Institutt for psykologi presser studenter til å avlegge eksamen tross sykdom

Da jeg begynte å studere psykologi profesjon ved NTNU i Trondheim, hadde jeg allerede tilbakelagt ett år på det tilsvarende studiet i Oslo. Studentlivet i Trondheim var rett og slett for forlokkende, og jeg pakket sakene for å flytte til det som på mange måter kan regnes som Norges studenthovedstad. Et og et halvt år senere har valget fått en sur ettersmak.

Til tross for mine 60 studiepoeng i psykologi, fikk jeg ikke mulighet til å rykke opp et kull. Profesjonsstudiet i psykologi får for øyeblikket fornyet sin studieplan, så emner er ikke planlagt mer enn et år i forveien. Det betydde også at jeg ikke kunne ta psykologiemner på forhånd, og på denne måten «ta igjen» kullet foran meg. Selv om det var kjipt at året i Oslo på mange måter var forgjeves, forsonet jeg meg raskt med tingenes tilstand. Det var tross alt mitt eget valg å flytte til Trondheim, og jeg var sikker på at Trondheim var riktig studieby for meg - NTNUs firkantethet til tross. Dessverre viste dette seg å bare være en smakebit på Institutt for psykologis manglende vilje til å tilrettelegge for sine studenter.

I 2022, halvannet år etter ankomsten til Trondheim, kunne jeg endelig glede meg til å ha de samme emnene som mine studiekamerater det påfølgende semesteret. Det var bare ett siste hinder som sto i veien for at dette skulle bli en realitet: Eksamen i «innføring i sosialpsykologi» og «Innføring i personlighetspsykologi». Det hinderet viste seg å være høyere enn jeg først antok:

Dagen før jeg skal avlegge eksamen i «Innføring i sosialpsykologi» blir jeg syk. Jeg har feber, er kvalm, og allmenntilstanden er kraftig redusert. Jeg holder motet oppe, og håper på en rask tilfriskning til morgendagen. Ikke overraskende våkner jeg på eksamensdagen, like syk som dagen i forveien. Jeg skjønner motvillig at slaget er tapt, og at jeg blir nødt til å ta kontinuasjonseksamen så snart muligheten åpner seg. Selvsagt er det ergerlig. Jeg har tross alt vært en flittig student i eksamenstiden, og er i utgangspunktet mer enn klar for å legge eksamen bak meg. En uro brer seg samtidig i meg: Kan jeg ta det neste semesterets emner «Sosialpsykologi 2» og «Anvendt sosialpsykologi», dersom jeg ikke leverer denne eksamenen nå? Jeg spør rådvilt alle jeg kjenner om de vet noe om dette. De fleste beroliger meg med at «det helt sikkert vil ordne seg – NTNU må jo ha en ordning for dette».

Jeg klarer likevel ikke å slå meg til ro, da mine erfaringer med instituttet tilsier at de ikke har for vane å velge minste motstands vei - i hvert fall ikke for studentene. Ingen av studieveilederne svarer meg med det første, men etter noen timer og rundt ti ubesvarte anrop, får jeg svar. Til min store skuffelse får jeg høre at jeg ikke kommer til å ha mulighet til å ta de to emnene, dersom jeg ikke leverer eksamen i dag og består. «Innføring i sosialpsykologi» er forkunnskapskrav, og det er ingen vei utenom. Jeg spør nervøst om når jeg eventuelt får tatt disse emnene igjen, hvorpå studieveileder forteller meg at det om ett år vil undervises i et fag som kan godkjennes som «Innføring i sosialpsykologi» og «Sosialpsykologi 2». Hva som vil skje med faget «anvendt sosialpsykologi» sier hun ingenting om.

Alternativet jeg får presentert er altså å ligge 22,5 studiepoeng bak i minst ett år. Etter det året er omme, kan jeg ta igjen 15 av disse studiepoengene. Jeg forteller henne at jeg ikke ser på dette som et særlig lukrativt alternativ, snarere som en oppfordring til å møte opp på eksamen, sykdom til tross. Studieveileder svarer at hun ikke synes at man skal møte opp til eksamen når man er syk – noe jeg i utgangspunktet er enig med. Når systemet imidlertid er så lite tilrettelagt for uheldige studenter, kjenner jeg likevel at mine moralske forpliktelser overfor mine medstudenter svinner hen.

Som om det ikke er nok, innser jeg at det andre emnet jeg skal ha eksamen i, også er forkunnskapskrav til to emner det påfølgende semesteret. Med andre ord krever alle emnene det neste semesteret at jeg står på disse to eksamenene ved første forsøk. Dersom jeg er syk på begge, som er sannsynlig, vil jeg ligge 37,5 studiepoeng bak kullet mitt. Det er tilsvarende mer enn de studiepoengene man erverver seg etter et helt semester. Fortvilt spør jeg om det ikke finnes noen kontinuasjonseksamen før undervisningsstart, noe jeg får bekreftet at det ikke gjør. Avslutningsvis i samtalen forsøker studieveilederen å berolige meg med å si at «psykolog skal det nok bli av deg uansett». Jeg er temmelig sikker på at også studieveileder får med seg hvor provosert jeg blir av denne lille bemerkelsen gjennom telefonrøret.

Omtrent en time før eksamen, bestemmer jeg meg for å dra. Det er ikke et alternativ for meg å risikere å havne bakpå studiet. Jeg propper i meg helseskadelige mengder paracet, og tar beina fatt til eksamenslokalene på Sluppen. Tilfeldigvis går brannalarmen av når vi er inne i tredjetimen av eksamensskrivingen, og alle i eksamenslokalet får sine besvarelser annullert. Det settes opp en ny eksamen i januar.

En ny eksamen i januar. Det er noe som skurrer. Bare noen timer før hadde dette alternativet blitt presentert som en umulighet. Selvsagt forstår jeg at NTNU er mer presset til å sette opp kontinuasjonseksamen i en situasjon der en ekstern hendelse berører over 1000 studenter, snarere enn noen titalls. Likevel er det ubehagelig å erkjenne at mitt eget institutt tilsynelatende bryr seg så lite om sine egne studenter og deres studieprogresjon. Sykdom er i likhet med en brannalarm en faktor som står utenfor individets kontroll. Når konsekvensene av det er så gjennomgripende, synes jeg det er hårreisende at Institutt for psykologi ikke har bedre ordninger for å håndtere det. Forsinket studieprogresjon har ikke bare konsekvenser på det sosiale planet. Det innebærer også store økonomiske konsekvenser. Man får ikke nødvendigvis støtte fra lånekassen dersom man ikke studerer. Ei heller får man mer støtte når man tar flere studiepoeng. I tillegg vil en forsinkelse på et halvt år kunne bety at man kommer seg senere ut i arbeidslivet. De samlede konsekvensene er så utslagsgivende og urimelige, at det etter mitt skjønn er ubegripelig at det ikke er utarbeidet bedre alternativer.

Og så er det en sørgelig ironi i det hele: Institutt for psykologi presser studenter til å avlegge eksamen, tross sykdom. Slike hendelser skaper en generell følelse av å bli motarbeidet som student. Jeg lever i hvert fall med valget mitt om å begynne på NTNU i Trondheim med bismak, og når det omsider «blir psykolog av meg uansett», er det ikke Institutt ved psykologi ved NTNU jeg sender en takk til.

Innlegget var opprinnelig publisert i Under Dusken.