Her er ti kjennetegn på en dysfunksjonell eksamen

NTNU skal gjøre verden bedre ved å gi studentene solid opplæring og dokumentert kompetanse, og vitnemålet skal vise i hvor stor grad de kan bidra med kunnskapen verden trenger. Karakterene på vitnemålet er i stor grad basert på eksamen mot slutten av hvert semester og er ment å være et uttrykk for den kompetansen en student kan bidra med.

I et slikt system er det grunnleggende viktig at vurderingsordningen er til å stole på. At den bidrar til kunnskap og gir studenter og framtidige arbeidsgivere et riktig bilde av hvilken kompetanse som er oppnådd. Sluttvurderingen, som i mange tilfeller består av eksamen, må derfor være oppdatert både i form og innhold og den må være relevant for rollen studentene blir utdannet til. Men er vi der? Her kommer ti kjennetegn på dysfunksjonell vurdering. En sluttvurdering der man kan hake av for flere av punktene under er moden for oppdatering:

1) Etter kort tid er mye glemt.

Det er dokumentert gjennom forskning at selv studenter som oppnår gode karakterer ikke er i stand til å gjennomføre samme eksamen noen måneder senere. Dette bidrar til å sette solide spørsmålstegn ved om eksamen det er snakk om i realiteten måler kompetanse, eller om den er et mål på «studieteknikk», nærmere bestemt på evnen til å kombinere skippertak med memorering og bruk av korttidshukommelse. Vittige sjeler har tatt konsekvensen av dette og foreslår Five Minute University som et alternativ (kan googles). Gjør man det godt på en eksamen, men har problemer med å løse de samme utfordringene noen måneder senere, er dette et varsel om mangelfull læring og en karakter med liten informasjonsverdi.

2) Det lønner seg å skjule hva man ikke forstår.

Dette kan for eksempel gjelde en matematikkoppgave der man har pugga en fremgangsmåte man ikke skjønner eller en flervalgsoppgave der man gjetter på riktig svar. I begge tilfeller får studenten uttelling ved å vise en kompetanse man ikke har. Dersom det lønner seg å gi et feilaktig inntrykk av at man kan noe, er det et kraftig faresignal. Hvem søker etter medarbeidere som er gode til å utgi seg for noe de ikke er? Alle parter har interesse av at mangler blir oppdaget og utbedret, og det bør selvsagt også gjelde i en utdanningssituasjon. Her kan eksamen likestilles med EU-test på bilen eller en jevnlig gjennomgang av tannhelsen. Det er lite konstruktivt å dekke over en mangel, og et dårlig tegn når systemet gjør dette lønnsomt.

3) Flervalgsoppgaver dominerer

Dersom flervalgsoppgaver dominerer ved en eksamen er det ofte et dårlig tegn. Da kan det virke som om ønsket om retteeffektivitet går foran kravet til at eksamen skal gjenspeile beskrivelsen av læringsutbytte som følger med alle universitetsemnene. Unntaket er emner der reproduksjon er en dominerende ferdighet.

4) Alle oppgaver skal løses individuelt

Noen utfordringer i samfunnet løses fremdeles av enkeltpersoner uten samarbeid med andre. Jeg kommer i farten ikke på noen eksempler på denne type jobber som krever universitetsutdannelse, men de finnes sikkert. Likevel: Dersom en karakter fastsettes 100% på grunnlag av individuelle ferdigheter sier den lite om hva en person kan oppnå i fellesskap med andre, slik situasjonen oftest er i arbeidslivet. Det er også et paradoks når det hevdes at oppmøte i felles aktiviteter i utdanningen er så viktig, hvis det ikke teller i vurderingen.

5) Alle oppgaver skal løses med penn og papir eller tastatur

På tilsvarende vis kan eksamen med penn og papir eller pc uten muligheter til samarbeid kvalifisere for jobber som utføres med disse redskapene og i ensomhet. Dersom praktiske og motoriske ferdigheter, det å lytte, samarbeide eller uttale seg er viktige kompetanser, bør dette selvsagt også være en del av karaktergrunnlaget.

6) Studentene får ikke faglig tilbakemelding etter eksamen

En student som viser manglende kompetanse til eksamen vil ha behov for tilbakemelding som forteller hva mangelen gjelder og hvordan den kan rettes opp. Dersom en sensor oppdager en uheldig framgangsmåte hos en legestudent, så kan selvsagt ikke NTNU la være å si fra og rette opp. Det ville være ille for både framtidige pasienter og samfunnet. I andre sammenhenger er kanskje ikke følgene like tydelige, men prinsippet blir likevel det samme. Det er et dårlig tegn dersom ingen av partene (verken NTNU eller studenten) har interesse av å tette hullene så lenge karakteren er ok. Jeg har selv hørt studenter som har bedt om å få se sensornotater for å lære bedre, noe som i dette tilfellet ble avslått.

7) Eksamen teller 100%

I mange tilfeller kan en tradisjonell eksamen ha verdi. Memorering (pugging) og bruk av algoritmisk oppgaveløsning har fått negativ oppmerksomhet, men er i mange tilfeller verdifulle kompetanser. I arbeidslivet er det en nødvendighet å ha grunnleggende kunnskap i disse kategoriene. Dermed gir det også mening å ha en tradisjonell, individuell eksamen som tester disse ferdighetene. Men dersom en slik eksamen teller 100% bør varsellampene blinke. Kanskje vil 20% vekting være mer formålstjenlig i mange tilfeller.

8) Gjennomsnittskarakteren skal være C

Med ujevne mellomrom blir det presisert to forhold som står i motsetning til hverandre: Det ene er at gjennomsnittskarakteren skal være C. Dette ble blant annet presisert med hensyn til masteroppgaver i 2014. Det andre er at karakterene ikke skal være normerte, men et uttrykk for studentens kompetanse. Dersom gjennomsnittskarakteren i en emne skal være C, så betyr det i klartekst normering, og da bør det gis klare retningslinjer for hvordan dette skal gjennomføres. Også om det skal gjelde emner på PhD-nivå, der kandidatene må ha A eller B for å få emnet godkjent.

9) Uklare vurderingskriterier (f.eks. ved mastersensur)

Dette henger sammen med punktet over. Jeg har selv vurdert masteroppgaver i lærerutdanningen ved flere universitet. Her er vurderingskriteriene forskjellige mellom de ulike utdanningsorganisasjonene, og ved NTNU er de uklare, både med hensyn til innhold og formål. Første punkt på lista over hva som skal vektlegges er «relevans», et begrep som i litteraturen blir definert svært vidt og på mange ulike måter. Hvilken relevans er det NTNU vil vektlegge? Det er vanskelig å forsvare såpass uklare vurderingskriterier kombinert med en karakterskala fra A til F.

10) For stort pensum

Et studiepoeng er ikke et mål for kompetanse. Det er en enhet som i større grad angir et arbeidsomfang. Det er en anerkjent og logisk sammenheng mellom omfanget i et emne og muligheten til å gå i dybden og oppnå god forståelse. Er omfanget i et semester for stort, vil de færreste kunne fordype seg på en god måte. Kombinasjon med eksamen som eneste karaktergivende prøve er en effektiv hemmer av god læring.

Hvor stor betydning har sluttvurderingen? Den avgjør hvilke studiemuligheter du får, hvordan du blir rangert av en vitenskapelig komite eller hvor i bunken din jobbsøknad skal ligge. Den er derfor av stor betydning. Selv har jeg gått i mange av fellene beskrevet over i eksamener jeg har hatt ansvaret for. Oppgradering av vurderingssystemet er for krevende til at ansvaret bør overlates til hver enkelt av oss. Som emneansvarlig blir jeg møtt med mange kvalitetskrav fra NTNU når det gjelder tidsfrister, dokumentasjon og eksamensform, men jeg har ikke oppfattet at min arbeidsgiver bryr seg om punktene over. Oppgradering av vurderingssystemet er en jobb der NTNU, UH-sektoren og gjerne lovgiver må legge grunnlaget. Det finnes heldig vis eksamener ved NTNU som kan fungere som gode modeller. Om det fortsatt finnes eksempler som ikke holder mål, håper jeg studentene sier tydelig fra. Ingen er tjent med et universitet som gjør det mer lønnsomt å være karakterstrateg enn faglig kompetent, men alle er tjent med et system som gir bedre læring.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.