Firkantet forståelse av yrkesfag i fagskolemeldingen

Nylig la forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun G. Aasland fram fagskolemeldingen. Meldingen skal behandles i Stortinget i mai, og danner grunnlaget for den videre utviklingen av høyere yrkesfaglig utdanning. Et av hovedgrepene er etableringen av en egen høyere yrkesfaglig søyle i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. Dermed kan vi få to parallelle løp i høyere utdanning, ett for fagskolene, og ett for universiteter og høyskoler.

Fakta

Eli Smeplass

Utdanning: Doktorgrad i sosiologi

Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkespedagogikk ved Institutt for lærerutdanning

Roller i UH-sektoren: Medlem av New University Norway og initiativtaker til ProtestPub

Faglige interesser: Utdanning og samfunn

Opptatt av: Utdanningspolitikk på alle nivå, menneskelig engasjement og samhandling

På papiret kan det se ryddig ut. Men i praksis er det mange som arbeider i spennet mellom disse strukturene. På yrkesfaglærerutdanningene ved NTNU har vi lenge vært en del av dette mellomrommet. Vi utdanner studenter med bakgrunn fra yrkesfag - fagarbeidere som vil bli lærere, eller som vil utvikle seg videre i eget yrkesfaglige felt. Mange studenter kommer også til universitetet for å bygge videre på relevant fagskoleutdanning. Det betyr at vi må forholde oss til både akademiske strukturer og praktiske kunnskapsformer. På NTNU tenker vi allerede forskningsbasert og praksisnært samtidig. Dette virker det dessverre ikke som om utdanningsbyråkratiet er særlig opptatt av.

Yrkesfagenes særegenheter

Yrkesfag kan i Norge defineres som fagområder og utdanninger hvor opplæringen er designet for å føre til et spesifikt yrke. Felles for dem er praktisk opplæring i samspill med arbeidslivet. I Norge er dette spesielt tydelig i lærlingeordningen, hvor elevene tilbringer store deler av opplæringstiden i bedrift. Der får de utviklet ferdigheter og profesjonell dømmekraft i faktiske arbeidssituasjoner, samtidig som de bidrar til verdiskaping.

Fagopplæringen forvaltes av fylkeskommunene i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det finnes ti yrkesfaglige utdanningsprogram i videregående opplæring, som igjen rommer en rekke lærefag. Dette gir en betydelig bredde, både i type yrker og i kravene til undervisning og oppfølging. Yrkesfaglærere skal kunne undervise i eget fagområde, men også i flere deler av utdanningsprogrammet. Det krever både faglig dybde og evne til å skape sammenheng i opplæringsløpet.

Den norske modellen for yrkesopplæring bygger på trepartssamarbeid mellom utdanningsmyndigheter, partene i arbeidslivet og skolene. Det gir et stabilt system med relativt gode søkertall. Rundt halvparten av norske ungdommer begynner i dag på yrkesfag i videregående opplæring. Det tyder på tillit til systemet, og på at yrkesfag fortsatt gir gode jobbmuligheter og meningsfulle arbeidsoppgaver.

Samtidig krever systemet balanse. Yrkesfagene må være brede nok til å dekke samfunnets behov, men spesifikke nok til å gi reell yrkeskompetanse. Standardisering må kombineres med lokale og regionale profesjonskulturer. Og sammenhengen mellom teori og praksis må være reell og relevant.

Fagskolene som selvstendig utdanningssystem

Fagskoleutdanning er høyere yrkesfaglig utdanning som bygger på videregående opplæring og har som mål å utdanne fagfolk med oppdatert, praksisnær kompetanse. Utdanningene er korte, ofte ett til to år, og har tett kontakt med arbeidslivet. I dag finnes det 31 400 fagskolestudenter i Norge, fordelt på 60 institusjoner.

Til forskjell fra UH-sektoren kreves ikke generell studiekompetanse. Mange tas opp på grunnlag av fagbrev eller realkompetanse. Dermed blir fagskolene til en viktig kanal for etter- og videreutdanning for voksne i yrkeslivet. Samtidig representerer fagskolene en alternativ og nødvendig kunnskapsarena i det norske utdanningslandskapet. Mange av de offentlige fagskolene er fylkeskommunale, og fylkene har et lovfestet ansvar for å sikre faglig kvalitet, relevans og regional forankring i tilbudene. Det gir mulighet for å binde sammen lokale kompetansebehov, arbeidslivets utvikling og nasjonale utdanningsmål.

Regjeringens nye stortingsmelding Fagfolk for en ny tid varsler et historisk løft for fagskolene. Satsingen innebærer økt finansiering, større handlingsrom og nye karriereveier for fagarbeidere. Ved å åpne for fagskoleutdanninger på nivå 6 og 7, altså bachelor- og masternivå i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket, etableres en egen yrkesfaglig søyle. Dette kan endre både attraktiviteten til yrkesfagene og selve dynamikken i utdanningssystemet.

Fusjoner har endret høyere utdanning

Høgskolene har historisk sikret regional tilgang til profesjonsutdanning og dekket velferdsstatens kompetansebehov. I en forskningsartikkel har jeg og en kollega vist hvordan høgskoler gradvis er blitt integrert i universitetssystemet gjennom fusjoner og strukturreformer. Dette har ført til det vi omtaler som akademisk drift, en akademiseringsprosess der institusjoner med nærhet til praksis og lokalt næringsliv antar universitetslignende trekk som forskningsfokus og prestisjeorientering. Strukturreformen har eksempelvis tatt sikte på å effektivisere UH-sektoren, men svekket profesjonsnærhet, mangfold og geografisk spredning. Mange tidligere høgskoler er fullt integrert i universitetslogikken. Tomrommet som oppstod, er det nå fagskolene forventes å fylle.

De glemte brobyggerne

Flere fagmiljøer i UH har i praksis mer til felles med fagskolene enn med tradisjonelle akademiske institusjoner. Det gjelder særlig utdanninger knyttet til profesjonsfag og tekniske fag med sterke yrkesfaglige røtter.

Yrkesfaglærerutdanningene ved NTNU og fagskolene deler både målsettinger og studentgrunnlag. Mange av studentene har fagbrev og yrkeserfaring, og ønsker å utvikle seg videre i eget fagfelt eller bidra til å utdanne neste generasjon fagarbeidere. Yrkesfaglærerutdanningen befinner seg i spennet mellom akademiske og praktiske kunnskapstradisjoner. Som del av universitetet opererer utdanningen innenfor rammene for forskningsbasert undervisning og vitenskapelig metode, men er samtidig forpliktet til å videreutvikle studentenes yrkesfaglige dybde og bredde. Det krever en profesjonsutdanning som bygger bro mellom ulike kunnskapsformer – ikke for å viske ut forskjeller, men for å skape helhet og relevans.

Høgskolenes død, fagskolenes brød

Men var denne utviklingen nødvendig? Hadde vi vært mindre opptatt av å la universitetene kannibalisere høgskolene, kunne kanskje mer vært gjort for å ivareta yrkes- og profesjonsutdanningene. Nå løftes fagskolene fram etter tiår i skyggen av en politikk preget av akademisk ekspansjon, sentralisering og idéer om stordrift.

Styrkingen av fagskolene peker mot en fornyet kunnskapspolitikk der praksis og arbeidslivsrelevans får mer plass. Men dette gjør også yrkesfaglærerutdanningene. Vi står altså ikke på hver vår søyle, men jobber i samme landskap, med felles utfordringer.

Hele UH-sektoren kan ha noe å lære av fagskolene. Kunstig intelligens og digital transformasjon utfordrer hele utdanningsfeltet til å tenke nytt om vurdering, praksis og arbeidslivskontakt. Dette er ikke nytt for fagskolene. Det er selve kjernen i deres virksomhet. Det gir dem et fortrinn som hele utdanningssektoren nå bør anerkjenne.

Skal vi lykkes med livslang læring, grønn omstilling og faglig fornyelse, må vi bygge broer, ikke murer, mellom utdanningssystemer, kunnskapsformer og praksisfelt.

Flere innlegg fra UAs gjesteskribener