Skråsikre konklusjoner polariserer energidebatten

Vår noe kritiske holdning til FME NTRANS-rapporten, «Hva vil partiene i klimapolitikken?», har ikke falt i god jord hos duoen Gisle Solbu og Tomas Moe Skjølsvold fra Institutt for tverrfaglige kulturstudier. De mener vi driver med tendensiøs lesning av deres nye rapport.

Vi må for all del ikke tro på rapportens konklusjoner og spesielt ikke det den sier om kjernekraft. Resonnementet er som følger: Konklusjonene deres må ikke tas bokstavelig, og derfor gir det ingen mening å kritisere konklusjonene.

Duoen Solbu og Skjølsvold mener det er tendensiøst å kritisere rapportens uthevede konklusjon på side 29: «Gitt NVEs antagelser for utviklingen av det Europeiske kraftmarkedet, er ikke små-skala reaktorer (SMR) økonomisk lønnsomt å bygge ut i Norge». Analysen som ligger bak denne konklusjonen, er beregnede kostnadsterskler for hva kjernekraft må koste i 2050 for å være lønnsomt i Norge. Kostnadsnivåene sammenlignes deretter med byggekostnaden for kjernekraftverk nylig ferdigstilt i Finland og i Abu Dhabi, og det konkluderes med at kravet til lønnsomhet ikke kan nås.

Men selv om det også finnes usikkerhet knyttet til analyseresultatene i rapporten, er det ikke disse som underbygger rapportens konklusjoner, noe også Solbu og Skjølsvold er ærlige på: «Vår enkle modelleringsøvelse sier ingenting om hva som kan eller ikke kan skje». Det er derimot referansen til en tysk studie som er argumentet for hva som ikke kan skje med kjernekraft i Norge: «Det er derimot store usikkerheter knyttet til kostnadsutvikling av SMR mot 2050 og vi bruker kostnader basert på (Steigerwald et al., 2023)». Den samme tyske studien har vi tidligere kritisert for betydelige metodiske feil i en innsendt kommentarartikkel til samme tidsskrift.

Her ligger noe av kjernen i vår kritikk: Hvem er det som kan predikere at noe ikke kan bli lønnsomt i 2050? Ser vi til National Renewable Energy Laboratory (NREL) sin nylige utgitte studie, sier de at små-skala kjernekraft (SMR) kan bli lønnsomt i samsvar med FME NTRANS sine analyseresultater. Vi opplever derfor ikke vår lesning av rapporten som så tendensiøs som Solbu og Skjølsvold hevder. Det vi gjør er å utfordre rapportens upresise konklusjoner.

Lærdommen her må være mer varsomhet med å trekke upresise konklusjoner på et så tynt grunnlag. Det er betydelig vanskeligere å konkludere med at noe ikke kan bli lønnsomt enn det motsatte. Dette kan forklare hvorfor vår respons ble opplevd såpass skarp. Når det trekkes sikre konklusjoner fra et så ensidig kildemateriale, må FME NTRANS kunne forvente å bli utfordret i etterkant.

Vi vil likevel gi samfunnsforskerne ros for å ha forstått viktigheten av kjernekraftens konkurransedyktighet innenfor bruksområder utenfor det ordinære kraftsystemet. Og at dette er noe som potensielt kan drive frem de kostnadsreduksjonene som trengs for å også bli konkurransedyktig i det ordinære kraftsystemet. Allerede i dag ser vi at applikasjoner innen maritimt og forsvar kan øke kjernekraftens relevans i norsk kontekst.

Vi biter oss også merke i at FME NTRANS sin energisystemmodell bygger ut 2 gigawatt (GW) med usubsidiert havvind i 2050. Men her konkluderes det derimot ikke med at å bygge ut mer er ulønnsomt. Vinklingen snus på hodet og det konkluderes med “at subsidier [..] øker lønnsomheten til norsk havvind”. En av våre kjepphester er at vi må ha en teknologinøytral tilnærming i energipolitikken, og ikke velge vinnere på forhånd. Vi håper dette kan være utgangspunktet for FME NTRANS sitt videre arbeid i forbindelse med neste års valgkamp. Som vi skrev i vår opprinnelige sak: Rapporten var et friskt pust som belyser et svært viktig poeng; at ingen av partiene sin energipolitikk ser ut til å nå 2050-målene.

Avslutningsvis takker vi ja til invitasjonen om å bli med på diskusjonen i videre arbeid. Vi ser ikke på dette som en strid der stridsøksen trenger å begraves. Det er et sunnhetstegn å ha en debatt som ender med at vi sammen dykker ned i forutsetningene for fremtidige analyser. Men bekymringen for at andres forutsetninger i noen grad bygger på holdninger er for øvrig helt legitim. I naturvitenskapen finnes det ikke noen naturlig plass til holdninger slik som det gjør innenfor politikken og samfunnsvitenskapen. Her er Sverige og Tyskland gode eksempler, hvor deres respektive riksrevisjoner kommer med krass kritikk av energipolitikken og peker på manglende fysisk forståelse. Vi tror at de sosiale holdningene til kjernekraft har dype historiske røtter, noe vi gjerne diskuterer mer med samfunnsforskerne.