For et par uker siden ble det klart at regjeringen vil overføre 5 milliarder mer til kommune-Norge både i 2024 og 2025.
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) øser mer penger utover kommune-Norge. Men penger løser ikke alle problemer, minner denne ukas gjesteskribent, og tidligere direktør for Trondheim kommune, om.Foto: Javad M. Parsa / NTB
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Bakgrunnen for regjeringens beslutning er at store deler av
kommune-Norge sliter med svært dårlig økonomi og i løpet av året har det vært
en rekke forslag om sparetiltak innenfor mange tjenesteområder. Skole, barnevern, eldreomsorg osv. Skolenedleggelser i grisgrendte strøk er
dårlig PR for regjeringspartiene, kanskje var det noe av årsaken til den
gedigne redningspakken.
Fakta
Morten Wolden
Utdanning: Typograf. Mediefag. Bachelor i ledelse og
bachelor i økonomi og administrasjon, master i offentlig administrasjon.
Nåværende jobb: Administrerende direktør i Sit.
Roller i UH-sektoren: Periodevis undervisning og
sensorvirksomhet MPA, medlem av opptaksutvalget for høyere utdanning, pådriver
for universitetskommunesamarbeid.
Faglige interesser: Ledelse og endringsprosesser. Innovasjon
og utvikling. Diverse idrettsengasjement lokalt og nasjonalt.
Opptatt av: Framtidsperspektiver og det store
utfordringsbildet, og behovet for å utvikle nye samskapingsprosesser både på
organisasjonsnivå og samfunnsnivå.
Mens ordførere rundt om i landet jubler unisont, er ikke
alle like glade for gavepakken. Sjeføkonom Øystein Dørum i NHO mener dette er
feil medisin, og ikke vil løse de langsiktige utfordringene. Han frykter
ytterligere utsettelse av en etterlengtet rentenedsettelse. Trump-seier i USA har
ikke gjort den situasjonen bedre heller.
Men selv KS-leder Gunn Marit Helgesen velger å krydre
takketalen for milliardpakken med å påpeke at dette ikke bare dreiers seg om
penger. «Realiteten er at
situasjonen i kommunene er så sammensatt og utfordrende at penger ikke løser
alt» . Hun ber regjeringen og Stortinget å ta tak i detaljstyringen av
kommunesektoren, slik at kommunene får rom til å omstille seg.
Det har Gunn Marit Helgesen helt rett i. Norge, sammen med
resten av Europa, står foran enorme samfunnsutfordringer, og omstillinger som
vi ikke har sett maken til.
Perspektivmeldingen som ble lagt fra i august i år viser at
vi innen 2060 blir 700.000 flere eldre over 67 år, og man antyder et behov for
180.000 flere stillinger innenfor helse og omsorg. Men, utfordringen kommer
ikke i 2060. Den kommer mye tidligere enn som så. I løpet av 10-15 år vil
antall eldre over 85 år dobles. Det samme vil antall demente. Dette fordrer en
storstilt utbygging av tjenestetilbudet i kommunene.
I samme periode skal vi omstille oss til
lavutslippssamfunnet, videreutvikle det eksisterende og bygge nytt bærekraftig
næringsliv, og opprettholde den internasjonale konkurranseevnen.
Samtidig er fødselstallene rekordlave, og det blir færre til
å ta seg av det voksende antallet eldre over 80 år. Selv om det er krevende
tider i noen bransjer akkurat nå, med nedbemanninger både i det private og det
offentlige, vil situasjonen både på kort og mellomlang sikt være en voldsom
mangel på arbeidskraft.
Mange med meg har sagt at vi vil gå tom for folk her i
landet, lenge før vi går tom for penger. Det er det dessverre ikke så mange
politikere som ønsker å snakke om. Debatten etter at perspektivmeldingen ble
lagt fram i august med sitt enorme utfordringsbilde var pinlig puslete, man
hoppet ned i skyttergravene og pekte på «de andre» som ikke hadde gjort jobben
sin i nåværende eller forrige regjeringsperiode.
Hvis vi ikke nå klarer å ta tak i utfordringen mens den er
under oppbygging, så blir det de som kommer etter oss som må løse flokene.
For det er en svært kompleks og sammensatt utfordring som er
under oppseiling, som stiller krav nye former for samhandling, langsiktighet, ny kunnskap, nye utdanningsløp, nye teknologier
og ikke minst; Politisk mot.
Noen ønsker å bagatellisere situasjonen, og mener løsningen
er enkel og består av tre faktorer. 1. Kunstig intelligens som overtar oppgaver
som i dag løses av mennesker. 2. Det å få alle som i dag står utenfor
arbeidsliv og utdanning i jobb. 3. Få ned sykefraværet – blant annet ved å
gjøre noe med sykelønnsordningen.
Ja, det kan hjelpe. Men er ikke i nærheten av å løse
situasjonen. Vi har ikke mulighet til å lykkes med dette uten at vi iverksetter
en kraftig samfunnsmessig deregulering. Nylig avdøde Victor Normann gjorde en
stor innsats i sin tid da han jobbet for å modernisere offentlig sektor, andre
statsråder har prøvd det samme. Men faktum er at siden den gangen er kommet
hundrevis av lover, forskrifter, veiledere, normer og ombud som har bundet
iallfall offentlig sektor fast til masten. I tillegg har man bygd opp
departementale fagsiloer og styrket kontroll og tilsynsmyndigheten for å sørge
for at alle holder seg på den samle sti. Byråkratiet har vokst seg større, det
lokale handlingsrommet er blitt betraktelig mindre.
Skal vi lykkes med omstillingen krever det samhandling både
vertikalt og horisontalt. Det fordrer at vi ser hvordan oppgavene innenfor
helse løses bedre og smartere. Her kan vi jo gløtte litt til nabolandene våre. Og
vi kommer ikke bort fra å se på kommunestørrelse og regionalt samarbeid om
oppgaveløsning.
Her vil også utdanningsinstitusjonene spille en viktig
rolle, både når det gjelder forskning og kunnskapsutvikling. NTNU har jo på
mange måter vært banebrytende på tverrfaglighet. Eksperter i team for masterstudentene
er nettopp blitt for å bruke ulike fag og ulik kunnskap for å finne nye
løsninger på komplekse utfordringer. Indøk’ere er jo mer ettertraktet enn noen
gang. Tverrfaglige kulturstudier, og tverrfaglige emner på helse og sosialområdet
er også på plass.
Så spørs det om det er nok. Det er sannsynligvis behov for
ytterligere samspill mellom UH-sektoren og næringsliv og offentlig sektor for å
løse samfunnsflokene, trolig også en fornyelse på høyskole og universitetsnivå.
Jeg håper det er noe som fagmiljøene på NTNU og andre utdanningsinstitusjoner tenker
på og er opptatt av. For denne gangen kan vi ikke stole på politikerne. Selv om
de kanskje ikke har valgt å stikke hodet i sanden velger man det som ligger
nærmest og enklest akkurat nå; Skrive ut en sjekk med et stort antall nuller
bak.