Jeg gruer meg litt til hvert intervju jeg gjør med ansatte ved NTNU. Ikke for det, dere er en takknemlig gjeng å intervjue: Kunnskapsrike, engasjerte og hyggelige.
Det er bare dette ene ordet som ødelegger intervjuseansen for meg. Jeg sitter på nåler, aldri helt mentalt forberedt og skvetter til hver gang: Der kom det! Og der! Og der!
Særlig ledere ved NTNU og fagforeningsfolk har sansen for dette ordet, men det sniker seg inn i hverdagspraten til oss alle. Selv er jeg ikke det hakk bedre og har syndet opptil flere ganger.
Språk engasjerer, og jeg skal snart røpe hvilket ord det er jeg tenker på.
Men først:
Også i år blusset det opp en språkdebatt, både ved NTNU og på landsbasis. Er engelsk i ferd med å overta på arbeidsplassene? Hvordan tar vi vare på det norske fagspråket når engelsk blir så dominerende? Samtidig: Er ikke engelsk det mest effektive språket å bruke for universitetsansatte når andelen internasjonale forskere øker?
«...dansk med sin tjener han talte!»
Områdedirektør Kristin Danielsen i Forskningsrådet beskrev det godt under Språkdagen, et arrangement i regi av Språkrådet. Hun viste til at forskning er et verdensmesterskap med et nett av forskere rundt hele kloden. De bygger på hverandre, konkurrerer med hverandre og utvikler ny kunnskap steg for steg. Da blir engelsk dominerende.
Én ting forener i hvert fall alle diskusjonslystne språkpetimetere. Formidling på norsk er viktig. Forskerne må være i stand til å kommunisere med offentligheten der ute og folk som deltar i forskningsprosjekter.
Litt ondsinnet går mine tanker til Ludvig Holberg (1684-1754). Forfatteren mislikte språksnobberiet hos overklassen. Stikk i strid med tidens rådende melodi skrev han på dansk. Dansk og norsk var lavstatus i Danmark-Norge. Ved hoffet snakket de bare tysk og fransk, og den norske overklassen brukte fransk når de snakket og skrev.
Christian Wilster skrev i en hyllest til Holberg:
Hver mann som med kløkt gikk i lærdom til bunns,
latin på papiret han malte,
med fruene fransk, og tysk med sin hund
og dansk med sin tjener han talte!
Er det sånn det skal bli? Akademikere, isolert i sine kunnskapsborger, kommuniserer på engelsk med forskerkolleger verden rundt. Når de må omgås allmuen der nede, er det lavstatusspråket norsk de benytter, men da har de ikke det norske fagspråket innabords og gjør seg ikke forstått.
Veldig satt på spissen, dette. Engelsk er et språk svært mange behersker i dag og er ikke forbeholdt et mindretall. Det store spørsmålet er hvordan vi skal greie å utvikle et fagspråk når engelsk har høy status og dominerer mer og mer?
Språkrådets Åse Wetås advarte i UA mot at norsk blir et kjøkkenbordspråk. Et språk vi bruker hjemme når vi snakker om familie og tradisjoner, mens vi snakker engelsk ute i samfunnet.
- Universitetene kan ikke være små bobler som holder på med sitt, løsrevet fra formidlingsdelen av samfunnsoppdraget, sa hun.
Gjesteskribent Helge Holden tok også for seg disse problemstillingene i sin siste kommentar før jul. Engelsk gir oss en fantastisk mulighet til å utveksle kunnskap med hele verden, skrev han.
En pest og plage
Nei, nå må jeg nesten si hva slags ord det er som rir akademia som en mare. Her kommer det: Ordet er prosess.
Det smetter inn i språket som et omikronvirus. Og det hagler med eksempler på bruken av det i artikler i UA.
«En uryddig prosess»
«Restarte prosessen med ansettelse»
«Ikke like stolt av alt i prosessen»
«NN har tiltro til prosessen»
«God prosess»
«Startet sin prosess rundt forbedring av kvalitetssikringsarbeidet»
«Vi er i en prosess»
«En underlig prosess»
«Åpne for at prosesser kan forbedres»
Prosessen med å tilsette nye ledere. Tilsettingsprosessen. Skisserer en prosess.
Selvfølgelig har ordet livets rett. Institutt for energi- og prosessteknikk skal slippe å skifte navn. Ordet Kafka-prosess skal fortsatt benyttes for å beskrive et ugjennomtrengelig og ulogisk byråkrati, eller forfølgelse av personer.
Men må vi bruke prosess i enhver sammenheng hvor vi snakker om et pågående arbeid? Det er litt slapt av oss, er det ikke? Slenge på det omtrentlige prosess framfor å bruke et mer presist ord.
For å skape variasjon er det mulig å si: Ansettelsesarbeid, det arbeidet vi er i gang med, gjennomgang, forløp, gjøre noe nytt, endre på, utvikling. Jeg tar gjerne imot flere eksempler.
I boka Skrivekunstens hemmeligheter av Niels Christian Geelmuyden gir språkvirtuosen råd om hvordan vi kan skrive mer levende. Der skriver han at en av de viktige hemmelighetene med å skrive levende er å bruke ord som fremkaller sanseinntrykk.
«Hvis leseren får se, høre, lukte og smake det du skriver om, oppstår en helt annen nærhet, ja, en felles virkelighet.»
For å si det sånn: Ordet prosess avgir ingen lukt, verken av fraukjeller eller den dyreste parfyme.
Geelmuyden skriver at mange ord er blinde og døde:
«Tenk på et ord som «prosess». Det utløser ingen bilder i hodet. Like lite som «billighetserstatning», «proposisjon» og «preklusivt proklama». Noe av grunnen til at over en million nordmenn ikke forstår innholdet i offentlige dokumenter, skjemaer og rundskriv, er at avsenderen bruker nesten bare blinde ord. Gjør du det samme, får du ingen lesere.»
Budskapet er først og fremst rettet mot oss skrivende mennesker, men kan være noe å tenke på også for dere som ytrer dere i offentligheten. Hvordan engasjere når vi ønsker å formidle noe vi har på hjertet? Kan vi variere språkbruken?
Språklig alder 100 år
Språket utvikler seg. En av mine favorittromaner er Juvikfolket av Olav Duun. Der bruker han gode, beskrivende ord som ikke lenger er i bruk. Det er nesten litt trist. Andre ord har vi definitivt ikke bruk for lenger, og de blir kun et bilde på vår språklige alder. Selv er denne alderen for min del rundt 100 år.
På tampen av året holdt jeg på å tryne språklig. Jeg skrev om to avdelinger ved NTNU som skal slå seg sammen. Her må det variasjon til, tenkte jeg. Hva kan jeg skrive i stedet for sammenslåing og slå seg sammen gjennom hele artikkelen?
Jeg endte opp med å skrive at avdelingene skal slå sine pjolter sammen. Heldigvis reagerte kollega Mari lynraskt rett etter at artikkelen var publisert. Hun opplyste: Det heter slå sine pjalter sammen, ikke pjolter.
Det er lenge siden jeg har følt meg mer lettet. Reddet av gongongen. Takk og pris! Her var jeg nære på å få opptil flere kommentarer fra lattermilde lesere som skulle sette skapet på plass.
Pjalter og pjolter. For noen ord. De må bare fordufte helt for min del. Btw, jeg jobber med å få redusert min språklige alder og vil flette inn kule engelske uttrykk i annenhver setning i året som kommer. Nye skills må til.
Drikker forresten noen pjoltere lenger? I så fall må det være i jula. Ei høytidsstund foran peisen etter at gavene er pakket ut og kvelden faller til ro. Far i huset, med pipe og røkejakke, nyter en pjolter mens mor tar oppvasken på kjøkkenet. Nei, nei, nei, det må ha vært på 50-tallet, det.
Pjolter er et avdanka ord. Prosess er i bruk som aldri før, men fortjener ikke all populariteten. Kan vi ha som nyttårsforsett at vi lar det støve ned i bøttekottet og bare unntaksvis tar det i bruk?
