Farvel til referansegruppen

Jeg pleier ikke være den som jubler over nye digitale plattformer, men ingen regel uten unntak. I det nye evalueringsverktøyet KASPER har det endelig blitt mulig å velge en annen emneevalueringsform enn referansegruppen. Dette er et fabelaktig fremskritt!

Helt siden jeg først begynte å jobbe på NTNU har jeg undret meg over referansegruppesystemet, der tre eller flere studenter skal tjene som en slags løpende evalueringsgruppe for hvert emne som det undervises i. Jeg aner ikke hva den historiske bakgrunnen for dette systemet er, men jeg gjetter at det er utviklet på NTH i en eller annen førdigital urtid, der studentgruppene har vært for store og professorene for opphøyde til å ha normal interaksjon mellom lærer og student. Den gang var kanskje teknologien heller ikke på plass for digitale spørreundersøkelser. Korriger meg gjerne i kommentarfeltet om jeg tar feil.

Min erfaring med referansegrupper har vært blandet. For det første har jeg slitt voldsomt med å rekruttere studenter til referansegruppe. Noen semester har jeg vært bad cop og insistert på at ingen studenter får forlate auditoriet før tre studenter har meldt seg til referansegruppen. Andre år har jeg vært good cop og lokket med at det ser fint ut på CV-en å ha vært medlem av en referansegruppe. Dessverre har jeg verdens dårligste pokerfjes, så jeg tror ikke noen studenter har gått på den hvite løgnen. Når jeg underviser på emner med få studenter, bestemmer jeg at hele gruppen er referansegruppe og lar det bli med det. Mange ganger har jeg rett og slett gitt blaffen. Livet er for kort og arbeidshverdagen for travel til å tvinge voksne mennesker til å sitte i et utvalg.

Jeg forstår veldig godt hvorfor studentene kvier seg for å delta i referansegruppe. Som nevnt er få av dem så naive at de tror det er smart karrierebygging å sitte i den. De skal også skrive rapporter både midtveis i semesteret og ved semesterslutt, de får altså en ekstra skriveoppgave som for de aller fleste ikke er særlig lystbetont. Jeg tror særlig sluttrapporten oppleves en pest og plage – semesteret er over, eksamen avlagt og de fleste ønsker bare å dra hjem til jul eller sommerferie. Jeg har helt sluttet å bruke energi på å mase på referansegruppens rapport, det er bare en kilde til frustrasjon for alle parter.

Helt prinsipielt synes jeg referansegrupperegimet er problematisk fordi det bidrar til medvirknings-trøtthet. Studentene har allerede mulighet til reell medbestemmelse ved å velge representanter til studenttinget og tillitsvalgte til programrådet, til instituttstyret og fakultetsstyret, for ikke å glemme NTNUs styre. Valgdeltakelsen til disse organene er så som så. En del studenter jeg har snakket med synes det er vanskelig å forstå forskjellen på å ha et tillitsverv i universitetsdemokratiet og å sitte i en referansegruppe. Det er i seg selv betenkelig.

Som lærer har jeg også andre innvendinger mot ordningen. Min erfaring er at de studentene som melder seg, er de pliktoppfyllende studentene som ønsker mer kontakt med læreren, og som i utgangspunktet har en positiv innstilling til meg som emneansvarlig. Jeg har stort sett hatt veldig hyggelige møter med studenter som har vært begeistret over faget og trivdes på studiet. Selv om referansegruppen i teorien skal samle inn innspill fra hele studentgruppen, fungerer det nok ikke alltid slik. Fordi jeg i mange år nå har supplert referansegruppen med spørreundersøkelser, har jeg relativt god empiri på at studentene som sliter med å finne seg til rette faglig eller sosialt ikke plukkes opp av referansegruppen. De som ikke gidder eller ønsker å gå på forelesning eller gruppetimer, de som er ensomme eller føler seg dumme snakker sjelden om dette med referansegruppestudentene. Heldigvis finnes det unntak, men referansegruppesystemet har noen åpenbare svakheter på dette punktet.

Fordelen med de digitale læringsplattformene våre er at vi kan lage spørreundersøkelser som når alle studentene på emnet. Anonyme spørreundersøkelser er en bedre måte å lære mer om hvordan studentene faktisk opplever emnet og studiehverdagen. Jeg pleier å understreke at jeg også ønsker stemmene til de studentene som sjelden eller aldri møter opp fysisk på forelesninger, og de som ikke benytter seg av gruppeundervisningen. Jeg tror jeg får ærligere svar fra et større utvalg studenter slik. Dessuten slipper jeg å mase på referansegruppen om at de må levere rapporten sin. Selv om Blackboard er et mildt sagt uperfekt verktøy, får jeg generert resultatene av undersøkelsen langt enklere enn om jeg skulle ha samlet inn papirark fra studentene i auditoriet.

Jeg vil understreke at jeg ikke misliker å snakke med studentene mine, snare tvert imot. Jeg skulle ønske at arbeidshverdagen på NTNU ga rom for flere spontane og planlagte møter mellom lærere og studenter, og mye mer diskusjon oss imellom om pensum, eksamensformer, undervisningsformer og fagprofil. Det jeg misliker med referansegruppesystemet, er at det har fremstått som et dysfunksjonelt pliktløp både for underviser og student.

Jeg tviler ikke på at andre lærere kan ha helt andre erfaringer med referansegruppesystemet. Det fine med nyvinningen i KASPER er at den åpner for flere muligheter. Tradisjonalistene kan fortsette med referansegruppene. Andre, som jeg, har hatt sitt siste referansegruppemøte i 2021. Jeg håper dette er del av en større trend der vi faglærere gis mer frihet til å utforme undervisningen vår slik vi selv mener den fungerer best.