Energikrisen som har rammet Europa har også rammet andre steder på jorden, og mange steder har ett fellestrekk – de har stor andel av vindkraft. 2021 ble nemlig rammet ekstra hardt av ‘global stilling’. Selve vindressursene falt med omtrent 15% i Europa, mens forbruket falt langt mindre til tross for COVID-19. Vindressursene har avtatt siden 1960 og i Europa med totalt 19% i gjennomsnitt over disse 60 årene. For å tette hullet i tilførselen av energi ble derfor gasskraft brukt og etter hvert kullkraft. 2021 var faktisk det beste året for kullindustrien i historien både ift kvanta og økonomisk.
Likevel, dette er ikke hovedutfordringen. Hovedutfordringen er det faktum at i 26 OECD land er gasskraft den viktigste balanseringskraften til vindkraft – global stilling gjør dette bare enda verre. I figuren ser vi 4 år med utbygging av vindkraft og faktisk produksjon av alle de ulike kraftkildene i Irland, og som vi ser så er trendkurvene for vindkraftproduksjon og gasskraftproduksjonen parallelle. Korrelasjonen er nesten 100%! Faktisk så ser man at jo mer vindkraft man bygger ut, jo mer gasskraft trengs. Irland er interessant for med en selvstendig elforsyning der man er opp i 70% vindkraftandel til tider er det årlige gjennomsnittet bare litt over 30%. Det er praktisk sett umulig å få til en bærekraftig elforsyning når man bruker fossil balansekraft.
Figur 1 – Månedlig irsk kraftproduksjon [GWh] fra 2015 og ut 2019. Kilde: Emblemsvåg (2021).
Situasjonen på europeisk nivå er lik. Figuren under viser all europeisk vindkraftproduksjon organisert i fallende produksjon per time fra venstre til høyre, og selv om kapasiteten fra januar 2016 til desember 2019 økte vindkraftkapasiteten med 26% har man alltid en del av året med meget lav vindkraftproduksjon. Det betyr at med mindre man er villig til å koble ut kunder på stor skala til tider, så løser vindkraftutbygging ingenting for energisituasjonen i Europa. Økt vindkraftutbygging vil gi mer avhengighet av gassimport eller bruk av kull, og i alle tilfeller høyere kostnader.
Figur 2 – Årsproduksjon for all vindkraft [MWh] i Europa organisert etter fallende timesproduksjon.
Økningen i kostnader skyldes ikke bare selve balansekraften, men hele systemsituasjonen når vindkraft får en stor andel. Systemkostnadene har gitt tyskerne noen av de høyeste strømprisene i verden, og en av verdens fremste energieksperter, Vaclav Smil, skriver at i 2000 hadde Tyskland en installert kapasitet på 121 GW med en strømproduksjon på 577 TWh mens i 2019 hadde Tyskland 80 prosent mer kapasitet (218 GW) men strømproduksjonen økte kun med 5 prosent (607 TWh). Dette er en omfattende investering i kapasitet, men med katastrofal dårlig utnyttingsgrad.
Den tyske riksrevisjonen skriver at Energiewende er en «trussel [en risiko] mot tysk økonomi, industri og befolkning». Riksrevisor Kay Scheller fremhever det, og industrien klager over de høye energikostnadene. Etter 20 år har Tyskland oppnådd kanskje 20% reduksjon av klimagassutslipp forbundet med produksjon av elektrisk energi.
Med alle disse problemene, har likevel Europa omtrent ikke dekarbonisert noe nevneverdig primærenergi (all energi inkl oppvarming, transport og industrielle prosesser men uten tradisjonell vedfyring). Tyskland har et primærenergibehov på 3.290 TWh hvorav 581 TWh er elektrisk, mens Europa trenger 21.430 TWh hvorav elektrisitet dekker kun 2,780 TWh.
Energikrisen kan kun løses ved å få på plass energikilder som leverer forutsigbart i stor skala. Isar-2 kjernekraftverket i Tyskland produserte like mye strøm som alle de 6.100 vindturbinene i Danmark til sammen, men uten alle produksjons- og prisvariasjonene. Storskala utrulling vil selvsagt ta noe tid, men selve tilgangen på råstoff – thorium og uran – er nærmest uendelig da det viser seg at havet inneholder omtrent 4,6 mrd tonn uran, som fornyes, og noe mindre thorium. I tillegg kastes 80.000 tonn thorium årlig ifm produksjon av titan, alene. Her er faktisk nok uran og thorium til resten av jordens geologiske historie for hele menneskeheten.
Med fjerdegenerasjons kjernekraft har man løst all risiko folk forbinder med tradisjonell kjernekraft selv om tradisjonell kjernekraft er mye sikrere, renere og mer økonomisk enn de aller fleste andre energikilder. Fjerdegenerasjons kjernekraft er likevel mye bedre. For eksempel, en lukket krets saltsmeltereaktor som går på thorium og uran vil kunne gi 1000 MW effekt i 200 år – produsere 1,752 TWh uten avbrudd (teoretisk sett) og i prosessen bruke kun 737 tonn uran og thorium! 83% av avfallet må lagres i 10 år mens 17% (7 m3 i ren form) må lagres i 300 år. Kostnaden er lavere enn kullkraft og man sikter seg i dag inn på en investeringskostnad på 2 USD/W og en elektrisitetskostnad på under 30 øre/kWh. Etter at anlegget er nedskrevet vil man ligge på en strømkostnad på rundt 20 øre/kWh. Således er kjernekraft bærekraftig i enhver forstand, og den eneste løsningen som kan ha en mulighet til storskala grønn omstilling av verdensøkonomien over tid.
Enkelte mener vi ikke har tid til å satse på denne løsningen, men de burde kanskje spør seg selv om vi har tid til å jobbe med teknologi som ikke fungerer? Etter 20 år med vindkraft og solkraft er den globale energimiksen nesten uendret (1,5 prosentpoeng mer fornybart). I dette tempoet, der man attpåtil har jobbet med de enkle områdene først, vil verden bruke hundrevis av år på grønn omstilling.
Menneskeheten har i hele sin historie jobbet mot høyere og høyere energieffektivitet, og det har drevet den økonomiske veksten. Hvis denne fundamentale tendensen skal reverseres kommer konsekvensene til å bli så store og negative at det er vanskelig å forstå. Med kjernekraft kan vi forsere denne trenden videre. Det enkle faktum er at naturlig uran inneholder 3 millioner ganger mer energi og thorium 3,5 millioner ganger mer energi enn tilsvarende mengde kull. Det sier at, og betyr alt.
