Kunstig intelligens gjør at høyere utdanning må revolusjoneres

Universitetsansatte har vært for konservative i diskusjoner om KI. Det har mest vært snakk om å endre eksamensformer for å hindre juks. Det er på tide å innse at KI er en irreversibel teknologisk revolusjon, som krever at vi endrer hvordan, men også hva vi underviser.

Fakta

Eli Smeplass

Utdanning: Doktorgrad i sosiologi

Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkespedagogikk ved Institutt for lærerutdanning

Roller i UH-sektoren: Medlem av New University Norway og initiativtaker til ProtestPub

Faglige interesser: Utdanning og samfunn

Opptatt av: Utdanningspolitikk på alle nivå, menneskelig engasjement og samhandling

Et paradigmeskifte

Den plutselige tilgangen på kunstig intelligens og språkmodeller markerer et paradigmeskifte i kunnskapshistorien. Selv om begrepet kunstig intelligens (KI) har eksistert siden 1950-tallet, har det de siste årene skjedd en bemerkelsesverdig utvikling etter at de såkalte språkmodellene, eller generativ kunstig intelligens, ble tilgjengelig for hvem som helst. Ikke bare kan disse modellene generere tekst, bilder, kode og mye annet på bestilling – bruksområdene virker nesten endeløse.

Studiebarometeret har i 2023 og 2024 hatt spørsmål om bruken av KI som en del av undersøkelsen. Det viser seg at bruken raskt har blitt nokså utstrakt. 80 prosent av studentene rapporterer nå at de bruker språkmodeller i studiearbeidet sitt. Til nå har mye av diskusjonen i UH-sektoren ikke handlet om potensialet med den nye teknologien, men snarere dreid seg om hvordan det berører eksamen. Men det er på tide å komme forbi forestillinger om at det vi har gjort før fremdeles er relevant. Denne teknologien berører mye mer enn bare vurderingsform.

Mange emner hatt skriftlig eksamen som sluttvurdering. Årsaken er ikke nødvendigvis at det er den beste måten å måle studenters prestasjoner på, men det er en billig form for vurdering. Problemet som oppstod da KI ble et tilgjengelig verktøy for alle, er at det ikke lengre er like enkelt å skille mellom det studenten selv har skrevet og hva de har fått hjelp til å generere. Hva om vedkommende presenterte generert tekst som «egenprodusert», og dermed ikke egentlig kan det som oppgaven fremstiller? Problemet er jo ganske grunnleggende, og bekymringen absolutt reell. Når eksamen kan besvares med noen få tastetrykk, er faktisk ikke skriftlig arbeid lengre en god indikator på hva studenten har lært.

Skriftspråkets verdi er for evig forskjøvet

For å kunne fortsette å tjene vårt formål som utdanningsarenaer i denne post-KI-verdenen, må vi erkjenne at ordets verdi for evig er forskjøvet i en situasjon hvor vi ikke kan vite om vi leser et menneskeskapt ord, eller et ekko generert av teknologi vi har satt til verden. En realitet vi må ta inn over oss er at skriftlig arbeid aldri kommer til å bli det samme igjen. Det som før kanskje var et godt uttrykk for læring, kan tilsynelatende nå skapes av en programvare. Denne grunnleggende forandringen virker det som om det er vanskelig for oss å innse – særlig for de av oss som jobber med skriving som faglig verktøy.

Vi kan trolig stille spørsmål ved om skriftlig eksamen egentlig har vært en fullverdig måte å vurdere læring på. I mange tilfeller ender de studentene som allerede hadde høyt snitt i videregående opp med de beste karakterene også i høyere utdanning. Selv om hele målet med utdanning, er at man skal ha mulighet til å utvikle nye kunnskaper og ferdigheter, kan det tyde på at utdanningssystemet også er laget for å bekrefte kvaliteter som studentene allerede har med seg inn i studiene. Greit nok, men hva er problemet med det? Kanskje ikke så mye vil noen si, så lenge studentene går ut med vitnemål som dokumenterer at man har bestått emnene. Som tilbydere av utdanning er vi forpliktet å tro på at aktivitetene vi legger opp til i undervisningen bidrar til læring for studentene. De skal sitte igjen med noe nytt, og deres læring er formålet med all undervisning. Måling av læring er egentlig sekundært, det er et biprodukt av aktiviteten, men kan og bør aldri bli målet i seg selv.

Er læring mulig etter KI?

Vi kan tenke at dette trolig bare er begynnelsen på en teknologisk revolusjon som kommer til å bli mye mer utbredt og normalisert over tid. Studenter i høyere utdanning og elever i skolen kan snart lage sin egen undervisning ved hjelp av KI. En fallgruve er at mennesker ofte er litt late og ønsker å optimalisere forholdet mellom innsats og utbytte – da kan det hende vi lurer oss selv til å tro at læring finner sted, mens vi egentlig blir passive og overfladiske. Det føles godt å bli underholdt og oppleve mestring, men hva sitter vi igjen med av kunnskap og ferdigheter? Universitetsansatte og lærere i skolen må derfor fokusere på hvordan de kan fasilitete en kritisk bruk av KI som verktøy, og hele tiden sørge for at læring er hovedformålet med aktivitetene. Det er en rekke bøker og sci-fi-filmer som har tatt opp problematikker som kunstig intelligens kan stille oss ovenfor. Mange med et dystert syn på verden, og med (mer eller mindre forståelige) negative menneskesyn. De stiller samtidige viktige filosofiske og etiske spørsmål. Det er åpenbart at vi ikke kan la teknologien styre oss, det er vi som må finne ut hvordan vi kan bruke teknologien på en hensiktsmessig måte.

Studieprogram må redesignes

Alle de nye digitale mulighetene knyttet til KI gjør at universitetsansatte risikerer å bli overflødige innen svært kort tid. Hvorfor studere når du kan tilegne deg kunnskap på egenhånd? Hvorfor komme på forelesning når du kan få en podcast av ei bok eller en artikkel med et par tastetrykk?

Til daglig jobber jeg med yrkesfaglærerutdanning, og underviser i fag hvor praktisk kunnen er like viktig som hvordan vi tenker om verden. Veldig lite av aktiviteten vi gjør på campus er forelesning, en liten del av undervisningen er fremdeles skriftlig arbeid, men langt ifra alt. Studentene får ofte sammensatte oppgaver hvor de må samarbeide for å finne informasjon, sette sammen kunnskap fra forskjellige felt, og bruke det som redskap til å utvikle egen undervisning som lærere. Studentene skal styrkes som handlende lærende mennesker, inkludert hvordan de kan bruke KI som en del av en arbeidshverdag i yrkesopplæringen. Vi har mye dialog med studentene om hva som er hensiktsmessige læringsoppgaver for at de skal tilegne seg kunnskap. Slike prosesser stiller store krav til både studenter og undervisere, men er helt nødvendig for at studentene skal sitte igjen med en relevant utdanning.

Slik jeg ser det, så vil veien videre være å virkelig kritisk reflektere over hva vi kan og ikke kan tilby i en verden hvor kunnskap (tilsynelatende) er i raskere utvikling enn noen gang tidligere i historien. Vi må tilbake til spørsmålet om hva det er studentene skal lære og hvorfor, mer enn å være opptatte av hvordan vi kan bevare det som har vært. Kanskje skal vi slutte med å fokusere så mye på skriftlig arbeid som innlevering i det hele og det store. I fremtiden kan praktiske øvelser, kritisk sammenstilling av store mengder informasjon, og bruk av teknologiske verktøy være like viktig om ikke viktigere enn å kunne presentere fakta, drøfte innhold og bygge argumenter. Vi kan lære bort å skrive for å tenke, reflektere og skape, eller skriving som en uttrykksform med egenverdi.

Fremtidsoptimisme

Det er heller ikke sikkert den viktigste utviklingen vil finne sted i høyere utdanning. Bruken av ny teknologi skjer ofte uten noen overordnet plan, og ting tyder på at arbeidslivet i stor grad ser et potensial i å integrere kunstig intelligens i mange ulike oppgaver. Jeg ser også tydelige tegn på at mange norske lærere ligger langt foran når det gjelder å bruke KI til å legge til rette for elevers læring. Som medlem av flere grupper i sosiale medier hvor lærere deler opplegg og erfaringer med bruken, observerer jeg stor variasjon i hvilke verktøy som brukes, og sterk kultur for deling. Det er også kritiske diskusjoner, hvor lærere er opptatte av at KI skal brukes for å støtte elevers læring, og ikke som en sovepute for tom generering av tekst. Det er et svært godt utgangspunkt at vi har en autonom og reflektert lærerstand i norske skoler i dag. Kanskje skal vi heller ut og se på mangfoldet av praksiser som nå er i ferd med å vokse frem i skolen, for å finne ut hvordan KI kan være med på å styrke læringsprosesser snarere enn å hindre dem. Et konkret eksempel på hvordan KI kan bidra til bedre utdanning, er at det er mye enklere og mindre ressurskrevende enn før å tilrettelegge for individuell tilpasning.

Tilbake til tegnebrettet

Jeg merker meg at det satses på kunstig intelligens på nasjonalt nivå, også lokalt på universitetene. Vi skal være forsiktige med å fortelle fagpersoner hvordan de skal jobbe for å sikre læring i egne fagfelt, dette vet de virkelig best selv. Samtidig er jeg overbevist om at vi nå står ovenfor en så grunnleggende endring i skriftspråkets makt, at utdanning på alle nivåer kommer til å bli permanent endret som følge av KI. Vi må derfor være villige til å gå tilbake til helt grunnleggende spørsmål for å sikre oss at utdanningene vi tilbyr fremdeles er relevant i fremtiden. Noe av det går også ut på å gjette, for det er stor usikkerhet om hva som vil være viktige egenskaper for arbeidstakere og fagpersoner i fremtiden. Hva er kjernen i det fagmiljøet har undervist til nå, og hvordan vil dette endre seg som følge av kunstig intelligens? Hvilke grep kan gjøres nå for å sikre at studentene våre utvikler egenskaper og kunnskaper som relevante nå og om 20 år? Hvordan tror vi fremtiden for fagfeltet vil påvirkes av den nye teknologien vi nå bare ser starten av, og som trolig kommer til å utvikle seg enda mer i fremtiden? Det er ikke sikkert vi vil få svarene umiddelbart, men vi kan i hvert fall forsøke å forstå noen av konsekvensene og omfanget av det som kommer.