Fremtidens kompetansebehov på både kort og lang sikt er for alvor satt på dagsorden – Pågående dimensjoneringsarbeid i UH-sektoren, Utsynsmeldingen og Kompetansebehovsutvalget vitner om dette.
Rapporten «Fremtidige kompetansebehov: Utfordringer for grønn omstilling i arbeidslivet» tar for seg hvordan norsk utdanning skal tilpasses for å hjelpe Norge og norsk næringsliv med å nå de ambisiøse klimamålene.
Utvalget identifiserer syv utfordringer for en kompetanse- og utdanningspolitikk som støtter opp under grønne omstillinger. Rapporten tar likevel i liten grad for seg hvordan også humaniora og samfunnsvitenskap er essensielle kompetansedrivere for å oppnå klimamålene. Dette fremstår for meg som kritikkverdig og ensformig, og vil langt på vei være en hemsko for grønn omstilling.
Ikke gjensidig utelukkende
Det er klart at Kompetansebehovsutvalget i nevnte rapport har forsøkt å kartlegge hvilke kompetanser det er særlig knapphet på, og hvilke kompetanser som vil gjøre omstilling særlig krevende om den den mangler. Samt hvilke grupper som kan bli særlig rammet fordi de mangler kompetanse.
Jeg stiller meg helt og holdet bak utvalgets presenterte utfordringsbilde som kan bremse grønn omstilling: Knapphet på ingeniører, IKT-spesialister og fagarbeidere. Problemet oppstår for meg når jeg følger debatten, leser rapporten i sin helhet og til syvende og sist ser de styringssignalene dette munner ut i.
Jeg tviler ikke på at utvalget ser nytten av samfunnsvitenskap og humaniora, men jeg frykter at vi fort kan ende opp med noen avgjørende skylapper i de vanskelige prioriteringene vi som universitet nå står ovenfor.
Vi må omprioritere ressursene våre og ruste vår organisasjon for fremtiden. Da må vi ha i bakhodet at teknologi ikke er gjensidig utelukkende ovenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Da kompetansebehovsutvalget ikke har gjort det, syntes jeg det passer seg med en liten påminnelse om hvorfor nettopp humaniora og samfunnsvitenskap spiller en sentral rolle i kompetansebehovet for å oppnå grønn omstilling.
En helhetlig forståelse av samfunnet
Grønn omstilling krever endringer på tvers av politikk, økonomi, kultur og sosiale strukturer. Samfunnsvitere og humanister bringer med seg en bred forståelse av samfunnet som helhet, og kan bidra med sin kunnskap og innsikt på disse områdene. Dette er en nøkkelfaktor for å utforme helhetlige og bærekraftige løsninger.
Man kan hevde at samfunnsvitere og humanister ikke har tilstrekkelig teknisk kompetanse til å bidra effektivt i grønn omstilling og at ingeniører og teknologer er bedre egnet til å håndtere de tekniske aspektene av omstillingen. Her må vi tenke tverrfaglig samarbeid: Tverrfaglige tilnærming vil være verdifull i grønn omstilling. Ved å jobbe i team og samarbeide med tekniske eksperter kan humanister og samfunnsvitere bidra med sin kunnskap om samfunnsmessige og etiske implikasjoner, og bidra til å sikre at omstillingen tar hensyn til brede samfunnsinteresser.
Endringsledelse og kommunikasjon
Man får ofte inntrykk av at grønn omstilling handler om å utvikle ny teknologi. Realiteten er at det i stor grad handler om store endringer i samfunnet, både i form av politiske beslutninger, endrede forbrukervaner og gevinstrealisering av nye teknologier.
Samfunnsvitere og humanister har ferdigheter innen endringsledelse og kommunikasjon som er avgjørende for å håndtere motstand, skape aksept for endringer og engasjere ulike interessenter i disse prosessene. Kompetansebehovsutvalget nevner kort at samfunnsvitenskap har et metodisk bidrag for å tolke data som ny teknologi samler inn (s. 56). Det påpekes også at samfunnsviternes kunnskap om styresmakters, samfunnets ulike grupper og individers atferd er viktig.
Selv om samfunnsvitere og humanister kanskje ikke har like omfattende tekniske ferdigheter som ingeniører, bidrar samfunnsvitenskap og humaniora likevel med sterke analytiske evner og dataforståelse. Dette kan bidra til å tolke og analysere kompleks data om miljø og samfunn, og dermed bidra til å utforme effektive og bærekraftige strategier for grønn omstilling.
Etiske og samfunnsmessige perspektiver
Grønn omstilling handler ikke bare om teknologi og økonomi, det har også store etiske og samfunnsmessige implikasjoner. Samfunnsvitere og humanister kan bidra til å reflektere over og vurdere disse implikasjonene, og sikre at grønn omstilling skjer på en rettferdig og inkluderende måte. Dette vil kreve ekstra tid og ressurser. Dette kan føre til forsinkelser og høyere kostnader i omstillingsprosessen, og dermed svekke hensynet til effektivitet og hastighet.
Selv om inkludering av samfunnsvitere og humanister kan kreve noe ekstra tid og ressurser i begynnelsen, vil det være kostnadseffektivt på lang sikt. Ved å ta hensyn til de sosiale og politiske aspektene av grønn omstilling tidlig i prosessen, kan man unngå senere konflikter, motstand og kostbare feilgrep som kan oppstå hvis disse faktorene ignoreres. For å oppnå fruktbar omstilling har vi verken tid eller råd til kostbare feilgrep.
Innovasjon og kreativitet
Samfunnsvitere og humanister bringer med seg en unik tilnærming til problemløsning, preget av kreativitet, samfunnsvitenskapelig metode og tverrfaglig samarbeid. Disse egenskapene er avgjørende for å finne innovative løsninger på komplekse utfordringer i grønn omstilling. Samtidig som at nye teknologiske løsninger skal implementeres på en måte som skaper aksept i samfunnet må vi også tenke nytt om hvordan vi organiserer og leverer tjenester.
Innovasjon i form av prosess og tjenesteleveranse spiller da en sentral rolle for å oppnå en omstilling som løser både dagens og fremtidens utfordringer på en bærekraftig og effektiv måte. Gjennom humaniora og samfunnsvitenskap vil vi kunne sikre en unik inngang til innovasjonsmiljøene. Da kan vi sørge for samfunnsmessige hensyn på en mer helhetlig måte, og sikre at omstillingen blir mer inkluderende og rettferdig for alle berørte parter.
Omstillingsevne og kompetanse om bærekraft
Som universitet har vi en forpliktelse overfor samfunnet å forvalte de ressursene vi har til rådighet slik at vi, studenter og ansatte, sammen kan bidra til kunnskap og mening som bidrar til en bærekraftig samfunnsutvikling. Vi skal være objektive, basere oss på gode forskningsetiske fundament, og samtidig lede an med kritikk og fornuft i søken etter ny kunnskap. Vi har sammen med det øvrige samfunnet en forpliktelse til å bidra med å løse alle de 17 bærekraftsmålene i en felles global retning. Her er grønn omstilling en sentral brikke på flere overlappende områder, og åpenbart et område vi som universitet har et potensiale vi skal og må utnytte
Vi må omprioritere ressursene våre, vi skal flytte studieplasser og kutte i studietilbudet som en del av den helhetlige dimensjoneringen av våre utdanninger. Da er det også viktig at vi ikke spiller ned betydningen NTNU har som breddeuniversitet, og ikke risikerer å svekke essensielle fagmiljø og utdanninger – Målet med disse prosessene bør jo være at vi sammen kan ende opp med et universitet som skal være en ledende aktør når det kommer til å tilby ikke bare den kompetansen næringslivet etterspør på kort sikt, men også den kompetansen som er dyrebar for å nå våre mål.
Som universitet skal vi gå foran, utvikle ny kunnskap og kompetanse. Da må vi sammen utvikle alle våre utdanninger, også humaniora og samfunnsvitenskap, slik at alle våre studenter er godt rustet til å benytte sin kompetanse for å oppnå en helhetlig, etisk og rettferdig grønn omstilling.
