Et «ERC grant» – den hellige gral for forskere

Med etableringen av the European Research Council (ERC) har EU skapt et av de mest vellykkede europeiske samarbeidene noensinne. Når man har klart å lage et organ som blir omfavnet både av politikere og forskere, og som har overlevd «austerity» og kutt, må man ha gjort det meste riktig. Forskning egner seg for internasjonalt samarbeid, og kombinasjonen av nasjonal forskningsstøtte og det europeiske fellesinitiativet er et kraftfullt svar på europeiske behov og et svar på hjerneflukten til USA. Det første viktige skrittet var å ikke bygge videre på European Science Foundation, men etablere et nytt organ. Dermed stod man fritt til å lage nye regler for ERC.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Det neste var å gjøre forskningen nysgjerrighetsdrevet og basert på vitenskapelig eksellens – da sikrer man støtte fra forskerne. Samtidig deles det ut nok prosjekter til at alle land får noe, men ikke alle mottar like mye. Om vettet er noenlunde jevnt fordelt fra naturens side, er det ikke slik når ERC grants fordeles. Regionene Paris, London, München, Cambridge, Zürich, Oxford, Barcelona, Amsterdam, Lausanne og Madrid hadde nær 40 prosent av alle prosjektene (data fra 2015 fra University World News). De fem fremste universitetene er Oxford, Cambridge, ETH, University College (London) og Weizmann Institute of Science.

Men det er en tillitserklæring fra politikerne at de er villige til å gi stor støtte til «bottom-up» og kvalitetsdrevet forskning uten gitte og kortsiktige mål. Man har løst problemet med fordeling mellom fagene på god måte – fagene får tildelt samme andel som det er søkt om. Det er lite evne (og vilje) i fagmiljøene for å sende inn mange søknader bare for å sikre flere midler til eget fag – og om det skjedde, ville nok ERC finne en måte å løse det problemet.

Viktigheten av ERC understrekes ved at EU har brukt deltagelse i ERC-programmer som «gissel» i konflikter med Sveits (hvis deltagelse ble stoppet i et par år på grunn av en folkeavstemning som brøt med EU-regler) og Storbritannia (i forbindelse med Brexit-forhandlingene). Siden begge disse landene mottar flere midler enn de betaler inn, har EU et sterkt kort her.

Prosjektene kommer i tre typer: Starting Grants (StG), Consolidator Grants (CoG) og Advanced Grants (AdG). (Jeg skal ikke diskutere andre prosjekttyper.) La oss ta de grunnleggende fakta:

StG: 2–7 år etter PhD («Eligibility can be extended for reasons such as maternity, paternity, illness, national service, training, natural disasters, or asylum»). Prosjektet kan være på inntil 1,5 millioner euro over 5 år. CoG: 7–12 år etter PhD. Inntil 2 millioner euro over 5 år. AdG: alle kan søke her, men det forventes en forskerkarriere på minst 10 år. Inntil 2,5 millioner euro over 5 år.

En søknad blir vurdert på to hovedkriterier – prosjektsøknaden og prosjektleder. Det er ikke «nok» å være nobelprisvinner, og det er ikke nødvendig å skulle løse et av vitenskapens store problemer. Det er samspillet mellom hva du vil gjøre og hva du har prestert til nå som avgjør søknadens kvalitet. Prosjektene er bygget opp om prosjektlederen, som sammen med stipendiater og postdoktorer skal gi de store gjennombruddene. Et ERC grant er personlig, og prosjektlederen kan ta med seg prosjektet hvor som helst innen Europa, og vedkommende er svært attraktiv på et felles europeisk arbeidsmarked.

Søknadene blir vurdert i to steg, og bare et lite antall går videre til andre runde. Her gir søkeren en presentasjon, og det er et intervju. For StG er dette en god idé siden det er viktig å få vurdert selvstendigheten til en ung søker. Men for CoG og AdG gir dette etter min mening ingen merverdi. En annen og mer fundamental bekymring er at dette etter min mening vektlegger formidling for mye. Vi kjenner alle brilliante forskere som er dårlige forelesere, og det er forskningsresultatene ERC ønsker å støtte. Kort sagt – mange kan formidle, men det er bare én forsker som kan gi gjennombruddet.

Søknadene blir sendt til de fremste forskerne globalt innen feltet, men avgjørelsen tas av fagpanelet. Strenge habilitetsregler følges. Men et tema blir ikke problematisert – faglige preferanser. Vi har alle en naturlig forkjærlighet for eget felt, og med et lite panel kan det fort bli et stort problem. Ofte vil denne biasen trumfe både institusjonstilknytning og nasjonalitet.

ERC har relativt store paneler, men med de små panelene Forskningsrådet har, er dette et prekært og ignorert problem her i landet.

ERCs søknadsprosedyre er etter min mening gullstandarden innen bransjen. Det fins ingen perfekt måte å gjøre det – og det kan være overraskende sprik mellom fageksperter – men jeg har til gode å se en bedre måte å gjøre det på. Og ERC viser en konstant vilje til å prøve å forbedre seg; ikke alle nye tiltak er like vellykkede, men det er alltid en vilje til å prøve. Forskningsrådet la seg en periode tett på ERC, men har nå begynt å fravike dette, noe som er vanskelig å forstå.

Norge gjør det ikke spesielt bra på ERC grant, og NTNU gjør det ikke spesielt godt i Norge. Totalt antall StG/CoG/AdG grants er (tall fra Khrono): Sverige 494; Danmark 315; Finland 246; Norge 189. Blant de fire «gamle» universitetene er tallene UiO 85; UiB 39; NTNU 26; UiT 10. Uansett hvordan vi snur og vender på disse tallene, er de hverken gode for Norge eller NTNU.

For NTNU er det konsistent med at vi også underpresterer på Fripro i Forskningsrådet. For et ganske godt og stort breddeuniversitet i utkanten av Europa er det vanskelig å nå opp i den europeiske toppligaen. Det blir veldig langt mellom toppene. Det er selvsagt en trøst at Khrono melder at NTNU er på topp ti blant europeiske universiteter på å hente midler fra Horisont Europa – det er veldig bra. Det arbeides systematisk og godt på NTNU for å øke støtten fra EU; problemet er at det gjør alle andre også.

Det er lite tradisjon for å vurdere hva som kommer ut av forskningsprosjekter – hva lovte de, og hva ble levert? ERC har gjort noen slike undersøkelser, og jeg deltok i en vurdering av noen matematikkprosjekter. Som forventet hadde de fleste levert svært solid forskning (om ikke helt så mye som lovet), noen hadde underprestert, mens et par prosjekter hadde overlevert (og ett prosjekt hadde hatt et virkelig gjennombrudd i noe de ikke hadde beskrevet – det ble vurdert positivt, og «serendipity» skal alltid lovprises).

Etter hver tildelingsrunde samles lederne for hvert panel på et fellesmøte der presidenten for ERC er til stede sammen med avdelingslederne. Diskusjonen er åpen, statistikk legges frem, og det drøftes hvordan saksbehandlingen kan forbedres. Det er alltid interessant, og man ser at det er geografiske og kulturelle forskjeller, men fremfor alt forskjell mellom fagene. Lojaliteten til faget trumfer det meste.

To temaer er gjengangere: (i) Tverrfaglig forskning. Alle er enig om viktigheten av det, og at slike prosjekter lett får en stemoderlig behandling. ERC har prøvd egne paneler for slike prosjekter, og at de sendes to paneler, osv. Men erfaringen er dårlig – det er vanskelig å gi dem det som oppfattes som en rettferdig behandling. Det er en vilje til å løse problemet, men det synes svært vanskelig. (ii) Kjønnsfordeling og ubevisst bias. Problemet diskuteres, og det er for eksempel et mål at andelen kvinner som får støtte, ikke er lavere enn andelen som søker. Det er også en systematisk trening av panelene på hvordan man kan unngå ubevisst bias (som går langt videre enn bare kjønn).

Med felles prosedyre for alle fag blir det nødvendigvis kompromisser. Men hvert panel har stor autonomi på hvordan diskusjonen går innad i panelene. Det kan for eksempel gjelde bruken av bibliometriske mål og hvilke deler av faget som er viktig. Søkerne vurderer ofte strategiske valg av prosjektprofil. Da er det lett å glemme at avgjørelsene tas av aktive og gode forskere basert på fagfellevurderinger fra de beste ekspertene i verden. For å si det på en annen måte – du må ikke love å redde verden med mindre det oppfattes som det store problemet i ditt fag.

Det store spørsmålet er hvordan man skal skrive en ERC-søknad. I teorien er det klart: Prosjektet må være svært ambisiøst («high-risk»), gjøre en betydelig forskjell («high gain») og være realistisk («feasible»). Kunsten er å finne balansen mellom disse tre kriteriene. Men det er lett å si dette fra lenestolen – omtrent som å forklare hvordan man skal score på straffe. Noe annet er å gjøre det når det koker på stadion og i hodet ditt.

Jeg har sett hvordan søknadene er blitt stadig mer profesjonaliserte – det fins knapt en søknad nå som ikke har fått profesjonell hjelp fra kolleger, administrasjon og konsulenter. Alle blir preppet før intervjuene. Naturlig nok har det vokst opp en egen konsulentbransje for å hjelpe. Når først noen har begynt å bruke det, tør ingen å la være. NTNU var tidlig ute med hjelp, og gjør etter min mening en svært solid jobb her (men jeg er ikke helt nøytral her siden jeg i noen grad har deltatt i dette).

Med ERC har EU fått til en massiv satsning på grunnleggende forskning i Europa. ERC viser en evne til alltid å søke å forbedre prosessene sine, og har faktisk motvirket noe av hjerneflukten til USA. ERCs motto er «The ERC is dedicated to selecting and funding the excellent ideas that have not happened yet and the scientists that are dreaming them up». Penere kan det ikke sies.

Forskningsrådet sier på sin side: «Forskingsrådet jobbar for eit samfunn der forsking blir skapt, brukt, utfordra, verdsett og delt av alle slik at det faktisk bidrar til omstilling og eit meir berekraftig samfunn.» Dette høres mer ut som et direktorat. Ikke akkurat en oppskrift på å bli verdensledende innen forskning.