Ønsker ILU praksisnære masteroppgaver?

Siden 2020 har vi deltatt som praksislære i PRANO-prosjektet (praksisforankrede norskfaglige masteroppgaver). I dette prosjektet har vi utarbeidet en modell for tettere samarbeid mellom universitet og praksis i studentenes 5. studieår, når de skriver sin masteroppgave. Et viktig element i denne strukturen har vært mulighet for at studentene kan samle empiri i løpet av praksisperioden. Praksisperioden har vært delt i to perioder: to uker på høsten og en uke i januar. I den siste uka har studentene innhentet empiri.

Vi har forstått at den treukers praksisperioden på femte studieår nå er fastlagt til tre uker på høsten, i ukene 42, 43 og 44. Dette er, som vi vet, ikke forenelig med innsamling av empiri for studentene, da det først kan skje på nyåret etter at de har innhentet godkjenning fra SIKT. 

Det vi ikke forstår, er hvordan studentene er ment å samle sin empiri i klasserommene, nå som det tilstrebes en mer praksisforankret masteroppgave. En struktur som skisseres her, umuliggjør dette samarbeidet mellom studenter og skolene. Vi skjønner ikke hvordan masterstudentene skal samle empiri når de ikke har en kanal til skolen. Dette vil bli veldig tilfeldig, og vil også utgjøre en unødvendig slitasje på skolene og lærerne, og sist, men ikke minst, på elevene, som ikke ser ut til å være hensyntatt i denne sammenhengen. De at det kommer helt ukjente studenter vil skape en utrygghet og distanse når de ikke i det hele tatt er kjent med studentene fra før. Elevene er avhengig av en forutsigbarhet og struktur i læringsprosessene sine, og de må ha kontinuitet. Med ordinære praksisstudenter og studenter som kommer kun for å samle empiri, vil totalbelastningen bli stor. I tillegg tar dette av elevenes tid.

Dette vitner om en manglende forståelse for hvordan skolen er, og oppleves som et rykk tilbake til start, der universitet rager høyt over skolene i verdi som lærerutdanner. Vi skrev høsten 2023 en artikkel i Bedre skole om PRANO-prosjektet, der vi fremhever nettopp den likeverdigheten og den praksisnærheten som vi har opplevd i dette prosjektet. Dette faller bort. Vi forstår ikke hva det er som kan rettferdiggjøre at den strukturen som er så godt dokumentert, skal erstattes av en annen modell. PRANO har fått 5 millioner i støtte fra HK-direktoratet, nettopp for å lage en modell som skal imøtekomme det presset masterreformen skaper på skolene, og det mener vi at vi lyktes godt med. På alle læringsutdanningskonferanser der PRANO-modellen har blitt presentert, har den høstet stor interesse, nettopp fordi den gir så mange gevinster med så få og enkle grep. Vi har laget en struktur som fungerer, studentene har fått tid til å søke SIKT, og ikke minst har de fått tid til å bli kjent med elevgruppa som de henter empiri fra og forsker på. Et av våre spørsmål er hvordan lærerutdanninga nå tenker at studentene skal skaffe empiri til masteren sin, og hvilken rolle skolene skal ha i dette. Er det opp til studentene selv? Rektorene? Uten en fastlagt modell i bunn, med lærere som verner om tiden og primæroppgavene sine, og rektorer som verner om sine ansatte, vil det bli nærmest umulig for den gjengse lærerstudent å samle empiri til en praksisnær master.