NTNU og nekropolitikk i Palestina

Årets vinner av Holberg-prisen, Achille Mbembe, er blant de intellektuelle som presist har forklart med begreper og analyser hva som skjer i Palestina. I flere artikler og bøker beskriver Mbembe hvordan former for kolonial styring han kaller «nekropolitikk» og «nekromakt» utfolder seg ikke minst i Palestina.

Han bygger på og utvider Foucault’s begreper om biomakt/biopolitikk, og skriver at statlig nekropolitikk arbeider gjennom individers kropper, men handler om mer enn både styring av liv og «retten til å drepe». 

Til NTNUs Styre og Rektor: - Situasjonen i Palestina er akutt og krever vår oppmerksomhet og handling

Dagens statssponsede død kan ikke fullt ut forklares slik. Nekropolitikk er den sosiale og politiske makten til å diktere hvem som kan få leve og hvem som må dø. Dette skaper våpenteknologisk, byråkratisk og infrastrukturelt støttede «dødsverdener» for individer og grupper av mennesker, skriver Mbembe. «Dødsverden» kan forstås som livsbetingelser som skaper mennesker med en status som «levende døde». Rasisme og «rasialisering» er en hovedmekanisme bak nekropolitikk.

Membe mener at den mest omfattende («accomplished») formen for nekromakt, er dagens koloniale okkupasjon av Palestina. Han skrev dette første gang i 2003. I dagens situasjon, med den gjennomgripende terror som befolkningen i Gaza utsettes for, så er Mbembes analyse og begreper mer aktuelle enn noen gang, og derfor var også Holberg-prisen særdeles treffende.

Her demonstrerer de under utmatrikuleringen

Nedslaktingen av sivile, bombing av barn, sykehus og skoler på Gaza skjer i sann tid rett foran øynene våre i måned etter måned. Planlagt og bevisst utsulting av en hel befolkning, innesperring og diktert massedrap, og fortvilelse og desperasjon som vi ikke kan forestille oss. Uten at det internasjonale samfunn griper inn med hverken sanksjoner eller andre virkemidler for å få en slutt på blodbadet. 

Dessverre benyttet ikke Mbembe talen sin i forbindelse med prisutdelingen i Bergen til å tematisere okkupasjonen av Palestina, krigen eller den katastrofale situasjonen i Gaza. Heller ikke Holberg-prisen gjorde det i sin utnevnelse av Mbembe.

Selv om det er hans begrep om nekropolitikk/nekromakt som er hans mest betydningsfulle vitenskapelige bidrag, og hvor okkupasjonen av Palestina tjener som et helt sentralt eksempel. Situasjonen i Gaza er i dag et høyaktuelt ekstremcase på Mbembes sentrale begreper om en rasistisk, apartheid-organisert nekropolitikk som styrer gjennom omfattende diktering av sult, lidelse og død, som skaper dødsverdener der palestinere dehumaniseres til «levende døde». Både Nelson Mandela og Desmond Tutu mente forøvrig at apartheidsystemet i Palestina var verre enn i Sør-Afrika.

Den forspilte muligheten til å adressere situasjonen på Gaza i forbindelse med prisutdelingen bringer opp spørsmålet om hvilket ansvar intellektuelle har. Alle akademikere bør spørre seg om «hva har jeg gjort?», slik Noam Chomsky oppfordret til i essayet «De intellektuelles ansvar» fra 1967 i forbindelse med krigen i Vietnam. 

Når vi daglig leser om de mest ekstreme og grufulle hendelser fra Gaza, hendelser jeg dessverre ikke engang greier å beskrive uten å måtte brekke meg (og langt mindre greier å se bilder og filmer av). Som beskrivelsene Wenche Waagen gir i innlegget sitt i UA, der hun beskriver infernoet som faktisk foregår på Gaza akkurat nå, og som har pågått i mange måneder.  

Til alle som tror på humanismen og menneskeverdet og som lar seg berøre av det som nå skjer: gå fra berøring til gjøring! Ta del i motstanden og protestene mot det som skjer på ett eller annet vis. Ved NTNU har studentene opprettet protestleir, slik det er gjort ved mange universiteter verden over, og både studenter og ansatte har organisert seg og stiller fire velbegrunnede og gjennomførbare krav til NTNU. 

Og alle kan i prinsippet bidra med noe. Enten det er å snakke om saken med familie, venner og kolleger, å støtte hjelpearbeid i ulike former, delta i demonstrasjoner og støttegrupper, skrive artikler og leserinnlegg, undervise studenter om tematikken, legge press på politikere, styremedlemmer, fagforeninger, egen ledelse, eller å delta i forbrukerboikotter eller akademisk og kulturell boikott.

Å gå inn for akademisk boikott kan også være et uttrykk for akademisk frihet. Akademisk frihet innebærer også friheten til å velge å ikke samarbeide. Ingen foreslår seriøst at institusjonene skal hindre individuelt forsker-til-forsker samarbeid. Bruk ikke den uvurderlige akademiske friheten som et retorisk grep for makttro unnfallenhet. Styret ved NTNU, så vel som fagforeningene Forskerforbundet og Tekna, er nå nødt til å kjenne sin besøkelsestid i denne saken. NTL går foran her. 

NTNUs styre og sentrale organer må nå vise at visjonen «kunnskap for en bedre verden» er noe institusjonen faktisk vil praktisere i møte med forbrytelser mot menneskeheten og mulig folkemord.