Kjernekraft eller energi-økonomisk sjakkmatt?

På 70-tallet ble spørsmålet om kjernekraft diskutert i Norge. Folk som var involvert sier at prosessen var politisk påvirket, og utfallet ble negativt. Dette er forståelig da Norge hadde mye uutnyttet vannkraft, og olje- og gassindustrien var i sin støpeskje. Så kom Thoriumutvalget i 2008 med positivt resultat, men før rapporten ble publisert konkluderte Stoltenberg-regjeringen at kjernekraft kommer ikke på tale. Rapporten ble ikke engang Stortingsbehandlet. Flere forsøk siden er ignorert av ulike energiministere med rapporten fra 70-tallet som sannhetsvitne gjerne med henvisning til at kjernekraft er noe andre land kan drive på med – vi har nok kraft.

I EU forplikter land seg til at hele 70% av kabelkapasiteten skal være styrt av prisdifferansene. For Norge utgjør det potensielt 52,1 TWh på årsbasis siden 70% av kabelkapasiteten 8500 MW er 5950 MW om samme regelen gjelder. På grunn av etterspørselsvariasjoner og produksjonsvariasjoner trengs mer for å sikre en slik netto overskuddsproduksjon. I toppåret 2020 hadde Norge overskuddsproduksjon på 20 TWh, i 2019 gikk vi akkurat i balanse, mens strømrasjonering har vært diskutert tidligere. Norge vil derfor ligge under prisdifferansereglene til utenlandskablene, og prisnivået i Europa importeres på godt og vondt.

I Figuren under ser vi systemdata fra kl 13:00 21.12.2021. Med en eksporteffekt på over 7000 MW vil denne eksporten etter bare 16 timer kreve like mye som den estimerte årsproduksjonen på 113 GWh/år fra det mye omtalte vindkraftanlegget på Haramsøya.

Dette er resultatet av villet politikk, og veien ut er enten via reforhandling av 70% regelen (hvis mulig) eller øke den stabile kraftproduksjonen. Å oppnå en stabil effekt på 5950 MW med vindkraft er håpløst. I toppåret 2020 var timesproduksjonens for all vindkraft nede i 8,3 MWh fra en samlet effekt på 3977 MW fordelt på 1164 vindturbiner.

NVE estimerer at ca 50 TWh med ekstra kraftproduksjon trengs, og skal den prisdrivende effekten av utenlandskablene elimineres må produksjonen økes ytterligere med minst 60 TWh. Da blir totalt behov 110 TWh, eller nesten en dobling av dagens kraftsystem. Vannkraften og energiøkonomisering kan bidra med 17 TWh, ifølge NVE. Norge kan derfor enten leve med situasjonen, og glemme alle grønne næringer som krever mye elektrisitet (hydrogen, ammoniakk, batteriproduksjon, datasenter, etc) til lav kostnad, eller satse på kjernekraft.

Da må 93 TWh med kjernekraft skaffes, eller 11 kjernekraftverk med 1000 MW elektrisk effekt. En saltsmeltereaktor (MSR) vil gi kraft til under 30 øre/kWh fra første dag, tilsvarende kostnaden på dagens nedskrevne amerikanske kjernekraftverk. En nedskreven MSR vil komme ned på omtrent 12-14 øre/kWh. Norsk vannkraft med effekt over 10 MW har en gjennomsnittlig livsløpskostnad (LCOE) på 33 øre/kWh. Fra figuren under ser vi den store variasjonen som finnes med dagens kjernekraft avhengig av hvor det blir bygget og med hvilken design. Som vi ser er det fult mulig å bygge tradisjonell kjernekraft meget kostnadseffektivt – faktisk billigere enn norsk vannkraft.

MSR er fjerdegenerasjons reaktorteknologi, som er et samlebegrep for en rekke reaktorteknologier der vesentlige risikoelementene fra dagens kjernekraft er eliminert. MSR er meget kostnadseffektiv, og noen varianter har 98% mindre avfall enn dagens kjernekraftanlegg. Siden 60-tallet har USA har generert en fotballbane (17 m høy) med restmateriale – mer er det ikke. Med MSR ville mengden blitt redusert til en stor enebolig. Lagringstiden reduseres også fra over 200.000 år til 300 år. Det amerikanske restmaterialet i en saltsmelteraktor ville ha produsert nok energi til å drive Norge fullstendig i anslagsvis 3700 år! De kan også legges inn i fjellhaller da de trenger ikke kjølevann. Dette er teknologi som vil gjøre vindmøller og mye annet til statister.

Kina skal ha satt en MSR testreaktor og en pebblebed testreaktor i drift nå. USA kommer også. Globalt er hele 67 forskjellige reaktorkonsepter under utvikling. Kommersielle reaktorer er forventet innen 2030. Spørsmålet er ikke hvorvidt denne teknologien kommer – men når.

Norsk kraftpolitikk må komme seg over det begredelige nivået som har rådd. Hadde man lyttet til politikerne og næringslivet på 60-tallet hadde oljeeventyret i Norge aldri inntruffet. Som Fredrik Hagemann ved Industridepartementets oljekontor sa i et intervju med Norsk sokkel 1/2015; "Alle andre var pessimistiske [inkl. NGU], inklusive politikerne og næringslivet. Det var forøvrig en Guds lykke at politikerne ikke la seg opp i det. Vi fikk lagt mye på plass de første årene frem til Ekofisk var en realitet".

Spørsmålet er om Norge vil bli en del av fremtiden eller sitte igjen energi-økonomisk sjakkmatt etter et tiår med feilslått kraftpolitikk. Finnes visjoner og vilje til å lykkes, eller sitter vi for langt bak i sofaen? Det er på tide med en informert debatt.

Forfatteren ønsker å takke Kjell Traa, Torvald Sande og Ivar Sætre (alle fra Seniortanken i Stavanger), samt Per Ivar Wethe, for verdifulle innspill til denne artikkelen