Ytring
Selvplagiering på doktorgradsnivå
Da jeg starta som doktorgradsstudent, ble jeg fortalt at det var et mål å skrive «publiserbar tekst» når jeg tok doktorgradsemner. Nå er målet å skrive tekst som aldri skal brukes igjen.
Jeg løser problemet ved å ikke avlegge eksamen i emnene jeg har tatt i høst, skriver Elise Farstad Djupedal.
KRISTOFFER FURBERG
Det siste året har selvplagiering vært hyppig diskutert i akademia, også i Universitetsavisa.
Nå har det også kommet på plass et regelverk som understreker at selvplagiering er forbudt. I studieforskriften på NTNU står det (§ 6.4) presisert at fusk innebærer å «presentere eget tidligere arbeid uten referanse; selvplagiat».
Bestemmelsen har fått innflytelse på doktorgradsnivå. Denne høsten har jeg deltatt på to doktorgradsemner ved NTNU der det har blitt vist til en fortolkning av studieforskriften. I begge emnene har de informert om selvplagiering ved å vise til denne beskrivelsen:
«The assignment cannot be used as a part of the doctoral thesis. The assignment can lean upon knowledge derived from work on the doctoral thesis, but the text cannot be transferred directly to the monograph, thesis cape or thesis articles.»
I tillegg har det blitt lagt til en klargjøring om at regelen ikke vil være et problem «så lenge teksten er noe bearbeidet (altså ikke «transferred directly»), vil vår holdning være konstruktiv og pragmatisk».
Det er foreløpig uklart hva dette betyr i praksis. Regelverket er nytt, og jeg kjenner ikke til eksempler der doktorgradsstudenter har blitt felt av dette.
Hva betyr «pragmatisk» når det også står at teksten ikke skal gjentas i «artikler, kappe eller monografi»? Vil grensa for selvplagiat settes ved et par setning, et avsnitt eller ved gjenbruk av større tekstutdrag? I dag er det et dataprogram som identifiserer selvplagiat. Hva betyr «pragmatisk» i møte med programmer som tallfester plagiat og dermed selvplagiat?
Selv etter omfattende bearbeiding vil enkeltsetninger og passasjer nødvendigvis bli gjentatt. Ikke av latskap, men fordi det ligger mye arbeid bak setninger i en avhandling. Jeg skulle mer enn gjerne brukt doktorgradsemner til å bearbeide og forbedre tekst som senere skal publiseres. Å omformulere setninger for omformuleringas skyld, er imidlertid både unødvendig og tidkrevende.
Jeg løser problemet ved å ikke avlegge eksamen i emnene jeg har tatt i høst. Det vil nødvendigvis føre til at jeg ikke får studiepoeng. Det får så være. Slik regelverket ser ut i dag, vil det være mer hensiktsmessig å undervisningsmelde seg i relevante emner og vurderingsmelde seg i emner som har lite eller ingen relevans for doktorgradsavhandlinga.
Slik unngår du selvplagiering. Dessverre er det den klart beste løsningen innenfor selvplagieringsregelverket slik det ser ut i dag.
Det får meg til å tenke på framveksten av meningsløse jobber og arbeidsoppgaver, som antropologen David Graeber har skrevet om. Hvorfor lages det regler som bidrar til at deler av doktorgradsutdanninga blir «pointless» og «silly», for å gjenbruke Graebers ord?
Med det nye regelverket blir det et mål å skrive tekst som verken skal eller kan brukes igjen. Det burde være unødvendig at doktorgradsstudenter må bruke tid og krefter på å tenke teknokratisk og skrive strategisk for å lure systemet.
