Hvem har fått med seg at NTNU er 25 år i år? Er det universitets vanskelige fødsel som gjør at jubileet forbigås i stillhet? Spør Magne Brekke Rabben - historiker, forfatter og førstebibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket, hvor han arbeider med vitenskaps- og universitetshistoriske samlinger.
SI august 2002 troppet jeg opp på plena bak Hovedbygningen på Gløshaugen. Jeg var 20 år, hadde nylig flyttet til Trondheim og fått meg hybel i en muggbefengt sokkelleilighet i Steinanvegen. Det var immatrikulering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Pirum sang en sang om eksamen på melodien til Bohemian Rapsody, det var danseforestilling og taler. Jeg husker ikke hvem det var, men fra scenen ytret noen at Trondheim hadde alle de viktigste kjennetegnene til en europeisk storby: En katedral, et universitet og et fotballag som spiller i Champions League.
Jeg kunne ikke så mye om NTNUs historie der jeg stod omkranset av de gamle universitetsbygningene på Gløshaugen: Hovedbygningen, Gamle elektro og Gamle kjemi. Men jeg visste at NTNU var en forholdsvis ny konstruksjon. Nesten fire tiår tidligere hadde pappa vært i samme situasjon som meg, men hans immatrikulering ble holdt inne i aulaen i Hovedbygningen, og han startet ikke studiene ved NTNU, men ved Norges tekniske høgskole (NTH) – byens stolthet fra 1910. Han skulle dessuten bli sivilingeniør. Hva jeg skulle bli, var jeg ikke sikker på, men jeg skulle begynne å studere historie. Senere på dagen var det buss opp til Dragvoll for en ny seremoni der.
Da jeg fortalte venner og kjente hva studieplanene mine var, lurte flere på hvorfor man kunne studere historie ved et teknisk-naturvitenskapelig universitet. Jeg skal innrømme at jeg lurte litt selv. Jeg hadde absolutt ingen anelse om at Dragvoll-miljøene hadde sin arv fra de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagmiljøene ved det som en gang var Den Almenvitenskapelige høgskolen (AVH), og som igjen kunne strekke sin historie tilbake til Noregs lærarhøgskule, etablert i 1922 i Lade gård.
Emil Spjøtvoll - NTNUs første rektor.Foto: Jens Petter Søraa/NTNU Universitetsbiblioteket.
Men selv en nybakt student som meg kunne ane at NTNU var en universitetsorganisasjon som ikke helt hadde satt seg. I 2002 var universitetet i sin daværende form kun seks år gammel. Det kunne merkes blant annet på alt snakket om skillet mellom Dragvoll- og Gløshaugen-fagene. Savnet etter NTNUs forløpere kom dessuten til uttrykk i sidebemerkninger fra enkelte forelesere. Jeg hørte det selv, og venner som studerte på Gløshaugen fortalte om det samme.
Det var første januar 1996 at høyskolene NTH, AVH sammen med Vitenskapsmuseet og byens musikkutdanning og medisinutdanning ble samordnet til NTNU. Det betyr at NTNU i år er 25 år. En skulle kanskje tro det var grunn til å feire, men dette er et jubileum universitetet synes å ville forbigå stillhet.
Hvorfor er lysten til å feire NTNUs 25-årsjubileum så liten? Er det historieløshet hos NTNU-ledelsen, eller er det fordi de ikke ønsker å rippe opp i fortiden?
I 2010 var det hundre år siden NTH ble etablert på Gløshaugen. Det jubileet ble feiret med brask og bram, blant annet med boka Turbulens og tankekraft om NTNUs historie, skrevet av historikerne Thomas Brandt og Ola Nordal. Her kan vi lese at NTNUs fødsel var av det smertefulle slaget.
Siden 1968 hadde NTH og AVH vært i et tvunget partnerskap under den nasjonalt sett helt spesielle paraplyorganisasjonen kalt Universitetet i Trondheim (UNIT). Det var en løs organisasjon der høyskolene hadde stor grad av autonomi. Ved inngangen til 1990-tallet var arbeidet i gang med en ny universitets- og høyskolelov. Signalene fra kirke-, utdannings og forskningsminister Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet var at den spesielle styreformen til Universitetet i Trondheim gikk mot slutten. Universitetets bestanddeler, altså høyskolene med sine fagmiljø og utdanninger, skulle integreres i en modell mer lik resten av landets universiteter.
I NTH-miljøene møtte planene om et integrert Universitetet i Trondheim stor motstand. De viste til det spesielle, nasjonale ansvaret til Norges tekniske høgskole, og mente at en plassering innunder Universitetet i Trondheim ville redusere NTH til noe regionalt – til «Sivilingeniørutdaniningen i Sør-Trøndelag», for argumentets del forkortet til SIST.
Derfor var det mange på Gløshaugen som snakket om frigjøring, i den forståelse at NTH skulle frigjøres fra universitetets klamme hånd og leve videre alene som en selvstendig høyskole. I september 1994 vedtok styret i høyskolen denne linjen og leide samtidig inn et reklamebyrå til å utforme trykksaken «Norges tekniske høgskole – et nasjonalt eller lokalt ansvar?». Den inneholdt et intervju med NTH-rektor Emil Spjøtvoll. Han ble ellers beskrevet som en beskjeden og konfliktdempende mann, men lot seg her avbilde i en rekke patosfylte bilder, blant annet ett foran Hovedbygningen der han bredbent og med hendene på hofta tydelig skulle fremstå som en vokter og beskytter av NTH og det høyskolen stod for. «Å la et av våre fire universiteter fordele penger til NTH, er som å la en fylkeskommune fordele ressurser til Forsvaret», uttalte han.
Samtidig begynte en antakelig ukoordinert, men likevel omfattende lobbykampanje fra NTH-miljøene, som lovet 25 år med krangling hvis ikke NTH ble frigjort. Så pågående var kampanjen at irritasjonen begynte å bre seg i maktens korridorer. Gudmund Hernes lot seg ikke påvirke av argumentet om NTHs nasjonale ansvar krevde en fristilling og særposisjon. Det fantes ikke regionale universiteter i landet, understreket han. Alle var nasjonale institusjoner.
Samtidig foregikk forhandlingene om fremtiden til Universitetet i Trondheim bak lukkede dører i Kirke-, utdannings og forskningskomiteen i Stortinget. Leder av komiteen, Jon Lilletun fra KrF, hadde sammen med et knippe partifeller vært på studietur til USA. Der var de blitt inspirert av blant annet Massachusetts Institute of Technology (MIT), som hadde en tydelig teknologisk profil, men samtidig en bred fagportefølje og muligheter for tverrfaglig samarbeid. Kanskje kunne man få til noe lignende i Trondheim?
Senere skulle Jon Lilletun og Gudmund Hernes krangle offentlig om hvem som først hadde ideen om Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, selv om forslaget var blitt lansert allerede i 1990 av UNIT-rektor Karsten Jakobsen. Navnet var ment å gjøre alle til lags ved å tydeliggjøre den tekniske-naturvitenskapelige hovedprofilen, samtidig som universitets-betegnelsen innebar et bredt fagtilbud innenfor menneske- og samfunnsvitenskapene.
Forslaget kom bardus på fagmiljøene i Trondheim. NTH-miljøene møtte det med skepsis. På Dragvoll arrangerte ansatte og studenter politisk streik og protestaksjoner med plakater påskrevet «NTNU – skrekk og gru!». Det var en stor frykt for at AVH-miljøene ville bli nedgradert til andrefiolin ved det nye universitetet.
Avisene trykken en rekke kritiske leserinnlegg, men det var klart at forslaget ville få et knapt flertall. Under behandlingen i Stortinget i mars 1995 henvendte Gudmund Hernes seg direkte til de tilreisende tilhørerne fra Trondheim da han sa: «Det betyr langt mer for NTH, UNIT eller NTNU om professorene siteres i internasjonale tidsskrifter enn i Adresseavisen».
Da NTNU var en realitet første nyttårsdag 1996, var det altså kulminasjonen av en langvarig krangel der løsningen ble tredd nedover hodet på fagmiljøene. Det var ikke mange som følte for å feire, men de måtte nå fungere sammen. Samme år skulle det velges rektor. Emil Spjøtvoll stilte til valg og vant, og tok på seg det vanskelige, men nødvendige arbeidet med å bygge opp en felles universitetskultur.
Jeg har bare egne erfaringer å bygge på, men etter 19 år i NTNU-systemet i ulike roller, og etter å ha arbeidet med Trondheims universitet- og vitenskapshistorie i flere år, er mitt inntrykk at NTNU er blitt en langt mindre fragmentert organisasjon. For sterk ensretting er ikke bra, men det er definitivt positivt at skillene mellom AVH-NTNU og NTH-NTNU ikke er like tydelige som de en gang var.
Mye vann har rent ut i havet siden 1996. 25 år er lang tid, og mange av de viktigste aktørene er ikke lenger med oss. De aller fleste av studentene som møter til immatrikulering i år var ikke en gang født da krangelen pågikk.
Universitetet har dessuten hatt en enorm vekst, opplevd mange faglige suksesser og er viktig både for Trondheim og for landet. Med fusjonene med høyskolene i Gjøvik og Ålesund og Høgskolen i Sør-Trøndelag spenner NTNUs mangfold seg nå dessuten mye videre en før. Ingen kan lenger hevde at NTNU er en regional institusjon. Med den kommende samlokaliseringen vil dessuten de fysiske skillene mellom «Dragvoll-fagene» og «Gløshaugen-fagene» bli borte. Jeg tror vi kan si at spådommen om 25 år med krangling, var feil. Det krangles fortsatt. Det skal det gjøres ved et universitet, men i hovedsak krangles det nå om andre ting. Så på tross av en vond fødsel, tror jeg det ville vært trygt å tillate en liten 25-årsmarkering.
