Selvplagiering er ikke fusk

I en serie artikler de siste månedene har en rekke medier satt søkelys på de mange studentene som har blitt utestengt for å gjenbruke sine egne arbeider – i de fleste tilfeller egne notater, tidligere innleverte oppgaver og eksamensbesvarelser. Omfanget av denne utestengelses-praksisen er oppsiktsvekkende. Khrono har dokumentert at siden 2018 over 110 studenter blitt felt for selvplagiering (tall fra 13 utdanningsinstitusjoner – ikke alle har oversikt). Universitetet i Agder (UiA) utmerker seg som den institusjonen som utestenger flest. Av de utestengte studentene, kommer hele 40 prosent fra den tidligere høgskolen. Til sammenlikning hadde NTNU i samme perioden fire selvplagieringssaker som førte til utestengelse av to studenter i ett semester hver. Om dette er på grunn av studentene ved NTNU blir advart tidlig i studieløpet mot å gjenbruke eget materiale, eller om policyen ved NTNU er annerledes er uklart.

Formelt dreier selvplagiering seg om å kopiere eget arbeid uten å oppgi kilden. Men det er et område med mange nyanser. I mange av tilfellene har studenter gjenbrukt tekst fra ikke-beståtte eksamener eller innleveringsoppgaver, eller endog ikke-publiserte egne notater. Likevel har det i mange tilfeller ført til utestengelse på ett år. I en av sakene som VG har omtalt hadde en student oppgitt kilden, men utelatt anførselstegn. Studenten ble stemplet som en jukser og utstengt fra studiet. Dette bidra til at mange studenter lever i frykt for å bli utestengt for å bruke eget arbeid og velger heller å starte helt fra grunnen av, fremfor å risikere utestengelse.

Forskerforbundet ved NTNU organiserer både vitenskapelig ansatte, administrativt ansatte og studenter. Konsekvensene av selvplagiat er vidt forskjellige for de tre gruppene. Administrativt ansatte «selvplagierer» hver dag. Å bruke de samme formuleringene i brev, eposter og annen kommunikasjon er en del av enhver rasjonell arbeidsprosess, og sikrer likebehandling.

De fleste vitenskapelig ansatte er avhengig av å la stoff modne før det blir egnet for publisering. De skriver notater, arbeidsrapporter og presenterer stoff på konferanser. Deretter kan de sende inn en artikkel til en journal. Og selv om det er en del forskjell i praksiser på tvers av disipliner så er bruk av eget upublisert materiale utbredt. En innsendt artikkel som blir avvist fra tidsskriftet jobbes gjerne videre med for å sendes til et annen tidsskrift. Skal den nye versjonen da vise til den avviste versjonen? Selvsagt ikke. Det finnes ingenting offentlig tilgjengelig kilde å henvise til.

I andre tilfeller kan vitenskapelig ansatte unnlate å vise til tidligere egne publiserte verker. Det er reelt selvplagiat, og vil kunne føre til at den innsendte artikkelen blir avvist uten videre fagfellevurdering. Det er pinlig, men det gir ingen ytterligere konsekvenser. Det er kun studenter som risikerer utestengelse for å gjenbruke eget arbeid. Det er et klart eksempel på klassejus som rammer de svakeste.

En sentral oppgave for universitetene er hjelpe studenter bli del av et fagmiljø og delta i forskningspraksiser som kjennetegner områdene de studerer. Dagens praksis rundt selvplagiering bryter med dette grunnleggende prinsippet og institusjoner gjemmer seg bak den tomme ideen om accountability i stedet for å ta ansvar. Å alltid bli tvunget å starte på nytt hver gang du skal skrive en oppgave er fortvilende for studenter, meningsløst fra et pedagogisk ståsted og kan bidra til at helheten i studieprogram forsvinner når fokuset flyttes til enkelteksamener. Dette knuser motivasjonen hos unge studenter, og det hadde også knust ansattes motivasjon om de hadde vært tvunget å forholde seg til samme regler.

Det finnes ingen klar definisjon av selvplagiering og praksis blant utdanningsinstitusjonene spriker. Reaksjonene overfor unge sårbare mennesker, er ikke egnet til annet enn å sette universiteter og høyskoler i vanry. Å urettmessig stemple unge mennesker som juksere og sette livet deres på vent i et helt år er ikke en del av vårt samfunnsoppdrag.