Om å skyte seg selv i foten, og de skuddskader slikt gjerne medfører

For noen år siden ble det satt i gang et arbeid for å forenkle ansettelser i vitenskapelige stillinger. Formålet var å forkorte tidsbruken og samtidig opprettholde kvaliteten. Dette har vært vellykket. Ved mitt fakultet har vi sett en ikke uvesentlig reduksjon i medgått tid fra utlysning til ansettelse. Vi har også opprettholdt kvaliteten.

Dette prisverdige formålet har imidlertid fått et skudd for baugen: I forbindelse med revisjon av personalreglementet ved NTNU sommeren 2021 ble det vedtatt to endringer hvor det synes som om de praktiske og økonomiske konsekvensene av disse ikke har vært nøye nok gjennomtenkt av partene:

a) Man kan ikke lenger på instituttet luke ut åpenbart ikke-kvalifiserte søkere, såkalt intern sortering, før resten sendes til ekstern komite for bedømmelse.

b) Også ved ansettelser i stillinger som universitetslektor skal det opprettes en ekstern sakkyndig komite, på samme måte som for førsteamanuensis/professor.

Gjengangere

Punkt a) medfører lenger medgått tid, men kanskje viktigere: kostnaden for bedømmelse går opp siden komiteen skal vurdere alle søkere, også de som åpenbart ikke er kvalifisert. Vårt fakultet har en del «gjengangere» i søkermassen, gjerne personer utenfor Norge som søker på «alt». Jeg vil tro at andre fakulteter opplever det samme. Tidligere har vi kunnet luke ut disse, men ikke nå lenger. Dette skal nå den eksterne komiteen gjøre, og få betalt for.

Punkt b) kan jeg ikke helt se hvordan skal gjennomføres i praksis: a) hva skal komiteen bedømme? Alle fakulteter har i dag interne retningslinjer som sendes ut til de komiteene som skal bedømme førsteamanuensis/professor. Vi har ikke noe slikt for universitetslektor. Vil dette bli utarbeidet fra NTNU sin side? b) En stilling som universitetslektor innebærer 80% undervisning, 20 % faglig utvikling (FoU). Det synes for meg å være sløsing med penger å betale en ekstern komite for å bedømme den delen av kompetansen som danner grunnlaget for 20% av stillingen.

Og sier masteroppgaven (som ofte er det eneste forskningsarbeidet søkerne kan vise til) noe om hvilket potensial søkeren har for å undervise? c) i enkelte fag blir den nye regelen om bedømmelse enda mer absurd.

At søkerne har mastergrad viktigst

Ved Eksperter i team, som er en del av mitt fakultet, så er man mer interessert i AT søkerne til stillinger som universitetslektor har mastergrad og ikke så mye HVA søkerne har mastergrad i. De rekrutterer fra mange fag. Det vil være umulig å finne en komite som kan vurdere masteroppgaver innen f.eks. psykologi, sosiologi, pedagogikk, statsvitenskap, rådgivning, som kan sammenlikne disse opp mot hverandre og på det grunnlag si noe om hvem som egner seg best til å undervise ved Eksperter i team. Det er heller ikke uvanlig at flere enn 15 søkere melder seg når Eksperter i Team lyser ut stillinger som universitetslektor. Uten mulighet til å luke ut ikke-kvalifiserte søkere så vil dette med dagens honorarsatser koste kroner 33,000.

Og siden Eksperter i team rekrutterer så bredt så kan ikke den eksterne komiteen gjøre stort annet enn å sjekke om søkerne faktisk har mastergrad eller ikke. Da er 16,500 per person på de to eksterne komite-medlemmene god betaling! Et eksempel på dårlig betaling derimot er det når en førsteamanuensis-komite som et resultat av manglende intern sortering får mange søknader til vurdering, men kun får betalt for de 16 første slik honorar-satsene er nå.

I en nylig ansettelsesprosess ved Institutt for samfunnsøkonomi (ISØ) meldte det seg 68 søkere til en stilling, og komitemedlemmene fikk like mye betalt (kr. 22,000) hver for å vurdere alle disse som hvis det var kun 16. Dersom vi også framover ikke kan ha en intern sortering av søkere må vi i hvert fall tilby de eksterne medlemmene bedre betalt. Ellers tror jeg det kan bli vanskelig å rekruttere personer til disse komiteen når antall søkere er veldig stort og man også må bedømme kandidater som åpenbart ikke er kvalifisert. I det konkrete eksemplet fra ISØ ble kun 11 av søkerne rangert av komiteen. 57 av søkerne var altså ikke kvalifisert!

Det eneste lyspunktet jeg kan se at vi nå kan benytte pengene som vi slipper å bruke på to-sensordning på eksamen til å bedømme universitetslektor-søkere og betale eksterne medlemmer i bedømmelseskomiteer for å vurdere åpenbart ikke-kvalifiserte søkere!