Penger løser ikke alt, heller ikke i Norge

Bakgrunnen for regjeringens beslutning er at store deler av kommune-Norge sliter med svært dårlig økonomi og i løpet av året har det vært en rekke forslag om sparetiltak innenfor mange tjenesteområder. Skole, barnevern, eldreomsorg osv. Skolenedleggelser i grisgrendte strøk er dårlig PR for regjeringspartiene, kanskje var det noe av årsaken til den gedigne redningspakken.

Fakta

Morten Wolden

Utdanning: Typograf. Mediefag. Bachelor i ledelse og bachelor i økonomi og administrasjon, master i offentlig administrasjon.

Nåværende jobb: Administrerende direktør i Sit.

Roller i UH-sektoren: Periodevis undervisning og sensorvirksomhet MPA, medlem av opptaksutvalget for høyere utdanning, pådriver for universitetskommunesamarbeid.

Faglige interesser: Ledelse og endringsprosesser. Innovasjon og utvikling. Diverse idrettsengasjement lokalt og nasjonalt.

Opptatt av: Framtidsperspektiver og det store utfordringsbildet, og behovet for å utvikle nye samskapingsprosesser både på organisasjonsnivå og samfunnsnivå.

Mens ordførere rundt om i landet jubler unisont, er ikke alle like glade for gavepakken. Sjeføkonom Øystein Dørum i NHO mener dette er feil medisin, og ikke vil løse de langsiktige utfordringene. Han frykter ytterligere utsettelse av en etterlengtet rentenedsettelse. Trump-seier i USA har ikke gjort den situasjonen bedre heller.

Men selv KS-leder Gunn Marit Helgesen velger å krydre takketalen for milliardpakken med å påpeke at dette ikke bare dreiers seg om penger. «Realiteten er at situasjonen i kommunene er så sammensatt og utfordrende at penger ikke løser alt» . Hun ber regjeringen og Stortinget å ta tak i detaljstyringen av kommunesektoren, slik at kommunene får rom til å omstille seg.

Det har Gunn Marit Helgesen helt rett i. Norge, sammen med resten av Europa, står foran enorme samfunnsutfordringer, og omstillinger som vi ikke har sett maken til.

Perspektivmeldingen som ble lagt fra i august i år viser at vi innen 2060 blir 700.000 flere eldre over 67 år, og man antyder et behov for 180.000 flere stillinger innenfor helse og omsorg. Men, utfordringen kommer ikke i 2060. Den kommer mye tidligere enn som så. I løpet av 10-15 år vil antall eldre over 85 år dobles. Det samme vil antall demente. Dette fordrer en storstilt utbygging av tjenestetilbudet i kommunene.

I samme periode skal vi omstille oss til lavutslippssamfunnet, videreutvikle det eksisterende og bygge nytt bærekraftig næringsliv, og opprettholde den internasjonale konkurranseevnen.

Samtidig er fødselstallene rekordlave, og det blir færre til å ta seg av det voksende antallet eldre over 80 år. Selv om det er krevende tider i noen bransjer akkurat nå, med nedbemanninger både i det private og det offentlige, vil situasjonen både på kort og mellomlang sikt være en voldsom mangel på arbeidskraft.

Mange med meg har sagt at vi vil gå tom for folk her i landet, lenge før vi går tom for penger. Det er det dessverre ikke så mange politikere som ønsker å snakke om. Debatten etter at perspektivmeldingen ble lagt fram i august med sitt enorme utfordringsbilde var pinlig puslete, man hoppet ned i skyttergravene og pekte på «de andre» som ikke hadde gjort jobben sin i nåværende eller forrige regjeringsperiode.

Hvis vi ikke nå klarer å ta tak i utfordringen mens den er under oppbygging, så blir det de som kommer etter oss som må løse flokene.

For det er en svært kompleks og sammensatt utfordring som er under oppseiling, som stiller krav nye former for samhandling, langsiktighet, ny kunnskap, nye utdanningsløp, nye teknologier og ikke minst; Politisk mot.

Noen ønsker å bagatellisere situasjonen, og mener løsningen er enkel og består av tre faktorer. 1. Kunstig intelligens som overtar oppgaver som i dag løses av mennesker. 2. Det å få alle som i dag står utenfor arbeidsliv og utdanning i jobb. 3. Få ned sykefraværet – blant annet ved å gjøre noe med sykelønnsordningen.

Ja, det kan hjelpe. Men er ikke i nærheten av å løse situasjonen. Vi har ikke mulighet til å lykkes med dette uten at vi iverksetter en kraftig samfunnsmessig deregulering. Nylig avdøde Victor Normann gjorde en stor innsats i sin tid da han jobbet for å modernisere offentlig sektor, andre statsråder har prøvd det samme. Men faktum er at siden den gangen er kommet hundrevis av lover, forskrifter, veiledere, normer og ombud som har bundet iallfall offentlig sektor fast til masten. I tillegg har man bygd opp departementale fagsiloer og styrket kontroll og tilsynsmyndigheten for å sørge for at alle holder seg på den samle sti. Byråkratiet har vokst seg større, det lokale handlingsrommet er blitt betraktelig mindre.

Skal vi lykkes med omstillingen krever det samhandling både vertikalt og horisontalt. Det fordrer at vi ser hvordan oppgavene innenfor helse løses bedre og smartere. Her kan vi jo gløtte litt til nabolandene våre. Og vi kommer ikke bort fra å se på kommunestørrelse og regionalt samarbeid om oppgaveløsning.

Her vil også utdanningsinstitusjonene spille en viktig rolle, både når det gjelder forskning og kunnskapsutvikling. NTNU har jo på mange måter vært banebrytende på tverrfaglighet. Eksperter i team for masterstudentene er nettopp blitt for å bruke ulike fag og ulik kunnskap for å finne nye løsninger på komplekse utfordringer. Indøk’ere er jo mer ettertraktet enn noen gang. Tverrfaglige kulturstudier, og tverrfaglige emner på helse og sosialområdet er også på plass.

Så spørs det om det er nok. Det er sannsynligvis behov for ytterligere samspill mellom UH-sektoren og næringsliv og offentlig sektor for å løse samfunnsflokene, trolig også en fornyelse på høyskole og universitetsnivå. Jeg håper det er noe som fagmiljøene på NTNU og andre utdanningsinstitusjoner tenker på og er opptatt av. For denne gangen kan vi ikke stole på politikerne. Selv om de kanskje ikke har valgt å stikke hodet i sanden velger man det som ligger nærmest og enklest akkurat nå; Skrive ut en sjekk med et stort antall nuller bak.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her