NTNU trenger bedre verktøy for samhandling

For å lykkes med å løse de store samfunnsutfordringene er det behov for økt samhandling på tvers av ulike fagmiljø ved NTNU. Silostrukturen organisasjonen vår er bygget opp rundt gjør derimot slike samarbeid langt mer utfordrende enn de burde være. For å lykkes så trengs det mer enn samlokalisering. Heldigvis kan vi lære og la oss inspirere av tidligere erfaringer både fra egen og andre institusjoner. Verktøyene finnes, men vi må iverksette dem, og tilpasse dem vår egen institusjon.

Iblant foregår det diskusjoner som er viktige for alle fagmiljøene ved NTNU, slik som nå med den pågående evalueringen og beslutningsprosessen rundt hvordan strategiske midler på sentralt nivå skal forvaltes etter utgangen av de nåværende satsningsområdene. Dette er en viktig diskusjon jeg håper resulterer i at vi finner de rette virkemidlene til å skape både samhørighet som institusjon og som tillater at vi oppfyller vår rolle på en bedre måte. Jeg tror også at en diskusjon om form og bredde er en forutsetning for å lykkes i dette.

Under ledersamlingen i vår var det en rørende enighet blant ledelsen om at en av våre viktigste oppgaver som ledere er å legge til rette for bedre tverrfaglig samarbeid ved universitetet. Vi konstaterte at det finnes mange barrierer som forhindrer samarbeid. Min opplevelse er at viljen ofte er der, men at matchen mellom ulike kulturer ved NTNU ofte er dårlig, og balansen mellom full støtte og nok støtte i tiltakene våre ikke alltid er gjennomtenkt. Det som ble hengende i lufta var hvordan vi egentlig kan skape systemer for tverrfaglig samhandling som fungerer bedre enn i dag.

Hovedverktøyet NTNU bruker for å bygge samarbeid over organisatoriske skillelinjer er våre satsningsområder, samt satsninger på muliggjørende teknologier. Det er viktig at NTNU har samlende satsningsområder som er synlige og strategiske, og det må være en livlig diskusjon om hva disse synlige hovedfokusene skal være.

Det som ikke er like synlig, men kanskje viktigere, er de felles verktøyene og mekanismene som NTNU bruker for tverrfaglige initiativ. NTNU gjorde en relativt god jobb med å iverksette og synliggjøre verktøy for toppforskningsnivået for ca 10 år siden, med blant annet Onsagerprogrammet og Stjerneprogrammet. En liknende gjennomgang av verktøy for initiering av nye samarbeid er ikke like enkel å finne. I forbindelse med revurderingen av satsningsområdene våre har vi nå unik mulighet vi kan utnytte til å diskutere og identifisere hvilke verktøy vi trenger for å bygge sammen miljøer uavhengig av hvem som finansierer og er initiativtakere.

Jeg tror at et hovedmoment i en felles verktøykasse er muligheten for å enkelt skape og dyrke faglige møteplasser mellom komplementære akademiske grupperinger som senere kan videreføres i strategiske forpliktelser over den rette tidsskalaen (som kan være alt fra 5 til 30+ år). Et relevant eksempel man kan ta som utgangspunkt her er Gemini-sentrene, som i mange år har vært viktige arenaer for strategisk samhandling mellom NTNU, Universitetet i Oslo, St. Olavs hospital og SINTEF. De finansieres ikke i henhold til prinsippet om at institusjonene skal fullfinansiere aktiviteten man ønsker å oppnå. Fokuset ligger derimot på finansiering av en felles møteplass og krav om strategisk fokus og samhandling, noe som koster mye mindre. I dag mangler NTNU slike felles systematiske mekanismer for interne etableringer av strategiske møteplasser/sentre, noe som ofte gjør søknader om senterdannelse til NFR eller samarbeid med SINTEF til premissgivere for å skape strategisk samhandling over instituttgrenser.

Et annet verktøy som bør diskuteres er om NTNU ønsker å bruke dobbeltaffiliering for ansatte som jobber tverrfaglig over instituttgrenser som et verktøy. Dette er et vanlig verktøy ved mange universiteter for å formalisere og opprette forpliktende samarbeid samt kreditering av innsats på tvers av etablerte silostrukturer. Her er det viktig å diskutere de gevinster og forpliktelser som kommer med affiliering med et institutt - bidrag til begge fagmiljø man ønsker å tilhøre er viktig.

Med en god og enhetlig verktøykasse som har felles retningslinjer for prosesser initiert både av ledelse og fagmiljø, så vil vi få en langt bedre mulighet til å oppnå samhandling mellom faggrupper, institutter, fakulteter, rektorat og tematiske satsninger uavhengig av fysisk lokalisering. Det kan også resultere i bedre kontinuitet mellom satsninger, siden verktøyene består, men fokus, tyngde og eventuelt eierskap kan skifte. Mens vi nå høster erfaringene fra de nåværende satsningsområdene, tenker jeg at vi har et unikt momentum til å diskutere hva som skal være det fremtidige innhold i NTNUs verktøykasse for strategisk samhandling. Det vil kunne svare på de spørsmål som ble hengende igjen i luften ved ledersamlingen og gi oss et universitet med en mer heldekkende bredde og bedre evne til å kanalisere vår samlede kompetanse med de gode initiativene som kommer fra våre gode fagmiljøer slik at vi lykkes med å løse de store samfunnsutfordringene.