En umulig oppgave

«Siden tidlig på 90-tallet har vi hatt det samme systemet for finansiering og kvalitetssikring av forskningsprosjekter. Nå ønsker jeg endringer», skrev millionær og Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe i Khrono.

Kjent for sine sleivspark mot sektoren, tok Moe til orde for en rekke politiske endringer for universiteter og høgskoler med en nokså smakløs retorikk. Vi skulle få en «Total makeover». Nå begynner vi å kjenne konsekvensene av denne synlighetspolitikken.

Bes om å spare enda mer: - Kan også bli aktuelt å si opp ansatte

Selv om både han og den etterfølgende ministeren Sandra Borch snubla så til de grader da de skulle styre norsk UH-sektor - har de klart å sette sine historiske spor. Nå leser jeg i saksdokumenter fra fakultetet mitt ved NTNU at det kan bli snakk om oppsigelser. OPPSIGELSER. Med Arbeiderpartiet i regjering. Årsakene er sammensatte, og vi kan sikkert klage på både den ene og andre beslutningen som er tatt av ledere lengre opp i systemet. Hovedårsaken til utfordringene på mitt fakultet hvor lærerutdanningen er den desidert største enheten, er manglende mulighet for langsiktig planlegging. 

Det skjer som følge av en overraskende underfinansiering av de nye lærerutdanningene som liksom skulle fikse alt som var feil med norsk skole. Videre har man krevd at institusjonene ikke skal kunne ha penger på bok, og det er vanskelig å stabilisere økonomien uten en buffer. Og for det tredje har man gått over til en ny finansieringsmodell som først og fremst gir uttelling for kandidatproduksjon. Det er mange kompliserte prosesser på samme tid.

Dette skjer samtidig som søkerne til lærerutdanningene har gått ned, trolig fordi læreryrket ikke virker lukrativt lengre når lærere verken har gode arbeidsvilkår, konkurransedyktig lønn eller status i samfunnet. Det er også en konsekvens av politiske beslutninger. Summen av det hele er at lærerutdanningene, som i utgangspunktet har levert så godt det har latt seg gjøre til politiske ønsker, er i fritt økonomisk fall. Arbeidsmiljøene vil lide, ansatte med spisskompetanse og erfaring må finne annet beite, og mulighetene for å faktisk bygge gode utdanninger for lærerne våre blir stadig vanskeligere.

Ytring

- Siden fusjonen har det rådet en enorm ansettelsesoptimisme ved instituttet

Politikere fra ulike partier produserer altså først krisene for sin egen vinning. Høyre ville vise slagkraft i skolepolitikken. Senterpartiet vil vise evne til å effektivisere offentlig pengebruk. De har jobbet for å kunne påberope seg at de reparerte læreryrket og høyere utdanning. Deretter nekter de å sikre institusjonene økonomisk stabilitet for å bygge opp sterke fagmiljø som faktisk kan sikre det samfunnsoppdraget de er satt til å forvalte. Dette er altså i hovedsak en politisk skapt situasjon, og de fleste som er ansvarlige har allerede forlatt posten sin på grunn av politiske skift, men også inkompetanse. Sånn blir det når utdanning blir ansett som et instrument for politiske interesser, og ikke en menneskelig og samfunnsmessig investering.

Jeg håper dette vil bli en politisk vekker, men jeg ser allerede at skylden plasseres nærmere grasrota. Hvem skal ta ansvaret for å sikre langsiktighet og forutsigbarhet?

Innlegget ble først publisert i Khrono.