UH må ta ansvar for opptaket selv

2024 gir muligheter til mange endringer i norsk utdanning, helt fra grunnskolen og til universitetet. Den nye opplæringsloven trer i kraft fra 1. august, og vi kan håpe på et revidert kvalitetssikringssystem i grunnskolen. Snart skal Stortinget behandle ny UH-lov for andre gang, og med det opptaksordningen til UH-studiene. Endringene i skolene og UH henger nøye sammen og må derfor sees i sammenheng. Mange prøver å påvirke avgjørelsene som skal tas. De fleste ytringene handler om bekymringer for det vi mister når det skjer endringer. Elevene kan miste retten til å ta opp fag, tradisjonell eksamen står i fare på grunn av KI, og opptaket til UH-studier kan bli både uforutsigbart og arbeidskrevende. Men endringer gir også nye muligheter, blant annet til å tenke nytt om både opplæring og vurdering. Likevel: Alt tyder på at vi fortsatt kommer til å la et smalt sett av kompetanser får dominere utdanningsløpet, og at vi fortsatt vil la rangering basert på disse ha en dominerende rolle i utdanningen.

«Prøitz-utvalget» leverte to NOUer om NKVS (kvalitetssikringssystemet for grunnskolen) i fjor. Jeg likte kunnskapsgrunnlaget, men ble oppriktig skuffa over forslagene de leverte, mest fordi de ikke tar et tilstrekkelig oppgjør med de grunnleggende problemene. Studentene som går ut av universitetet har bygd kompetanse gjennom hele utdanningsløpet, og underveis lært mye bra, men også mye vi bør være mer kritiske til. Jeg skulle for eksempel ønske meg en debatt om nødvendigheten av rangering. Vi rangerer elever og skoler helt fra barnetrinnet, og videregående skole aksepterer av en eller annen grunn å rangere elever for opptak til høyere utdanning. Regjeringen ser ut til å gi grønt lys for at det skal fortsette, og UH er en viktig pådriver, ved at de bruker den tresifra poengsummen på vitnemålet som inntakskriterium. I en tid der mange skoler ønsker å redusere karakterfokuset vil den nye UH-loven med stor sannsynlighet sørge for det motsatte. Som om rangering av elever var riktig og nødvendig og uten negativ påvirkning på elevene og opplæringen.

Prøitz-utvalget har vurdert NKVS grundig og gitt systemet strykkarakter. De slår blant annet fast at kvaliteten i opplæringen må defineres ut fra beskrivelsene i opplæringsloven. Det burde vært en selvfølgelighet, men dagens NKVS ser ut til å følge sin egen logikk, med et testregime som brukes til å begrunne hvorfor førsteklassingene ikke får så mye av den frie leken de ble lovet som en del av seksårsreformen. Systemet rangerer i tillegg skoler slik at de som følger NKVS’ prioriteringer kommer på topp. Dermed har vi et selvforsterkende system som mange (inkludert meg) opplever som skadelig. Hadde Prøitz-utvalget holdt lovnaden om å ta utgangspunkt i det loven sier om formålet med opplæringen, måtte de ha gjort helt grunnleggende endringer. Men de ender opp med et forslag ti nye ordninger som er farlig likt det systemet de ønsker å gå bort fra. De vil fortsatt prioritere kompetansene lesing, skriving og regning og de foreslår å «kvalitetssikre» standpunktvurderingen. Det vil si at vi fortsatt skal rangere og at grunnlaget for rangeringen skal være omtrent uendret. Det er vanskelig å se hvordan dette skal gi bedre samsvar med lovverket

Formålsparagrafen i opplæringsloven angir mange viktige verdier og kompetanser som formål med opplæringen. Demokrati, kritisk tenking, medansvar, medvirkning, skaperglede, utforskertrang, solidaritet, vitenskapelig tenkemåte og respekt for naturen er eksplisitt nevnt. Lesing, skriving og regning står det ingen ting om, så disse ferdighetene må tolkes inn, for eksempel i setningen som sier at elevene skal «utvikle kunnskap, dugleik og haldningar som gjer at dei kan meistre livet sitt og delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» Fraværet av reaksjoner på sluttrapporten fra Prøitz-utvalget tyder på at vi har vent oss til en snever tolkning av kvalitet, der hovedvekten legges på ferdighetene regning, skriving og lesing. Den stadig økende vektleggingen av disse på bekostning andre ferdigheter ser ikke ut til å ha gitt elevene mer leseglede og det er få tegn som tyder på at de er blitt bedre i matematikk. Likevel er forslaget å fortsette i omtrent samme spor, ved å prioritere undervisning i teori og ikke la elevene benytte den medvirkningsretten loven gir dem.

 Et tydelig eksempel på hva skolen nedprioriterer, er praktiske og motoriske ferdigheter, som å oppøve et godt håndlag. Slike ferdigheter hadde en stor og viktig plass i skolen tidligere, men i dag er de ikkeeksisterende i overordnet del av læreplanverket. Jeg vil påstå at håndlag er minst like viktige for å «kunne meistre livet sitt» som lesing, skriving og regning. Om jeg måtte velge mellom godt håndlag og gode regneferdigheter når jeg trenger en hjemmehjelper, kirurg, kokk eller elektriker, så ville jeg valgt den med håndlaget. Utelatelsen fra overordnet del gjør at verken læreplanene eller NKVS vektlegger praktiske ferdigheter.

Formålsparagrafen (§ 1-3 i den nye opplæringsloven) har hatt samme innhold mange tiår, et innhold som blir videreført i det nyreviderte lovverket. Det er interessant at vurdering aldri har vært nevnt som et formål med utdanningen. Vurdering kan derimot være et godt virkemiddel som vi kan bruke for å nå målene. Men å bruke vurderingen til å rangere elevene i forhold til hverandre, passer dårlig sammen med intensjonene for en god opplæring. Prøitz-utvalgets forslag om å kvalitetssikre karaktersetting med «utgangspunkt i eksisterende praksiser, behov og rammevilkår» vil ikke hjelpe på dette problemet. Karaktersystemet samsvarer dårlig med både formålsparagrafen og læreplanverket, og bør revideres i stedet for å sementeres. Dette har vi også en mulighet til å endre nå. Vi kan begynne jobben med å endre karakterene fra å være et rangeringsverktøy, til å ha sertifisering og motivasjon som formål. Men det krever at UH-sektoren vektlegger kvaliteten i grunnskolen og videregående opplæring i stedet for å korttenkt velge enkleste form for rangering for opptak til egne studier.

Regjeringens varslede videreføring av karakterbasert opptak til UH vil ha stor betydning for hvordan grunnskolen og videregående skole skal innrette seg framover. En slik videreføring befester rangering som et formål med vurderingen og vil dessverre ha betydning helt ned til barnetrinnet, der rangeringen starter, blant annet med nasjonale prøver. UH-sektoren har et ansvar, og kan lette på rangeringspresset ved å fase ut bruken poengskalaen på vitnemålet som opptaksgrunnlag. Lærere har over lang tid pekt på at karakterer påvirker opplæringen negativt. Og går man poengskalaen på vitnemålet nærmere etter i sømmene, ser man at noen kompetanser (som å være god skriftlig) har svært stor betydning, mens andre (som å kunne utforske eller vurdere kritisk) teller i liten grad. Det er også mye flaks og uflaks involvert, for eksempel i forbindelse med trekkordningen til eksamen. En mindre findelt poengskala (med to siffer i stedet for tre) ville være et skritt i riktig retning, og vil presse fram bedre opptakskriterier til UH, for eksempel ved å legge til rette for en overgang til større bruk av opptaksprøver. Et viktig mål med endringene bør uansett være at skolene kan legge mer vekt på elevenes læring og å bruke mindre ressurser på karaktersetting. UH-sektoren blir uansett nødt til å tenke nytt om utdanning og vurdering etter som teknologien utvikler seg. I dag brukes det hundrevis av millioner kr i året på et system der det lønner seg å skjule hva man ikke kan, å fremstå som om man forstår noe man ikke forstår, eller å klippe og lime faginnhold man ikke har eierskap til. Her er det stort rom for både forbedringer og besparinger. En ny opptaksordning kan være første skritt på en lang veg til bedre opplæring og vurdering i hele utdanningsløpet.