Etikk som sikkerhet

NTNU har denne uken sin årlige ledersamling på Oppdal. På programmet står et av NTNUs tematiske satsningsområder, samfunnssikkerhet.

Passende nok: det kan virke som verden på kort tid er blitt mer utrygg og ustabil.

Det pågår konvensjonell-hybride kriger og kabelkapping tett på i Østersjøen, mens klima- og naturkriser stadig gjør seg mer gjeldende. Samtidig vakler demokrati og økonomi faretruende under internt og eksternt press i langt flere land enn det er behagelig å tenke på.

I Norge varsles det derfor om at vi må være beredt på samfunnskrise: i verste fall, krig.

Det er ikke rart at mange sitter med klump i magen og skroller i sosiale medier som viser nye, svarte skjorter gjøre det som ligner kjente, gamle hilsener.

Inn med filosofene 

I den forbindelse er to NTNU-filosofer hanket inn i manesjen for å snakke om samfunnssikkerhet og etikk på ledersamlingen.

NTNUs tanke med dette virker redelig nok, likevel spør vi: kan filosofene spille noen annen rolle enn som garnityr og etikkvasking i dette bildet? Eller gir etikk også sikkerhet?

Svaret på det siste spørsmålet er heldigvis ja. Kombinasjonen etikk og sikkerhet bør bifalles.

Samfunnssikkerhet er nemlig ikke kun et spørsmål om teknologi, militær kapasitet og beredskapslager med jod-tabletter i kjelleren: det er også i høyeste grad et spørsmål om etisk og verdikritisk kompetanse, både på universitetet og hos folk flest.

På samme måte som teknologi og naturvitenskap, er filosofi og etikk egne fagområder, med høy spesialisering innen kompetansen kritisk tenkning. Kompetansen befinner seg på den banehalvdelen som omtales som HUMSAM, altså humaniora og samfunnsvitenskap, som er under sterkt økonomisk press – og det gjør ikke kompetansen mindre viktig.

Vi mener at både Norge og NTNU må vite å ivareta denne kompetansen for å bygge en solid etisk buffer.

Informasjonsbombing 

Kritisk HUMSAM-kompetanse trengs for å håndtere informasjonsbombing.

Det som preger vår tid, er en utmattende flyt av informasjon. Uansett sak,  klima, Gaza, Ukraina, Israel i Eurovision og Europa-cup, Putin, Trump eller Musk, så teppebombes vi av kolossale mengder polariserende informasjon, skapt og fordreid med eller uten amerikansk eller kinesisk KI-teknologi.

Den amerikanske filosofen Jason Stanley mener vi bør kalle spaden for spade: dette er massiv moderne propaganda som brukes strategisk.

I krig er det særs tydelig. Umiddelbart etter Ukraina-invasjonen og siste dreining i Israel-Gaza-konflikten hev titusenvis av kontoer seg på sosiale medier for å dele informasjon til støtte for sin side. Katastrofepropaganda, med bilder, videoer og memes av brutale skadeverk spres for å undergrave motpartens moralske status. Eksempler på dette er at Russland eller Israel bomber sykehus og barneskoler, eller at Hamas steker israelske babyer i ovnen og halshugger 40 personer.

Det samme skjer politisk: aktører og støttespillere jazzer bevisst opp stemningen og pumper ut mengder av informasjon i offentligheten. Trump og Musk er mestere i faget, med Grønland, nazi-lignende hilsener og deltagelse i AfD-møtet som siste stunt i en endeløs rekke bisarre, utmattende utspill og hendelser. Putins Russland leder videre an: det er ikke mangel på historier som preger Russlands autoritære offentlighet, med bevisst utmattende mangfold av spinnville teorier.

Hensikten bør være klar: mobilisere sine egne og utmatte andre med endeløse, absurde historier så de mister sannhet, fakta, samt rett og galt av syne. Uten det etiske kompasset holder vi nemlig fast ved det vi føler er trygt: sterke ledere vi stoler på, come what may. Samtidig fortrenges viktige saker, fakta og rett-galt av alt søppelet.

Det vi ser er med andre ord oppskrift på makt og autoritet: i en tidsalder der informasjonsmengden ikke kan stanses, kan den likevel kontrolleres ved å flommes over.

Det er naivt å tro at ikke det samme skjer i Norge.

Gjør oss til filosofer

Det er her behovet for HUMSAM-kompetanse kommer tydelig frem. Å fremme evnen til kritisk tolkning og selvstendig etisk refleksjon er avgjørende for sikkerheten til samfunn preget av informasjonsforsøpling. Teknologi, infrastruktur og økonomi hjelper lite dersom den demokratiske kulturen og befolkningens etisk-politiske motstandsevne eroderes og erstattes av resignert apati med blind tro på sterke ledere – der en ledes av gruppetilhørighet snarere enn etisk-kritisk vurdering.

For å stå imot trengs robuste samfunnsstrukturer som opprettholder sterke, kritiske og selvstendige universitetsmiljøer, og som utdanner folk på en solid måte innen påstått trauste fag. Her trengs nemlig ikke bare innovative lederstudier, bærekrafts- og teknologistudier eller praktiske profesjonsutdanninger. Ikke at det nødvendigvis er noe galt med slike nyskapninger, men de står seg ikke uten et solid fundament av kritisk HUMSAM-kompetanse, inkludert etikk.

Vi får med andre ord ikke reell samfunnssikkerhet uten HUMSAM. Ei heller løser vi noe uten å ivareta folks kritisk-etiske vurderingsevne.

Kanskje burde vi alle ha en filosof i magen?

I så fall har både Norge og NTNU et samfunnsoppdrag, i en tid der det kan virke som at nyttige hender prioriteres over kritiske hoder.