriver i et innlegg i Khrono at de ikke har endret poengsummene som ble satt på de ulike oppgavene, men har endret grensen mellom bestått og ikke-bestått – noe ingen bestrider. Men videre: «Dette er ikke gjort for å kamuflere et dårlig resultat, slik innleggsforfatterne hevder, men for at studentene skal få en rettferdig vurdering og et eksamensresultat som står i forhold til kravene i emnet.»

Dette utsagnet har dessverre liten troverdighet. De tre sensorene repliserte at de fulgte sensorveiledningen som Oslomet hadde satt opp på forhånd. Til dette responderte dekanen at Oslomet «har fulgt vanlige prosedyrer for sensur», noe rektor ved Oslomet avviste i samtale med Khrono. Om dette er en akseptabel prosedyre, må prosedyrene endres. Når man har eksterne sensorer, er man nødt til å følge deres beslutninger. Så får man gå i seg selv og se hva man kan gjøre bedre neste gang.

Alle som har tatt eksamen, har opplevd at eksamener kan variere mye i vanskelighetsgrad. Videre vet vi som har laget eksamen, hvor vanskelig det er å anslå vanskelighetsgrad på forhånd. Om man finner ut at eksamen ble for vanskelig, eller at et spørsmål er blitt misforstått, er det selvsagt mulig å endre grensen for stryk. Men dette er et faglig spørsmål der administrasjonen skal holde seg langt unna. Administrasjonen har liten troverdighet her, og kan alltid oppfattes å ha vikarierende motiver.

Dessverre skal heller ikke vi faglig ansatte være blinde for at også vi er utsatt for press. Når det er beståtte og ikke avlagte eksamener som gir budsjettmessig uttelling, er det en farlig kombinasjon i en tid med historisk trange budsjetter. Jeg kan vanskelig se at storsamfunnet er tjent med denne ordningen. Men nettopp i denne situasjonen er eksterne sensorer med full autoritet helt nødvendig.

«Quis custodiet ipsos custodies» – hvem vokter vokterne? Det beste er om ansvaret stopper ved eksterne sensorer.

Les flere av gjesteskribentenes bidrag her